Det gjeldende norske lovverket opprettholder ikke sexarbeideres menneskerettigheter, er den tydelige konklusjonen i Amnestys rapport. I anledning et seminar om sexarbeid og menneskerettigheter ved Litteraturhuset i desember, har Albertine slått av en prat med rapportforfatter Catherine Murphy, samt sexarbeidsaktivistene Thierry Schaffauser og Pye Jakobsson.
Thierry Schaffauser går fram på podiet, slår ut armene og sier:
– Sånn her ser en sexarbeider ut.
Han har på seg joggesko, sorte jeans og en lyseblå sportsjakke. Han ser ut som hvilken som helst annen mann i begynnelsen av 30-årene. Han ser helt normal ut. Og dette er også hans poeng: Sexarbeidere er akkurat som alle andre. De må tjene penger til føda som alle andre. Som alle andre har de noen ganger en bra dag på jobb, andre ganger en dårlig dag på jobb. Og som alle andre har de rettigheter. Menneskerettigheter.
Det er nettopp disse rettighetene som er grunnlaget for debattene som foregår denne desemberdagen på Litteraturhuset. I regi av Amnesty, PION og Pro Sentret er forskere, politikere, advokater, menneskerettighetsaktivister og sexarbeidere samlet for å diskutere Amnestys rapport fra tidligere i år: ”The human cost of ’crushing’ the market. Criminalization of sex work in Norway”.
Rapporten er et resultat av tre års arbeid og grundig research på sexarbeideres vilkår i Norge, etter at sexkjøpsforbudet trådte i kraft i 2009. Og konklusjonen den framlegger er klinkende klar: Kriminaliseringen av sexkjøp fører til menneskerettighetsbrudd overfor sexarbeidere.
Tvinges til å leve utenfor loven
Catherine Murphy fra Amnestys London-kontor er en av de som har utarbeidet rapporten, og hun sier at de gikk inn i arbeidet for å se på nettopp hvordan sexarbeideres livsvilkår påvirkes av det gjeldende lovverket i Norge, som ofte blir kalt for den nordiske eller svenske modellen. Holder denne det den lover?
– Når den nordiske modellen legges fram blir den framstilt som en som beskytter sexarbeiderne. Men slik den håndheves i praksis, slår det dårlig ut for sexarbeiderne, sier hun.
– Selv om det er kjøperne som er kriminalisert, så defineres ofte sexarbeiderne som kriminelle og uønskede med dem. Dette vanskeliggjør livsvilkårene deres til den grad at det mange ganger fører til brudd på menneskerettighetene.
Med et sexkjøpsforbud tvinges sexarbeidere til å leve utenfor loven, forklarer Murphy. Noe så enkelt som å betale skatt, som mange av dem ønsker, umuliggjøres, og det fører til en følelse av isolasjon fra resten av samfunnet. Det eksisterer en motvilje mot å integrere og akseptere at noen faktisk lever av å selge sex.
Og selv om det de gjør per definisjon ikke er ulovlig, så opplever mange sexarbeidere likevel forfølgelse, i et forsøk fra myndighetenes side på å knuse prostitusjon.
”Operasjon Husløs”
– Andre norske lover brukes for å i praksis kriminalisere sexarbeiderne. De kan bli beskyldt for ordensforstyrrelse, hallikvirksomhet, og i henhold til utenlandske sexarbeidere dras ofte innvandringsloven inn i bildet, sier Murphy.
Som et eksempel drar hun fram politiets ”Operasjon Husløs”, hvor de systematisk har arbeidet for å identifisere sexarbeidere og oppsøkt de stedene hvor de har solgt sex – ofte deres egne hjem. Fordi de da kan true huseiere med tiltale under hallikparagrafen, for tilretteleggelse av prostitusjon, ender det med at mange blir kastet ut på dagen.
– En slik tvunget utkastelse er et menneskerettighetsbrudd, sier Murphy, og påpeker at en denne praksisen i tillegg fører enda mer alvorlige menneskerettighetsbrudd, fordi sexarbeidere blir redde for å rapportere voldshandlinger mot dem.
