Straffverdigheten i å tjene penger på andres sexsalg bygger i stor grad på moralske forestillinger om prostitusjon, og det kan tenkes situasjoner hvor noen tjener penger på andres sexsalg uten at dette i seg selv er skadelig for sexselgeren.
Straffeloven § 315, den såkalte hallikparagrafen, forbyr å fremme andres prostitusjon og å leie ut lokaler når man forstår at lokalene skal brukes til prostitusjon. Å fremme andres prostitusjon tolkes som å bidra til andres prostitusjon, og bestemmelsen er dermed svært vidtrekkende. For eksempel forbyr den å kjøre noen som selger sex til jobb, og den forbyr sexselgere å leie ut rom til andre sexselgere. Utfordringene dette skaper er temaet for denne artikkelen, som bygger på boken Å fremme andres prostitusjon. Straffeloven § 315.
Ulike former for tilrettelegging for andres prostitusjon har lenge vært ulovlig i Norge. Norske Lov 1687 forbød for eksempel å ”forføre nogen Mands Hustrue, eller Døttre, til Løsagtighed”. Kristne normer lå i stor grad til grunn for strafferetten den første tiden etter reformasjonen, og formålet med prostitusjonslovgivningen synes først og fremst å ha vært å beskytte samfunnet mot utenomekteskapelige forhold og moralsk fordervelse. Strafferetten ble etter hvert mer sekularisert og pragmatisk, og i et forsøk på å bekjempe 1800-tallets kjønnssykdomsepidemier ble offentlige bordeller i en periode tolerert i Christiania. Denne linjen ble imidlertid forlatt, og på begynnelsen av 1900-tallet ble hallikforbudet utvidet.
Formålet med halliklovgivningen på denne tiden var blant annet å sikre at politiet kunne ”holde de offentlige Fruentimmers Frækhed itømme”. Utover på 1900-tallet begynte man imidlertid å se på sexselgere som ofre, og i nyere tid særlig som ofre for menneskehandel. I 2003 innførte man derfor en ny bestemmelse om menneskehandel i straffeloven, som blant annet forbød å utnytte og forlede andre til prostitusjon ved hjelp av virkemidler som vold og trusler. Lovgiver ville unngå overlapp mellom hallikparagrafen og menneskehandelbestemmelsen, og vilkårene ”utnytter” og ”forleder”, som til da hadde vært hovedvilkår i hallikparagrafen, ble derfor fjernet. Tilbake sto man med det som utgjør dagens hallikparagraf, som sier at den som ”fremmer andres prostitusjon” straffes med bot eller fengsel i inntil seks år.
Hallikparagrafen og samfunnsmoralen
Da menneskehandelbestemmelsen ble innført og hallikparagrafen endret i 2003, uttalte ikke lovgiver noe om hva som var formålet med hallikforbudet slik det lød etter lovendringen. Tidligere hadde et viktig formål vært å forhindre økonomisk utnyttelse av personer som selger sex. Når utnyttelse ikke lenger var et vilkår, ble dette formålet langt mindre tydelig. Et annet formål som tradisjonelt har begrunnet hallikforbudet, og som fortsatt fremstår som en sentral begrunnelse, er å verne samfunnsmoralen. Dette formålet understrekes av at hallikparagrafen ikke gir anvisning på noen fornærmet: Den “andres prostitusjon” er objektet, ikke subjektet, for den kriminelle handlingen, og det er dermed samfunnet, ikke sexselgeren, som forutsettes å være skadelidende ved hallikhandlinger. I forarbeidene til dagens straffelov påpeker imidlertid lovgiver at samfunnsmoral er et rettsgode som straffelovgivningen i mindre grad enn tidligere er ment å verne om. Så hva er det egentlig hallikparagrafen skal beskytte?
Ordet ”samfunnsmoral” er i seg selv temmelig intetsigende, og lovgiver har ikke uttalt noe om hva som menes med samfunnsmoral i relasjon til hallikparagrafen. Sporadiske uttalelser om samfunnsmoral og seksualmoral i seksuallovbruddkapitlets forarbeider viser imidlertid at moraloppfatninger på seksualitetens område i stor grad handler om følelsesmessige reaksjoner på menneskelig atferd: hva som oppfattes som støtende, uanstendig og ubehagelig på den ene siden, og hva som oppfattes som anstendig og akseptabelt på den andre siden.
