I et motsvar til Andrés Lekanger og Andre Oktav Dal hevder Dagfinn Høibråthen (Aftenposten 23.8.12), at legalisering ikke beskytter mot menneskehandel og at kriminalisering er et uttrykk for menneskeverd.
I tilnærmingen til regulering av prostitusjon er det viktig å ha tunga rett i munnen når det gjelder modellbegrepenes innhold. Legalisering som den er utformet i blant annet Nederland og Tyskland innebærer at det er bordelldrift som har blitt lovlig. Det er ifølge nederlandske og tyske sexarbeiderorganisasjoner ikke optimalt, men de peker på at legalisering skaper en plattform for å utarbeide rettigheter for selgersiden som retten til fagorganisering, etablering av sykeforsikring og andre velferdsgoder, og sikrer at arbeidsstedet er regulert av arbeidsmiljølover.
Andre former for regulering er enten totalforbud, en modell som praktiseres i flere av sex- og romanseturismens mest populære destinasjoner, eller det som omtales som abolisjonistisk tilnærming: Kjøp og salg er tillatt mens virksomheten som sådan er forbudt. Reguleringen i Sverige og Norge omtales som nyabolisjonistisk, det er lov å selge men ikke kjøpe sex.
Den modellen som har vunnet mest aksept blant sexarbeidere er imidlertid å finne på New Zealand der prostitusjon er avkriminalisert og regulert gjennom særlovgivning (Prostitution Reform Act 2003), i henhold til arbeidsmiljølover, helse og sikkerhet for sexarbeidere. Loven følger sexarbeideres behov og interesser, ikke tredjepart. Det er fortsatt forbudt å tvinge noen til eller utnytte andres prostitusjon samt tilrettelegge for eller kjøpe sex av personer under 18 år.
Når det gjelder menneskehandel blir det ett ideologisk spørsmål hvorvidt all prostitusjon er å regne for handel med mennesker. Både i internasjonal og nasjonal lovgivning pekes prostitusjon ut som én arena blant mange andre som menneskehandel kan finne sted. Det foreligger ingen empirisk kunnskap som underbygger påstanden om at kriminalisering av prostitusjon forebygger denne formen for utnyttelse av mennesker.
Når det gjelder prostitusjon kan vi høste nasjonale erfaringer om at det som omtales som paradigmeskiftet i norsk prostitusjonspolitikk, har ført til økt kriminalitet og et mer usynlig marked. Selv om det ikke er grunnlag for å hevde at det har ført til at det er flere ofre for menneskehandel i det norske prostitusjonsmarkedet, har kriminalisering uten tvil bidratt til at det er flere som kan profittere på det. Det er ikke unikt for Norge, tvert i mot peker forskningen på at menneskehandel er et større problem i uformell enn formell økonomisksektor, i likhet med at det er lettere å utbytte mennesker i illegal industri- og næringsvirksomhet enn den legale.
Det er vanskelig å se at strafferettslig forbud der konsekvensene er fravær av rettigheter, mangel på rettsvern og en modell som tvinger sexarbeidere inn i kriminell subkulturer, er mer moralsk opphøyet og humanistisk enn å sikre alle samfunnsgrupper rettigheter og allment medborgerskap.
(Publisert i forkortet form i Aftenposten 29.08.12)
Les også innlegget til André Oktay Dalh og Andrés Lekanger
Gi sexarbeidere beskyttelse
Les innlegget til Dagfinn Høibråthen (Krf)
Legalisering gir falsk beskyttelse
