Cyndee Clay gikk på konserten da 1990-tallets ikoniske Riot Grrl band, Bikini Kill, hadde støttekonsert for HIPS. Det var starten på en karriere som dedikert helsekriger og skadereduksjonsaktivist.

– Jeg fikk vite om HIPS da jeg var på Bikini Kills støttekonsert for organisasjonen, forteller Cyndee Clay.

– Jeg studerte BA i klinisk psykologi på universitetet i Maryland og begynte å jobbe som frivillig oppsøkende helsearbeider. Det er var i 1995. Da jeg var ferdig utdannet i 1997, fikk jeg et internship der jeg startet opp og drev HIPS drop in-senter, og siden har jeg blitt her.

I dag er HIPS en stor organisasjon med 16 fulltidsansatte og over 1200 besøkende i måneden.

– Men noen av oss er fortsatt punkere, og vi prøver holde fast på aktivistengasjementet, sier hun og ler.

 

Helsekriger

Cyndee Clay har ledet HIPS i over 20 år, og er i dag en dedikert skadereduksjonsaktivist både nasjonalt og internasjonalt.

I tillegg til sitt hjemlige arbeid er hun er engasjert i det internasjonale skadereduksjonsarbeidet, blant annet i organisasjonen Harm Reduction International. Selv traff jeg henne første gang i Beirut, Libanon, da byen var vertskap for HRIs konferanse i 2011. Året etter var HIPS eminent vertskap for tilreisende sexarbeidere og allierte da den internasjonale aidskonferansen ble avholdt i Washington DC i 2012. På grunn av innreiseforbud for sexarbeidere og stoffbrukere var det ikke mange organisasjoner utenfor USA som kunne delta. Siste møte var under HRIs konferanse i Vilnius, Litauen, i 2013.

Men da Clay startet i HIPS, var målet å hjelpe unge kvinner ut av gateprostitusjon, og veien fra exit-tiltak til gatenært skadereduksjonsarbeid gikk gradvis, forteller hun.

– HIPS startet som en sammenslutning av sosialarbeidere, politi og foreldre som plutselig ble oppmerksomme på at det var mange unge i gateprostitusjonen. Vi jobbet med det som i dag defineres som traffickingofre på nasjonalt nivå – altså mindreårige som selger sex.

– HIPS var hovedsakelig drevet som et nettbasert tilbud, bortsett fra at vi hadde en van vi brukte til oppsøkende arbeid på gaten. Målet var å redde jentene fra seksuell utnyttelse og få dem ut av prostitusjonen, forteller Clay.

I 1995 fikk HIPS status som selvstendig ideell organisasjon, skiftet lederskap, endret formålsparagraf, fikk nye medlemmer i staben som også hadde ulike erfaringer med sexarbeid, og bevegde seg i retning av å bli et skadereduksjonstilbud for hjemløse.

– Vi inkludert også LHBT-befolkningen som vår målgruppe, forteller Clay. – Det var et viktig steg, for i gatebefolkningen var det mange unge med tilhørighet til LHBT-grupper som var hjemløse. De hadde enten blitt kastet ut fordi familien ikke aksepterte at de var skeive eller hadde rømt fra en uutholdelig familiesituasjon. 

Ifølge Clay var det en lærerik tid.

– Vi lærte mye om levd liv hos de som solgte sex. Deriblant at de fleste sexarbeiderne på gaten var hjemløse, og at stoffbruk ikke var noe folk bare kunne bestemme seg for å slutte med. Vi lærte at folk må få hjelp med rusavhengigheten sin uten vilkår om at de må endre på hele livet sitt, sier hun.

– Folk bodde på gaten eller hospits fordi de var kastet ut eller hadde rømt fra en jævlig familie. Vi begynte å lytte til fortellingene deres i stedet for å servere dem en ferdig forklaring på hvordan de burde håndtere livet sitt.

Siden den gang har HIPS vært et gatenært tilbud for hjemløse. Målet er å hjelpe folk til å få bedre helse og mer kontroll over livet.

– Folk formidlet til oss at de ville ha hjelp til å håndtere negative situasjoner som for eksempel en voldelig og utnyttende hallik, men at de ikke ville slutte med å selge sex. Og selvfølgelig skal folk få definere sine egne behov, sier Clay.

 

Progressive DC

I 1971 erklærte daværende president Richard Nixon krig mot narkotika, og krigen har blitt ført både ute og hjemme. USA rangerer lavt på listen over land som har iverksatt skadereduksjonstiltak, og presidentadministrasjonen til Trump gjør ikke saken bedre. Blant annet har føderale myndigheter innført lovbestemmelser som rammer mennesker som selger sex hardt.