Prostitusjonslovgivningens utforming og (om enn vage) begrunnelse gir uttrykk for at prostitusjon er sterkt uønsket fra lovgivers side. Høyesterett, som senest i 2016 uten nærmere forklaring beskrev prostitusjon som en ”samfunnsskadelig” virksomhet, synes å være enig i lovgivers standpunkt. Forbindelser til prostitusjon er altså i lovgivers og domstolenes øyne moralsk galt. Ingen av dem ser imidlertid ut til å ha foretatt noen prinsipiell vurdering av hva som ligger til grunn for dette standpunktet. At samfunnsmoralen likevel synes å utgjøre noe av hovedbegrunnelsen for hallikparagrafens utforming er derfor ikke uproblematisk.
I mangel på avklaring hos lovgiver og i rettspraksis av hvilke moralske forestillinger som ligger til grunn for at forbindelser til prostitusjon anses som galt, må svaret søkes i vår kulturelle seksualitetsoppfatning. Kristne idealer om ekteskap og monogami i møte med liberale idealer om seksuell frihet, preger samfunnets moraloppfatning. Verdier som retten til personlig frihet, selvbestemmelse og beskyttelse mot overgrep setter moralske grenser for seksualiteten. Det gjør også andre sosiale forestillinger, strukturer og forventninger om stort og smått, som oppfatningen om at utroskap er galt, og som forestillinger om hvor mange en kvinne kan ligge med uten å oppfattes som løs på tråden.
Selv i et sekularisert og seksuelt frigjort samfunn finnes det moralske forestillinger om rett og galt, anstendig og uanstendig. Ettersom samfunnet ellers aksepterer seksuelle relasjoner utenfor faste forhold, synes forestillingen om at prostitusjon er problematisk også utenfor utnyttelsestilfellene å knytte seg til at sexselgeren som utgangspunkt ikke får noen seksuell eller følelsesmessig tilfredsstillelse ut av det seksuelle møtet – det mangler en form for emosjonell likeverd mellom aktørene. Særlig synlig blir dette i klassiske halliktilfeller, hvor en tredjepart tjener penger på andres sexsalg.
I tillegg til moralske forestillinger om et slags romantisk eller følelsesmessig likeverd, ligger det et likestillingsperspektiv bak det moralske standpunktet om at prostitusjon og hallikvirksomhet er uønsket. Dersom sex reduseres til noe man kan kjøpe, og det i det store og hele er menn som er kjøperne og kvinner som er selgerne, anser mange at dette bidrar til å opprettholde tidligere tiders patriarkalske samfunnsstruktur og innebærer en objektivisering av kvinner. ”Horestigmaet”, som spiller på ideer om kvinners renhet og brukes til å sette dem på plass, kan ramme alle kvinner, ikke bare kvinner i sexbransjen.
Som parolemøtene før 8. mars stadig viser, foreligger det imidlertid ikke alltid enighet om en felles moral på de livsområdene straffelovgivningen regulerer. Alle er ikke enige i at prostitusjon i seg selv er moralsk galt og at sex utelukkende hører hjemme i følelsesmessig likestilte relasjoner. Noen mener for eksempel i likestillingens navn at det er opp til individene selv å organisere sitt seksualliv slik de ønsker, herunder å selge sex, også med andres bistand. Kriminaliseringen av prostitusjon ses av enkelte som enda en måte å undertrykke kvinner på og fortelle dem hvordan de skal oppføre seg.