– I flere tilfeller hvor det har blitt rapportert for eksempel voldtekt eller ran, har saken endt med at sexarbeideren har blitt gjenstand for overvåkning, blitt kastet ut fra sitt hjem, eller til og med blitt deportert, mens den rapporterte gjerningsmannen aldri har blitt bragt for retten. Da er det ikke rart at sexarbeidere kvier seg for å rapportere overgrep, fordi de risikerer frihetstap.
Murphy poengterer også det disproporsjonale forholdet mellom den straffen en sexkjøper får om han blir tatt på fersk gjerning, og den måten sexselgerne blir behandlet på i jakten på disse sexkjøperne – med det formål å komme prostitusjonen til livs. Der kjøperen kun får en bot, utsettes sexselgerne for menneskerettighetsovertramp, og dette er bevis, mener Murphy, på at den nordiske modellen ikke oppfyller sin intensjon om å beskytte sexselgerne. De blir heller offer for den, i form av marginalisering, stigmatisering og isolasjon fra resten av samfunnet – en situasjon kriminelle grupper lett tar utnytte av.
Korrupsjon av ens karakter
I Frankrike innførte de den nordiske modellen i juni i år, til stor fortvilelse for Thierry Schaffauser og andre sexarbeidere i Frankrike.
– De fleste av oss vil heller foretrekke en lov som kriminaliserer sexarbeideren, for det er bedre å havne i fengsel i et døgn enn å miste ti prosent av kundene sine, sier Schaffauser.
Den straffen vil dessuten oppleves mildere enn de straffene de opplever som ringvirkninger av det gjeldende lovverket, hvor sexarbeidernes livsvilkår forverres. En forverring som igjen brukes som et argument fra myndighetenes side for hvor forferdelig dette livsvalget er.
– De presser deg til å bli et offer, for å bevise et poeng, sier Schaffauser.
Murphy henviser til at autoritetspersoner i mange instanser rettferdiggjør deres egne overtramp med at det er for kvinnenes beste, fordi å bedrive sexarbeid korrumperer kvinnenes karakter.
– Korrupsjon av ens karakter – jeg vet ikke hva det betyr engang. Hvem har retten til å avgjøre noe sånn, sier hun.
– Men under dette argumentet blir overgrep mot sexarbeiderne nærmest som et nødvendig onde i kampen for å knuse prostitusjonen. Men at målet helliger middelet er ikke et valid argument – spesielt ikke når det krenker deres menneskerettigheter, sier hun.
Gavepakke til klientene
Schaffauser sammenligner den situasjonen sexarbeidere står i, med kvinners kamp for stemmerett og rett til selvbestemt abort, samt homofiles kamp for aksept – alle kontroversielle saker, som har handlet om å sikre grunnleggende menneskerettigheter.
– Å si til en sexarbeider at vi straffer deg for ditt eget beste – du vet jo ikke hva du gjør, blir som å si til kvinner at de ikke får stemme for de vet jo ikke hva de tenker, sier han, og poengterer urimeligheten i å ta fra mennesker retten til å bestemme over eget liv.
– Samfunnet har bestemt seg for at det må redde disse menneskene fra hvem de er og de valgene de tar, men for meg er det et paradoks å skulle ha lover som skal beskytte mennesker fra hvem de velger å ha sex med.
Spesielt når disse lovene virker mot sin hensikt, påpeker Schaffauser.
– Under denne lovgivningen tvinges sexarbeidere til å ta større risikoer. Vi fratas i mange situasjoner muligheten til å vurdere hvem som er en trygg kunde, og ender opp med å selge til mennesker vi ellers ikke ville ha solgt til, sier han.
– I tillegg må vi i mange tilfeller dra hjem til klienten, fordi vår base er tatt fra oss, og da er det klienten som står med mest makt i handelsforholdet. Og sånn bør det ikke være. Sexsalg bør skje på sexarbeidernes premisser, ikke kjøperens. Denne lovgivningen er en gavepakke til klientene.
