Sine Plambech har forsket på sexarbeid og migrasjon i nesten 14 år. Hun beskriver sexarbeidsmigranter som noen av de tøffeste kvinnene hun har møtt, som våger å ta harde tak for å sikre en bedre framtid for seg selv og sin familie.
– Prisen sexarbeidsmigranter betaler for det de håper å oppnå, er veldig høy, sier Sine Plambech.
Hun har i nesten 14 år forsket på temaet sexarbeid og migrasjon, og er for øyeblikket postdoktor ved Dansk Institutt for Internasjonale Studier (DIIS), hvor hun gjennomfører prosjektet Women, sex & migration – Seeing sex work migration and human trafficking from the Global South.
I denne studien gjør hun studier basert på feltarbeid i Thailand og Nigeria, samt samtaler med thailandske og nigerianske sexarbeidere i Danmark. En viktig del av prosjektet er å se sexarbeidet fra kvinnenes eget perspektiv. Hvorfor begir de seg inn i sexarbeid, opplever de seg selv som ofre, og hvordan synes kvinnene sexarbeidsmigrasjon har endret i løpet av årene?
Plambech sier at målet for alle som begir seg inn i sexarbeid er å oppnå en bedre framtid for seg selv og sin familie. Det er håpet om en bedre framtid som gir dem styrke og vilje til å gjennomgå mange harde tak. Og når Plambech sier at prisen er høy, så er det ikke selve sexarbeidet hun sikter til.
– Det har med migrasjonspolitikk og økonomi å gjøre, sier hun.
Hun henviser til at sexarbeidsmigranter tvinges til å leve papirløst, som gjør at de må skjule seg for myndighetene – noe som oppleves både tøft og usikkert. I tillegg tjener mange kanskje ikke like mye som de hadde trodd og håpet at de skulle.
Problemløsning
Plambech forteller at det er visse områder som går igjen når det gjelder hvor sexarbeidsmigranter kommer fra. I Danmark kommer de fleste fra Thailand og Nigeria, men andre steder som det migrerer mange sexarbeidere fra, er Øst-Romania, Nordøst-Brasil, Filippinene, Den Dominikanske Republikk og Nordøst-Kina.
Det er den økonomiske situasjonen i disse områdene, som gjør at mange kvinner herifra tyr til sexarbeidsmigrasjon.
– Noen tror at det handler om en spesiell type kvinner – at det handler om spesifikke etniske grupper, eller at de er mer promiskuøse. Men jeg kjøper ikke disse kulturelle fordommene, sier Plambech.
– I alle disse områdene har det vært mye landbruk, og det har vært vanlig at menn forsørger familiene, og det er generelt få jobber til kvinner. Men med samfunnsstrukturelle endringer har det blitt færre jobber til menn også, og da må kvinnene trå til.
Ifølge Plambech har også mange av kvinnene som ender opp med å migrere, samt familiene deres, mye gjeld.
– Noen ser på seg selv som personlig konkurs, og da er de nødt til å tjene så mye penger som mulig på så kort tid som mulig.
Noe av det første familier da vurderer er at kvinnene må reise til Europa for å tjene penger. Måten hun tjener penger på er enten ved å gifte seg, eller ved å få seg en jobb. I sistnevnte tilfelle vil det være snakk om en jobb som fabrikkarbeider eller renholder, eller eventuelt som sexarbeider.
Plambech understreker at de fleste kvinnene gjerne skulle ønsket seg et annet arbeid enn noe som betyr et liv på gaten eller i et bordell i et skogholt, men om man er i Europa uten mulighet for arbeidstillatelse – som er tilfelle for mange av kvinnene – er fabrikks- eller renholdsarbeid vanskelig å få. Derfor er sexarbeid ofte den eneste muligheten. I tillegg er sexarbeid et mer attraktivt valg fordi det er det som betaler best, og dermed løser det økonomiske problemet raskest.
