Det er retten til selvbestemmelse og de negative omkostningene kriminaliseringen har for parten som selger sex, som må være utgangspunktet for debatt om Straffelovrådets anbefaling om å fjerne sexkjøpsloven.
I NOU 2022: 21 Strafferettslig vern av den seksuelle selvbestemmelsesretten, er grunnprinsippet i utredningen retten til seksuell selvbestemmelse, og som en følge av det anbefaler Straffelovrådet avkriminalisering av sexkjøp.
Det er ingen bombe at PION støtter Straffelovrådets anbefaling om å avkriminalisere kjøp av seksuelle tjenester. Vi har vært og er imot forbudet både fordi det fratar sexarbeidere retten til seksuell autonomi og selvbestemmelse, og fordi at kriminalisering og straff har hatt svært negative omkostninger for parten som selger sex.
Vårt mål er total avkriminalisering hvilket vil si at vi vil ha regulering av sexarbeid ut av straffeloven, og at det utvikles modell for regulering. Et eksempel på en slik modell er New Zealands Prostitution Act 2003 der sexarbeid er regulert i særlovgivning. Første skritt på veien er å reformere straffelovens bestemmelser om sexarbeid.
Indirekte forbud mot sexarbeidere
Det hevdes av proforbudsaktivister at Straffelovrådets anbefaling hevder rettigheter for parten som kjøper sex. Vi er uenig. Sexkjøpsloven innebærer som det pekes på i utredningen, et indirekte forbud mot salg av seksuelle tjenester. Det indirekte forbudet er uttalt i forarbeidet til sexkjøpsloven der det formidles at målet med kriminalisering av sexkjøp er å bekjempe sexarbeid og på den måten hindre at kvinner og barn utnyttes. Sagt med andre ord; ingen etterspørsel ingen tilbud.
Men selv om forbudet bare indirekte gjelder parten som selger sex, vet vi etter mer enn tiårs erfaring med kriminalisering, at sexarbeidere har vært og er både mål for og middel i politiets metoder og arbeid i feltet. Stigmaet rammer også parten som selger sex. Senest under pandemien omtalte politiet i Oslo sexarbeidere som vandrende smittebomber. Dette til tross for at det ikke var grunnlag for å hevde at sexarbeidere har smittet kunder med korona. Vi ser også at mediene har høyere terskel for å henge ut kunder enn selgere. I den famøse NRK Brennpunkt dokumentaren om thaimassasjesalonger som ble sendt i begynnelsen av desember, er menn som frekventerer massasjeinstituttene anonymisert fra hode til ankler, mens på kvinnene er det så vidt at ansiktet er blurret. Brennpunkt redaksjonen forklarte det med at de ikke kunne bevise at det var sexkjøpere.
Straffelovrådet tar ikke stilling til prostitusjonsmarkedet, men handlingen. Det å inngå avtale om kommersiell seksuell relasjon er, ifølge Straffelovrådet, innenfor prinsippet om seksuell selvråderett og selvbestemmelse. Den seksuelle handlingen blir ikke krenkende fordi penger eller andre goder er involvert. Seksuelle overgrep er ikke sexkjøp, og dekkes av andre straffebud i kapitlet.
Krenker skadefølgeprinisppet
Videre peker Straffelovrådet på at forbudet mot sexkjøp ikke er i tråd med skadefølgeprinsippet. Den som selger seksuelle tjenester, er ikke å regnes om fornærmet i rettslig forstand noe som utfordrer prinsippet om at straff bør forbeholdes tilfeller der gjerningspersonen kan klandres. Det kommer også fram i forarbeidet til § 316 der justisdepartementet formidler at det vil være kunstig å hevde at parten som selger sex er fornærmede part, forbudet beskytter altså samfunnsmessige interesser.
Utnyttelse
Straffelovrådet anbefaler å videreføre den såkalte hallikparagrafen, straffelovens § 315. Vi er uenig. I 2003 ble første ledd av hallikparagrafen som omhandlet utnyttelse overført til menneskehandel-paragrafen §257. Vi mener at utnyttelse må gjeninnsettes som førsteledd i straffebudet fordi alle sexarbeidere har krav på beskyttelse mot utnyttelse, og ikke bare ofre for menneskehandel. Sist, men ikke aller minst må det være utnyttelse som er det klanderverdige,
Med endringer i hallikparagrafen og innføringen straffebudet mot sexkjøp har det skjedd både en oppkriminalisering og nykriminalisering av prostitusjon, og det har skapt en helt ny politisk og polisiær tilnærming til sexarbeid og sexarbeidere. Som vi var inne på ovenfor er både forbud og stigma rettet mot parten som selger sex. Vi tilføye at vi har fått både et kjøpersmarked, og et profittbasert marked for utnyttende og kriminell tredjepart.
Vi kan derfor si at i beste fall har ikke kriminaliseringen hatt noe å si for den negative utviklingen, i verste fall har forbudslinjen bidratt til å skape det markedet vi ser nå.
Presses ut i kriminellnettverk
Det er ikke kjøpere og tredjepart som lider. Det er sexarbeidere som lider. Det er sexarbeidere som har blitt fratatt muligheten til kontroll over egen virksomhet, som må ta outcall og besøke kunden hjemme eller på dennes domene med alt det innebærer av manglende kontroll over egen sikkerhet, smittevern og hygiene. Det er sexarbeidere som har blitt presset til å samhandle med kriminelle nettverk som fasiliterer alt fra leiligheter til kontantkort og kundekontakt. Det er sexarbeidere som risikerer hallikanmeldelse om man velger tryggheten som det å samarbeide med kolleger gir. Det er sexarbeidere som overvåkes og deres bolig eller hotellrom som raides av politiet, og det er sexarbeidere som må finne seg i politiets bruk av tvangsmidler og innsyn i all sms-korrespondanse ikke bare med kunder, men også barn, familie og venner.
Det er sexarbeidere som jages av politiet og som føler at de står på yttersiden loven uten rettigheter og rettsbeskyttelse. Å anmelde voldtekt og ran er «bad for business» i et felt der selger må ta ansvar for å beskytte kunder mot politiet, derigjennom forsikre kunder om at denne selgeren operer med høy grad av diskresjon. Det gjør man ikke ved å gjøre politiet oppmerksom på at man selger sex som er en konsekvens av anmeldelse.
Moderniserer tankegodset
Med seksuell autonomi og retten til seksuell selvbestemmelse moderniseres vår forståelse av seksuallovbrudd. Det er ikke et spørsmål om seksualmoral og hvilke seksuelle relasjoner man synes er forkastelig. Krenker handlingen den enkeltes rett til seksuell autonomi? Om handlingen ikke krenker retten til selvbestemmelse er det ikke et anliggende for straffeloven. Derfor må sexkjøpsloven fjernes.
