Sexarbeid er skatte- og avgiftspliktig næring, men med plikten følger ingen rettigheter. Tvert imot.

“Who needs a union more than a prostitute? “sier Maggie Gyllenhaal, som har rollefiguren Eileen «Candy» Merrell, i HBOs «The Deuce». Serieskaperne David Simon og George Pelecanos beskriver 1970-tallets Times Square i New York, der horer, homser og halliker har kommet ut av skapet og deltar i den lystige delen datidens radikale samfunnsopprør; sex, drugs & rock ’n roll.

Gudene skal vite at Gyllenhaal har rett. Det er få om ingen, samfunnsmessige marginaliserte grupper som med storsamfunnet som passiv bivåner, utsettes for så mye urett og diskriminering som sexarbeidere. Med noen få statlige unntak kan sexarbeidere på bordeller se langt etter verneombud og fagforeningsrepresentanter som sørger for helse, miljø og sikkerhet, lønn etter tariff, og ordnede arbeidsforhold med betalte matpauser og andre sosiale goder. Pornoskuespillere, erotisk dansere og strippere deler på sin side skjebnen med mange i populærkulturens musikkbransje, der elendige kontrakter og royalties som faller bransjens herrefolk i hende og ikke utøveren selv, beskriver arbeidsforholdene. Bortsett fra at sistnevnte gruppe ikke jages og, bokstavelig talt, anses om fritt vilt fra alt fra kriminelle til ideologiske dilettanter og embetsfolk.

Sexarbeidere har da også kjempet for sine rettigheter og organisert motstand siden den første steinen ble kastet av transsexarbeider Marsha Johnson under Stonewall, som var starten på det skeive opprøret i 1967, og fram til i dagens internasjonale sexarbeiderbevegelse.  Mye tyder imidlertid på at det er langt igjen for sexarbeidere kan legge inn årene, og sloss for avtalefestet pensjon i stedet for retten til et anstendig arbeidsliv.    

For mens sexarbeidere ber om arbeidsrettigheter er lovgivende, utøvende og dømmende myndigheter opptatt av å hindre at sex som ellers kan brukes i alle kommersielle hensikter, skal kunne være en kapital for egen inntjening.  Forbudslinjen har siden milleniumet hatt sin renessanse. På tross av det faktum at historien kan skilte med at forbud og sanksjoner har hatt liten virkning utover å styrke kriminelles inntjening, ble forbudet mot sexkjøp vedtatt 12. desember 2008. Sexkjøpsloven, Strl.§316, trådte i kraft 1. januar 2009.

Nesten 20 år etter at helsemyndighetene ansatte de to kvinnelige sexarbeidere som etablerte PION, for å drive hivforebyggende arbeid i egne rekker, trengte de plutselig å beskyttes mot seg selv.

Målet er at ett av statens mektigste apparat skal redusere etterspørsel og på den måten hindre at noen velger å selge sex. Rasjonale i sexkjøpsloven er som kjent kyniske kriminelle som takket være kunder tjener stort på å forføre, tvinge eller lure uskyldige og intetanende kvinner ut i sexarbeid.

Forbudet mot etterspørsel, ble det sagt, vil redusere tilbudet og styrke politiets håndhevelse av bekjempelse av menneskehandel. Det var allerede forbudt, men retorikken om å redde kvinner fra fornedrelsen som man antar det er å selge sex er, skapte et behagelig rom for både moralister og do-goodere.

Sexarbeidere oppgir på sin side økonomiske behov og sex som motiv for valg av arbeid. For noen vil det økonomiske behovet for av den slik art at salget er ren overlevelsesstrategi. Det gjelder for eksempel migranter uten legal oppholdsstatus og mennesker som trenger penger til å finansiere egen dopavhengighet. For andre handler det om alt fra å forsørge barn og familie til ønsket om å ha bedre økonomiske kår enn det annen lønnsinntekt kan gi.

Hvorfor ikke beskyttelsen kunne gis gjennom rettigheter, ble det ikke sagt noe om. At forbudet sterkeste kort var å signalere internasjonalt at Norge ikke var en frihavn for kriminelle, og at sexisme, rasisme og moralsk panikk var sterkere faktorer, enn omsorg for den enkelte, var heller ikke debattert i lovforarbeidet.

Men alle som fulgte debatten disse månedene i 2008 vet at det var nigerianske kvinnelige sexarbeidere som inntok down town Oslo og ikke fant seg i å være henvist til byens bakgater, som var hovedårsaken til forbudsiveren. De lignet lite på det bilde som var tegnet av Luca Moodyssons Lilja 4-ever, og ble forstått som en trussel mot offentlig moral generelt og familien spesielt.  I denne sfæren av moralsk panikk var det plutselig uskyldig og intetanende familiefedre, som ble lurt til sexkjøp av disse svarte sexarbeiderne på Karl Johan, som måtte beskyttes.  