Det kan være gode grunner til å oppstille forbud mot ulike bidrag til andres prostitusjon, blant annet hensynet til å unngå utnyttelse av en sårbar gruppe. Det er imidlertid problematisk at lovgiver, ved bare å henvise til samfunnsmoralen og ikke begrunne forbudet nærmere, tilsynelatende ikke har foretatt tilstrekkelig grundige overveielser av lovbestemmelsens utforming, og dermed heller ikke av dens konsekvenser. Mangelfulle overveielser er egnet til å skape grobunn for antakelser om at prostitusjonslovgivningen egentlig handler om noe annet enn det som er formålet ifølge forarbeidene, nemlig renovasjon. Prostitusjonslovgivningen har vært kritisert som ”loven mot synlige horer”. Når lovgiver henviser til hensyn som vanskelig lar seg definere som begrunnelse for innføring og opprettholdelse av straffelovgivning, risikerer man at den egentlige begrunnelsen kamufleres, og at politisk populære straffebestemmelser innføres i stedet for bestemmelser basert på vurderinger av hva som faktisk fungerer, og av hva som lar seg forsvare ut fra sammenhengen ellers i lovverket.
Hallikparagrafen og strafferettens prinsipper og hensyn
Et ikke uvanlig standpunkt i prostitusjonsdebatten er at ”all prostitusjon er vold”. I strafferettslig forstand faller prostitusjon klart utenfor voldsbegrepet, som omfatter bruk av fysisk makt ved for eksempel å slå eller sparke, for å skade andre. Videre regnes ingen som fornærmet etter hallikparagrafen eller sexkjøpsforbudet, noe som tilsier at heller ikke lovgiver ser på prostitusjon i seg selv som en voldelig handling som krenker private interesser. I det videre legges det derfor til grunn at strafferettslig regulering av prostitusjon, utenom utnyttelsestilfellene, er strafferettslig regulering av seksuell aktivitet mellom samtykkende, voksne mennesker.
Dette skiller hallikforbudet fra de øvrige bestemmelsene med lignende strafferammer i seksuallovbruddkapitlet, som dreier seg om seksuelle relasjoner preget av ufrivillighet, misbruk og overgrep. Spørsmålet er om det moralske anstøtet som prostitusjon gir, i en straffelovgivning der selvbestemmelsesretten ellers har stort gjennomslag, er et forsvarlig grunnlag for å totalforby det å bidra til at andre tjener penger på å selge sex.
Det uklare formålet ”samfunnsmoralen” åpner, sammen med det vide vilkåret ”fremmer” i hallikparagrafen, for gråsoner og vanskelige grensedragninger. Resultatet av disse grensedragningene kan være vanskelig å begrunne fra et prinsipielt ståsted. Hva skiller for eksempel såkalt sugardating, der den ene gir dyre gaver mot at den andre blir med på soverommet etter daten, moralsk fra sexkjøp mot kontantbetaling? En domstol vil neppe anse sugardating for å falle inn under sexkjøpsforbudet. Men hvilke hensyn taler for å skille strafferettslig mellom disse tilfellene, når samfunnsmoralen synes å være et av hovedhensynene bak den eksisterende prostitusjonslovgivningen? Er det ikke nettopp byttet av seksuell aktivitet mot vederlag som er i strid med samfunnsmoralen?
Dersom de moralske forestillingene om at sex kun hører hjemme i følelsesmessig likestilte relasjoner er et hovedhensyn bak hallikparagrafen, er det vanskelig å se hvorfor for eksempel et sugardating-nettsted ikke skal rammes av bestemmelsen på samme måte som annonser på nettsider som i klartekst promoterer prostitusjon. Hallikparagrafen skiller mellom to handlinger som prinsipielt er svært like, og fremstår dermed som inkonsekvent.
”Skadefølgeprinsippet” sto sentralt i utformingen av dagens straffelov. Prinsippet går ut på at straff bare bør brukes som reaksjon på handlinger som kan medføre at noen påføres skade. Dersom vi legger til grunn at det finnes prostitusjon og bidrag til prostitusjon som innebærer vold og overgrep på den ene siden, og at det finnes prostitusjon og bidrag til prostitusjon som utføres og mottas basert på frie og gjennomtenkte valg på den andre siden, kan det stilles spørsmål ved hvilke skadefølger det er snakk om i de frivillige tilfellene. Dersom det ikke kan påvises skadefølger av konkrete handlinger som defineres som å ”fremme” andres prostitusjon, bør ikke disse handlingene, i lys av skadefølgeprinsippet, være ulovlige i det hele tatt.