For kvinner som ender som sexarbeidsmigranter er det ofte snakk om en familiestrategi, forklarer Plambech – det er snakk om å samle og bruke ressursene på best mulig måte. Den som har mulighet for å tjene mest penger, er den som må reise. Besteforeldrene vil ta vare på barna, andre vil sørge for at kvinnenes penger nedbetaler eventuell gjeld, og andre igjen vil for eksempel stå for byggingen av familiens nye hus, som pengene fra Europa også skal finansiere.
Ikke brukt godt
Sexarbeidsmigrasjon er altså et kollektivt prosjekt, hvor kvinnen ikke bare reiser for egen vinnings skyld, men for å hjelpe hele familien. Derfor ser ikke disse kvinnene og familiene på sexarbeid med det samme stigmaet som man i vestlige samfunn kanskje gjør – man ser rett og slett på det som en måte å løse problemer og få en bedre framtid på.
– Og det er viktig å forstå at for den som reiser ut, så har hun alltid i tankene at hun skal hjem igjen – så det huset som bygges, det bygges også for hennes egen framtid, sier Plambech.
Fordi kvinnene gjør dette for både seg selv og familien, føler de fleste heller ikke at de blir utnyttet av familien. Det er som sagt snakk om en ressursfordeling, og kvinnene gjør det som trengs for å få ligningen til å gå opp.
Likevel, påpeker Plambech, kan det bli vanskelig i situasjoner der kvinnene kommer hjem og oppdager at pengene ikke har blitt brukt slik de selv ønsket det.
– Noen av de thailandske kvinnene jeg intervjuet begynte å gråte, fordi de følte at det de hadde arbeidet og lidd for i Europa, ikke ble utnyttet på en god måte, forteller Plambech.
– En kvinne fortalte for eksempel at hun arbeidet for at hennes to barn skulle få gå på privatskole, fordi den offentlige skolen i landsbyen var for dårlig. Men søsteren, som mottok pengene, sendte bare sin egen datter på privatskole.
Utfordringen ligger i at når man er dokumentløs, så kan man ikke reise fram og tilbake for å få oversikt over hva pengene brukes til. Og det kan oppleves vondt, spesielt med tanke på at de har arbeidet så hardt for pengene, og til og med kanskje vært ofre for trafficking.
Vil ikke være ofre
For enkelte av sexarbeidsmigrantene innebærer nemlig tilværelsen det å per definisjon være et offer for trafficking – selv om de ikke alltid innrømmer det selv. Ifølge Plambech er det en uklar grense mellom det sexarbeiderne selv anser som arbeidsmigrasjon, og det som av samfunnet ansees som trafficking.
– Mange går inn i avtaler eller kontrakter som de ikke regner som trafficking – det kan være snakk om å gjøre en avtale med noen som hjelper dem til Europa, og kanskje også en avtale med en bordellmadam. Den som har bragt dem til Europa skal ha tilbakebetalt pengene sine, og så skal bordelleieren ha sin del av inntekten, sier Plambech, og forklarer at mange blir overrasket over hvor lite de i praksis tjener. I tillegg blir de overrasket over hvor vanskelig det er å arbeide udokumentert, og at det er så dyrt å bo i Europa.
– Men likevel ser de nødvendigvis ikke på seg selv som ofre for trafficking. Ikke engang når de møter myndighetspersoner som sier at dette er det man pleier å kalle for trafficking, sier Plambech.
Hun poengterer at det sjelden er intensjonen for en sexarbeidsmigrant å gå inn i en traffickingsituasjon, og det er ikke alle som ønsker å komme seg ut av den heller når de først er i den. De vil ikke innrømme at de er traffickingofre og de ønsker da heller ikke den hjelpen myndigheter og organisasjoner kan tilby dem.
Grunnen til dette kan være at mange ikke føler de har tid til å sitte på et krisesenter og vente på at de skal få hjelp – de må ut og tjene penger. I Danmark kan man heller ikke få opphold selv om man blir definert som et traffickingoffer, slik man kan i Norge – et ønske om hjelp ender uansett i deportasjon, og det ønsker de færreste.