Men ifølge Clay er Washington DC absolutt ikke det verste stedet å drive skadereduksjonsarbeid. Tvert imot, sier hun, så er DC en radikal by med progressive byrådspolitikere og befolkning.

– Vi huser Kongressen, og DC er hovedstad og et føderalt område, men samtidig bor det over 700 000 mennesker her som ikke er en del av den føderale statsmakten, og byen har eget byråd og guvernør.Og siden DC ikke har representanter i Kongressen, slipper vi unna politikere som skal markere seg på bekostning av marginaliserte grupper, sier Clay.

– Vi føler selvsagt på kroppen all den nasjonale galskapen presidenten har satt i gang, men Washington er progressiv by og et fantastisk sted å jobbe, sier Clay.

Ifølge Clay har HIPS full støtte fra byens byråd og byrådspolitikere for sitt arbeid blant stoffbrukere og sexselgere.

– I DC dominerer Demokratene, over 90 prosent av byens politikere er i Demokratene.

Blant de føderale tiltakene som HIPS’ brukere føler på kroppen, er forbudet mot online annonsering og sexarbeid. Våren 2018 innførte Trump-administrasjonen lovpakken SESTA/FOSTA. Den stiller nettleverandørene ansvarlig for kunders bruk av deres tjenester (se faktaboks), og det har ifølge Clay ført til at sexarbeidere nå er blokkert fra å bruke onlinetjenester.

Det ble hevdet at annonseringsportalene var en friplass handel med barn og unge. Til tross for store protester fra fagmiljøer og et mangfold av organisasjoner i sivilsamfunnet var den politiske oppslutningen stor både fra Demokratene og Republikanerne.

– Myndighetene tok annonseportalen Backpage før de innførte lovpakken, forteller hun.

– Å jobbe online betydde at selgerne kunne jobbe selvstendig, men nå er de jaget tilbake til gaten og i hendene på voldelige halliker, sier Clay.

Ifølge Clay har politikken endret seg i løpet av de årene hun har jobbet for HIPS, og hun opplever at det har blitt en mye mer polarisert politisk debatt.

– De unge jentene HIPS jobbet med på 1990-tallet defineres i dag som traffickingofre, men det er liten vilje å se på kompleksiteten i feltet på samme måte som det ble gjort på 1990-tallet. For selv om HIPS hadde som mål å redde unge jenter fra seksuell utnyttelse, var det praktiske arbeidet basert på skadereduksjon.

– I dag er det ingen debatt om hva ungdommene rømmer fra. Levekår, vanskelige familieforhold og sosiale problemer er redusert til fortellinger om ofre og overgripere, sier Clay.

 

Folket på gaten

Ifølge Clay er HIPS’ målgruppe mennesker som føler nulltoleransepolitikken mot stoffbruk og sexsalg hardest på kroppen. Det preger tilnærmingen og begrepsbruken.

– Våre brukere er mest berørt og hardest rammet av den rådende rus- og prostitusjonspolitikken. Men det er også en gruppe er utsatt for diskriminering, rasisme, sexisme, transfobi, fattigdom, boligmangel, helseproblemer og hjemløshet. Rusproblemene og sexsalgserfaringene inngår bare som komponenter i et liv preget av ekstrem marginalisering og utenforskap, sier Clay.

– Å være sexarbeider er både en identitet og en handling. Vi bruker ikke begrepet «sexarbeider» både fordi vi ikke er en ren sexarbeiderorganisasjon, men også fordi mange av våre brukere hverken identifiserer seg som selgere av sex eller sexarbeidere. Sexsalget er bare en liten del av hva som konstituerer deres identitet. Vi refererer derfor til Gatefolket, sier Clay.

– De mer ressurssterke sexarbeiderne benytter seg heller ikke av HIPS’ tilbud, men det er mange sexarbeidere som støtter opp om vårt arbeid og jobber her som frivillige.

– Vi er opptatt av å ha en holistisk tilnærming. Vi jobber for avkriminalisering av sexarbeid, men det er ikke hovedmålet for vårt arbeid. Selv om man avkriminaliserer sexarbeid, vil HIPS’ brukere fortsatt bli arrestert og fengslet for stoffbruk eller andre forhold, så for oss er avkriminalisering bare ett steg i arbeidet for å forbedre situasjonen for folket på gaten, sier Clay.

DC har avkriminalisert kannabis, men ingen andre droger. At man kan bruke kannabis uten å bli bøtelagt og fengslet, er et gode også for HIPS-brukere, men det har lite å si for deres hverdag. De er fortsatt den gruppen politiet bruker mest ressurser på å kontrollere.