Hallikparagrafens vide omfang er problematisk. Den mest dramatiske konsekvensen av bestemmelsen slik den lyder i dag er at den utelukker personer som selger sex fra å drive sammen, slik at de kan beskytte hverandre mot vold og overgrep. Hallikparagrafen er også til hinder for eksempel for at noen holder seg i nærheten av der sexsalget foregår for å sørge for at farlige situasjoner ikke oppstår. Den er til hinder for å drive sexsalg fra leide leiligheter og leide rom. Den åpner for at politiet kan true enhver huseier med halliksak hvis leietakere selger sex dersom sexselgerne ikke kastes ut. Den forbyr kjæresten til en som selger sex å kjøre ham til jobb. Den bidrar til diskriminering av kvinner fra land som forbindes med prostitusjon på leie- og hotellmarkedet.
Hallikparagrafen har et uklart formål som avspeiler subjektive, moralske forestillinger. Resultatet er en upresis regel som rammer mange handlinger som ikke bærer preg av utnyttelse. Bestemmelsen fremstår som lite gjennomtenkt, og den praktiseres på en måte som synes å være til skade for dem den angivelig er satt til å beskytte, særlig i form av utkastelser. Hallikparagrafens rekkevidde bør derfor innskrenkes.
Innfør krav om vinningens hensikt
Uavhengig av hva man måtte mene om de moralske normene som ligger til grunn for hallikparagrafen, taler gode grunner for at utnyttelse av personer som selger sex bør være straffbart. Det dreier seg om en sårbar og stigmatisert gruppe, som i enerom kommer svært tett innpå fremmede mennesker som kan opptre på skadelige måter. Bakmenn som tjener penger på slike situasjoner, kan lett tenkes å utnytte sexselgere.
Menneskehandel er i straffeloven definert som ved vold, trusler, misbruk av sårbar situasjon eller annen utilbørlig atferd å tvinge, utnytte eller forlede en person til blant annet prostitusjon. Det skal mye til for å oppfylle disse vilkårene. Bakmannen som ved bruk av emosjonelle trusler og list driver unge, sårbare mennesker til å selge sex og som tar seg urimelig godt betalt for vakthold og transport, vil for eksempel neppe rammes av menneskehandelbestemmelsen. Skadepotensialet tilsier imidlertid at slike handlinger bør være straffbare. Å oppheve hallikforbudet fullstendig er derfor ikke en ideell løsning.
Man vil kunne komme et langt stykke på vei med å innskrenke hallikparagrafens rekkevidde ved å innføre et krav om vinnings hensikt. Et slikt vilkår markerer at det straffverdige ved hallikvirksomhet er å tjene penger på at andre utsetter seg for risiko. På den annen side løser ikke dette hallikparagrafens problematiske forhold til skadefølgeprinsippet: Det som berettiger til straff i å tjene penger på andres sexsalg, bygger i stor grad på moralske forestillinger om prostitusjon, og det kan tenkes situasjoner hvor noen tjener penger på andres sexsalg uten at dette i seg selv er skadelig for sexselgeren. For eksempel er det vanskelig å se skadepotensialet i at noen jobber som timebetalt resepsjonist på et lite bordell hvor sexselgerne beholder sin egen fortjeneste.
Den ideelle løsningen ville være en hallikparagraf som fanget opp nettopp utnyttelsestilfellene som faller utenfor menneskehandelbestemmelsen. Man kan for eksempel tenke seg at bestemmelsen etter menneskehandelsforbudet lyder ”Den som på annen måte enn som nevnt i § 257 utnytter andres prostitusjon, straffes med fengsel i inntil X år”. Slik ville hallikparagrafen fange opp utnyttelsestilfeller, uten å komme i konflikt med menneskehandelbestemmelsen. Dersom hallikparagrafen hadde vært flyttet fra seksuallovbruddkapitlet til menneskehandelbestemmelsens kapittel om vern av den personlige frihet og fred, ville man dessuten få markert at det straffverdige ved tilknytning til prostitusjon og hallikvirksomhet ikke først og fremst er moralsk korrumpering og trusler mot monogamiet, men utnyttelse av en sårbar gruppe.
Vilde Hallgren Bodal er jurist og forfatter av Å fremme andres prostitusjon. Straffeloven § 315, Fagbokforlaget, 2017
Artikkelen var først publisert i Albertine juni og desember 2018