Plambech forklarer at de fleste vurderer det som bedre å leve under harde kår som sexarbeider i Europa, enn å skulle leve i hjembygda – i alle fall ikke før de føler at de har tjent opp nok penger. Det er håpet som driver dem – håpet om et bedre liv i enden.
– Hjemme i sine landsbyer, ser de ingen muligheter for å endre sin status til noe bedre. Det er ingen muligheter for å bevege seg oppover. Men i Europa er den sjansen til stede, sier hun.
– Spesielt når de nettopp har ankommet er håpet levende. De som til slutt vedkjenner at de er ofre for trafficking, og ikke lenger ønsker det harde livet som sexarbeider, er de som har vært en stund i Europa, og mistet dette håpet. Men da har de forsøkt alt – de har prøvd asyl og ekteskap – og står igjen uten flere muligheter. Da tenker de at om jeg reiser hjem kan det ikke bli verre i alle fall – der slipper jeg rasisme, og jeg slipper å gjemme meg fra politiet fordi jeg er udokumentert.
Krever mye mot
Ifølge Plambech er det to ting man ofte glemmer eller synes å ikke forstå når det er snakk om sexarbeidsmigranter.
– Det første er at det er en utrolig rasjonell avgjørelse – det handler ofte om et økonomisk valg. De vil betale tilbake gjeld, eller de trenger å forsørge familien etter at mennene har mistet jobben. Det er mye mer rasjonelt enn det ofte framstilles, og kvinnene vet mer enn man aner om hva som foregår i Europa. Man er så opptatt av å få det til å handle om prostitusjon, at man ikke ser at det faktisk handler om arbeid, sier hun.
– Det andre vi ikke synes å forstå er hvordan vår migrasjonspolitikk gjør kvinnene sårbare. Våre reguleringer skaper de ofrene vi senere ønsker å redde. For 25 år siden var det slik at en thailandsk kvinne kunne få et visum bare ved å få en invitasjon fra en mann, men nå må hun kjøpe et turistvisum som kun gjelder i åtte dager, for 50-60 000 danske kroner. Det gjør kvinnene mye mer sårbare. De må arbeide udokumentert, de må låne penger, de må bryte sin visumvarighet.
Plambech mener det er prekært at man forstår dette – fordi det er spesielt sistnevnte som gjør at mange kvinner motsetter seg hjelp fra myndighetene i landet de bor i. Fordi de er redd for å bli deportert, og bli ofre på ny.
Hun mener man må gi hjelp på andre måter. For eksempel ved å gi kvinner andre jobber om man ønsker å hjelpe dem ut av sexarbeidet – og dette raskt, slik at kvinnene ikke opplever at de taper lønn i påvente av saksbehandling. I tillegg mener Plambech at man bør innføre såkalte ”safe zones”, hvor kvinnene trygt og anonymt kan rapportere overgrep og utnyttelse uten å bli redd for å bli deportert. Så vel som at kortere eller lengre oppholdstillatelse bør gis til identifiserte ofre for trafficking.
Plambech påpeker at slik lovverket er nå, så går mange av kvinnene under radaren etter eget ønske, og det fører til at vi ikke vet nok om dem, og at ikke nok blir rapportert. Derfor har vi en forsimplet forståelse av deres vanskelige situasjon.
Ifølge Plambech er det offerbildet mange har av sexarbeidsmigrantene langt fra det hun selv opplever. Hun beskriver dem som noen av de tøffeste kvinnene hun noensinne har møtt.
– Å være sexarbeidsmigrant krever mye mot. Dette er kvinner som reiser på egenhånd gjennom Sahara-ørkenen, gjennom krigssonen i Libya, for så å krysse Middelhavet. Kan du tenke deg det? Og i tillegg forlater de barna sine hjemme, sier hun.
– De krysser halve verden, for å arbeide alene i et skogholt. Det er ikke ofrene som forlater sine hjemsteder. Det er de modigste kvinnene som gjør det – de kvinnene som våger å ta vanskelighetene i egne hender.