– Derfor jobber vi også for å reformere narkotikapolitikken og for at bruk og brukere av alle typer stoffer skal avkriminaliseres, sier Clay.    

 

Hat- & kjærlighetsforhold

Da jeg var i Washington DC under den internasjonale aidskonferansen i 2012, sa en taxisjåfør idet vi passerte en park at «på det ene hjørnet står sosialarbeidere og deler ut kondomer, og på det andre hjørnet står politiet og beslaglegger dem».

HIPS’ brukere forteller også om utstrakte erfaringer når det gjelder vold, trakassering og seksuelle overgrep fra politiet. Organisasjonen jobber likevel aktivt med DC’s politietat for å forbedre relasjonen mellom partene.

– Vi har et hat- og kjærlighetsforhold til politiet, forteller Clay.

– De kjenner til HIPS og har respekt for vårt arbeid, men de er også under press fra beboere og næringslivet i de områdene av hvor gateprostitusjon og dopsalget skjer.

Det forklarer ikke overgrep fra politiet. Clay forteller at de derfor jobber tett på og samarbeider med politiet for å styrke etatens arbeid med å utvikle LEAD, Law Enforcement Assisted Diversion i DC. LEAD er et skadereduksjonsprogram og alternativ til nulltoleranseprinsippet der målet er at stoffbrukere og sexselgere skal møtes med hjelp og ikke kontroll og sanksjoner (se faktaboks).

– Det er viktig for oss å ha et godt forhold til politiet fordi det vil gagne HIPS’ brukere, som da vil møte en politibetjent som vil kunne behandle dem med respekt og hjelpe dem i en anmeldelsesprosess, sier Clay.

Konsekvensene av stigmatiserende holdninger i politiet er at vold og overgrep ikke anmeldes, at målgruppen ikke har rettsbeskyttelse, og at den oppleves som fritt vilt både av omgivelsene og etatens egne folk.

I Europa, inkludert hos PION, diskturer man muligheten for å få sexarbeidere som gruppe definert under hatkriminalitetsbestemmelsene i straffeloven.

Clay på sin side har mer tro på å skolere politiet i skadereduksjonsarbeid enn å jobbe for å omdefinere kriminalitet begått mot sexarbeidere til hatkriminalitet.

– Hatkriminalitetsbestemmelsene fungerer ikke her, sier Clay.

I USA er transkvinner, og spesielt svarte transkvinner, en utsatt gruppe når det gjelder grov vold og drap. Det er noe HIPS også erfarer.

– Vi hadde en sak der en ung mann ble mobbet av kameratene for å ha kjøpt sex fra en transkvinne. Han oppsøkte henne igjen og skjøt henne til døde. Drapet ble ikke definert som hatkriminalitet, forteller Clay.  

 

Samarbeid og allianser

Den første sexarbeiderorganisasjonen som så dagens lys i USA var Coyote (Call Off Your Old Tired Ethics), som ble etablert på morsdagen i 1973. I dag huser nasjonen et 20-talls enkeltorganisasjoner, og blant dem er det mange som har søsterorganisasjoner i flere delstater. I sum betyr det at det er sexarbeiderorganisasjoner i nesten alle delstater i USA.

For oss som er vant med å være den eneste organisasjonen på nasjonalt nivå, og som oftest med et fåtall mennesker som har tid til å være aktivister, framstår det som en drøm at man kan være flere organisasjoner innenfor samme delstat.

Ifølge Clay fører ikke det nødvendigvis til utbredt samarbeid. Det handler både om klasseforskjeller mellom gruppene og andre forhold som manglende muligheter til å finansiere samarbeid på tvers av organisasjonene.

– Det har vært stor forskjell på hvilke grupper sexarbeiderorganisasjonene har jobbet for, og inntil de siste årene har det vært lite samarbeid mellom de ulike organisasjonene. Det har endret seg, men det er vanskelig å få til reelt samarbeid på tvers av delstatene når ingen har penger hverken til å arrangere felles møtesteder eller å delta på samlinger.

Og gudene skal vite at det er et krevende arbeid å skaffe penger nok til å drifte organisasjonene. Bak budsjettet for HIPS på 2,4 millioner dollar står det 20 ulike tilskuddsordninger og organisasjoner.

– Det betyr at årlig skal rundt 20 ulike søknader skrives, og det skal rapporteres på hver enkelt av disse, forteller Clay.  

– I tillegg skal private bidragsytere følges opp, og vi bruker mye menneskelige ressurser på arrangementer for å samle inn penger til vårt arbeid.