Schaffausers håp er at sexarbeidere skal gå den samme løypa som blant annet suffragettene og de homofile, og at man en dag skal komme til en plass hvor prostitusjon blir betraktet på lik linje med andre jobber, som et levebrød.
Håper på stortingsmelding
Den eneste måten å gjøre noe med situasjonen på er at politikerne snur på lesten og avkriminaliserer sexkjøp. Aktivistene advokerer ikke for en legalisering, fordi det antakeligvis vil føre med seg altfor rigide rammer, men med en avkriminalisering vil makten ligge mye mer hos sexarbeideren selv, til å ta valg for hva som er best for egen tilværelse.
Og det er nettopp sexarbeiderne som må stå i fokus i denne debatten. Det er deres stemmer man må lytte til.
Pye Jakobsson fra Global Network of Sex Work Projects (NSWP) og svenske Rose Alliance er forbannet over at myndighetene tilsynelatende ikke hører på sexarbeiderne i arbeidet med å utarbeide lover som har direkte innvirkning på deres liv.
– De sier at de ikke kan ta det vi sier for god fisk, fordi det er så mye rykter som går innenfor slike miljøer. Og i tillegg sier de at vi ikke kan snakke på vegne av andre enn vår egen person. Det er kun vår egen historie vi har rett til, og derfor kan ikke den representere hva som skal gjelde for et helt yrkesfelt, sier hun.
– Da blir jeg provosert. Jeg representerer ikke bare meg. Jeg har vært sexarbeider i 30 år, jeg har møtt og snakket med flere sexarbeidere enn antakeligvis alle her i dag, og jeg er her som representant for Rose Alliance og NSWP, som samarbeider med FN. Jeg har sett overtramp på overtramp, mange tilfeller hvor kvinnene ikke har kommet levende ut av det. Kom ikke her og si at jeg ikke vet hva jeg snakker om, og at jeg bare kan snakke for meg.
Jakobsson har vært sexarbeider i en rekke europeiske land, Norge inkludert, men nå bor og arbeider hun i New South Wales i Australia, hvor sexkjøp er avkriminalisert.
– Der kan jeg si til en kunde: ”Kom deg ut, eller så ringer jeg til politiet!” Da med visshet om at politiet faktisk kommer til å komme for å beskytte meg. Det er sånn det burde være.
Jakobsson gir honnør til Amnesty for deres arbeid med rapporten, og gir dem full støtte i sin konklusjon om at en ny reform må innføres, hvor sexkjøp avkriminaliseres. Fokuset må ligge på å unngå utnyttelse og å opprettholde menneskerettighetene til sexarbeiderne.
– Avkriminalisering er den beste måten å ivareta sexarbeiderne på, sier hun.
Dessverre har ikke rapporten foreløpig kunnet vise til de store resultatene. I en viss grad har den blitt diskutert i de nordiske landene, men for norske myndigheters del har det for det meste gått i kritikk for at Amnesty er partiske.
– Men det stemmer ikke, sier Murphy.
– Vi gikk inn i dette med det formål å se objektivt på menneskerettighetene til sexarbeiderne, og vår konklusjon er tydelig: De ivaretas ikke i det gjeldende lovverket.
Amnesty anbefaler i sin rapport myndighetene til å ta dette til etterretning og legge fram en stortingsmelding hvor sexarbeidernes vilkår selv står i fokus.
– Å få til en avkriminalisering kommer nok til å bli en kamp i motvind, det har vi merket på reaksjonene vi har fått på dette arbeidet. Av alt Amnesty har jobbet med opp igjennom er dette tydeligvis det mest kontroversielle, for vi har aldri fått så mye kritikk for et arbeid, sier Murphy.
– Men jeg tror likevel ikke det er umulig å gjøre noe med situasjonen. Og Amnesty er her, med grundig research å vise til, om myndighetene vil ha noen å sparre med.