– Men vi er mange som er i samme båt, og det er godt samarbeid på tvers av organisasjoner som jobber med folket på gaten. Mitt inntrykk fra det europeiske skadereduksjonsarbeidet er at det er større avstand mellom organisasjoner som jobber for sexarbeidere og stoffbrukere, og samtidig at sexarbeidere og stoffbrukere har mer stigma mot hverandre i Europa enn her i USA, sier Clay.

Mye kan tyde på at det også på andre områder er lettere å få til samarbeid. Siden 2017 har HIPS samarbeidet tett med byrådspolitiker David Grosso i formuleringen av forslag til en lovreform om avkriminalisering av salg av sex.

– Vi har formulert lovforslaget, og David Grosso har presentert det for byens politiske administrasjon for å få en offentlig høring. Lovforslaget Criminalization to Promote Public Safety and Health Amendment Act of 2017 gikk ikke igjennom, og vi jobber nå med å omarbeide det for å sikre større oppslutning, forteller Clay.

– Selv om 90 prosent av byens innbyggere er Demokrater, er sexarbeid er et kontroversielt politisk tema, og mange er redde for å gå offentlig ut med støtte til lovreformer på feltet.

– Får vi det ikke igjennom denne gangen heller, vil fortsette å jobbe med reformforslaget til vi får gjennomslag, sier Clay og smiler kampvillig.

 

Epilog:

HIPS har sammen med Sex Worker Advocates Coalition (SWAC) og andre organisasjoner og enkeltpersoner som jobber med å fremme helse og rettigheter for sexarbeidere, startet kampanjen DECRIMNOW DC. Målet er å jobbe for avkriminalisering, sikkerhet og autonomi for mennesker som selger sex. For mer informasjon se www.decrimnow.org/

 

Faktaboks: SESTA-FOSTA

I april 2018 innførte Trump-administrasjonen lovpakken The Stop Enabling Sex Traffickers Act (SESTA) and Allow States and Victims to Fight Online Sex Trafficking Act (FOSTA).

SESTA-FOSTA kom som følge av politisk press for å bekjempe utnyttelse av mindreårige i prostitusjon, og har stor støtte blant både demokratene og republikanerne. Lovpakken ble innført på tross av protester fra både faglig hold og organisasjoner i sivilsamfunnet. Kritikerne mener at lovpakken innebærer myndighetssensur av internett, at den vil ramme LHBT-organisasjoner og organisasjoner som jobber med seksuell og reproduktiv helse, at den vil jage sexarbeidere tilbake til en mer risikofylt tilværelse på gaten, og sist, men ikke minst at den ikke vil ha påvirkning på sexhandelen med mindreårige. Selv justisdepartementet gikk imot innføringen av SESTA og FOSTA. 

I forarbeidet til lovpakken SESTA-FOSTA gikk føderale myndigheter til det skritt å sikte eierne av webportalen Backpage for å promotere prostitusjon. Hovedkontoret til Backpage var i Phoenix. Backpage var som alle andre nettportaler brukt på tvers av grenser både i og utenfor USA. At nettportalen opererte grensekryssende bidro til at siktelsen ble utvidet til å gjelde mellomstatlig kommersiell sexhandel som rammes av USAs anti-trafficking-lovgivning.

Både politiet og justismyndighetene var imot og viste til at Backpage selv meldte fra ved mistanke om at mindreårige var misbrukt i annonsene. Det ble også vist til at det var mye lettere for politiet å overvåke nettbasert annonsering for å slå ned kriminaliteten i feltet. Politisk folkevalgte hevdet derimot at Backpage og tilsvarende annonseportaler var arnested for seksuelt misbruk av mindreårige. 

Kilder: Wikipedia, Stop SESTA/FOSTA

 

Faktaboks: LEAD – Law Enforcement Assisted Diversion

LEAD-programmet ble startet i Seattle i 2011 med mål om å endre politiets tilnærming til marginaliserte grupper i det offentlige rom fra nulltoleranse til skadereduksjonsmodell. Målet er å etablere alternativer til straff for mindre alvorlige lovbrudd som stoffbruk og sexsalg.

Hensikten er å sikre ro og orden for næringsliv og beboere, og møte målgruppen med hjelp i stedet for kontroll og sanksjoner. Heller enn å være i krig med stoffbrukere og sexselgere skal politiet samarbeide med ulike tiltak som sosiale hjelpeprosjekter, rettighetsorganisasjoner, forsvarere, påtalemyndighetene, næringsliv og nabolagenes velferdsgrupper, for å sikre at de som trenger det, får nødvendig hjelp.

Kilde: https://www.leadbureau.org/