Pro-forbudspartiene på Stortinget lovet imidlertid dyrt og hellig at sexarbeiderne ikke skulle bli skadelidende. Tvert i mot, ble det sagt, sexarbeidere skal møtes med solidaritet og hjelp så vel som sikres mulighet til alternative inntekter. Fra talerstolen denne dagen i nasjonalforsamlingen, ble det lovet opplæring til både jobber i rengjøringsbransjen og kursing i pedikyr. Riktignok var sistnevnte i større grad et utrykk for stortingsmedlemmenes fordommer og tro på at sexarbeidere er kvinner som ikke kan annet enn å ligge på rygg, heller enn et reelt arbeidspolitisk løft.

Det har ikke blitt gjort noen for å sikre mennesker som selger sex muligheten for å finne alternativt arbeid. Sexarbeid kvalifiserer ikke for omskolering via Nav, og som kjent skjer den største rekrutteringen til sexarbeid nettopp fra lavtlønnsyrker i rengjøring og servicebransjen.

Den politiske omsorgen for mennesker som selger sex, forsvant uansett med etablering av lovforbudet. Siden den gang har det vært tyst fra politisk hold.

Drapet på Galina Sandeva 15. desember 2015; rapport fra Amnesty International om at sexarbeidere opplever grove menneskerettighetskrenkelser; medieoppslag om kriminelle som utøver grove voldelige ran og økonomisk utpressing; nyhetsoppslag om sexarbeidere som ikke anmelder voldtekt og annen kriminalitet fordi man vil holde seg unna politiradaren; nyhetsoppslag om voldtatte og skamslåtte sexarbeidere som blir kjørt til Legevaktens voldtektsmottak for å så bli uttransportert politiets utlendingsenhet og fortellinger om politiet som konfiskerer kondomer som bevis og jager sexarbeidere ut av leiligheter og hotell under dekke at de bekjemper the bad guys, blir møtt med øredøvende politisk taushet.  

Heller ikke FNs kvinnediskrimineringskomités avsluttende kommentarer til norske myndigheter i forbindelse med kvinnekonvensjonens (CEDAW) 68. sesjon i Genève, oktober og november 2017, har blitt ofret politisk oppmerksomhet.

Basert på PIONs skyggerapport formidles det at: «Komiteen er bekymret for utilsiktede konsekvenser av kriminalisering kjøp av seksuelle tjenester, særlig den økte risikoen for kvinners personlige sikkerhet og fysiske integritet i prostitusjon, som gjenspeiles i lav rapporteringsfrekvens for fysisk og seksuell vold, utnyttelse og trakassering; og risikoen for å bli kastet ut fra deres lokaler når de brukes til prostitusjon».

Med å få unntak som blant annet Høyres Heidi Nordby Lunde, Venstres Guri Melby, og Arbeiderpartiets Hadia Tajik, som har kritisert kriminaliseringen og tatt til orde for at politiet håndhevelse av lovbestemmelsene rammer selgersiden særlig hardt, bærer lovgivernes debatt med andre ord, lite preg av solidaritet med sexarbeidere.

Tvert imot så har medlemmer i nasjonens lovgivende organ vært mer opptatt å skjerpe forbudslinjen enn å sikre den legale parten rettsvern. Straffekåte stortingsrepresentanter har sågar krevd at internettleverandører skal pålegges å sensurere folks tilgang til annonsesteder for sexsalg. Et overvåkningsforslag som fikk selv Venstre og Høyre til å sette foten ned, fordi det var for tett opp til Airstrip One i George Orwells 1984.  

Det går en rød tråd i krigen mot sexarbeidere enten man har sett dem som en trussel mot Gud, folkehelsa, familien eller seg selv. Den røde tråden er dobbeltmoral som har sine røtter fra middelalderkirkens skåneløse forfølgelse av skjøger samtidig som man så på dem som et nødvendig onde, 1800-tallets reglementeringssystem med statlige lisensierte bordeller og tvungen til smittekontroll hos politilegen samtidig som salg av sex var forbudt til dagens skatte- og avgiftsplikt for inntekt ervervet ved sexarbeid samtidig som det meste rundt er kriminalisert.    

Arbeiderbevegelsens faner som vaier så pent på arbeidernes internasjonale kampdag 1. mai, med påskrift «gjør din plikt krev din rett», gjelder så visst ikke for sexarbeidere. For denne gruppen snakker man om plikt til å delta i fellesskapet gjennom skatt og avgifter, men med plikten følger det ingen rettigheter.

Skatte- og momsplikten avstedkommer hverken sosiale eller skattemessig rettigheter. Å jobbe som sexarbeider gir ikke rett til stønad fra Nav som sykepenger og arbeidsledighetstrygd. Det gir heller ikke rett andre velferdsgoder skattebetaler nyter godt av som retten til omskolering, om kroppslige eller mentale lidelser krever det. Man kan ikke utgiftsføre annonsering fordi det er forbudt. Om man ikke vil at utleier skal tiltales og dømmes for hallikvirksomhet, kan heller ikke utgifter til leieutgifter av studioer, skrives av inntekten.  Og om man kan hevde at kjøp av kondomer og glid er kontorutgifter når parten man utøver tjenesten på er kriminalisert, er usikkert.

Skattelovens § 5-1 er ikke fordumsfull, og tar ikke stilling til om inntekten hevdes å være umoralsk eller ervervet som et ledd i kriminelle handlinger. Finansdepartementet har talt, og så lenge rundskrivet fra 1996 som slår fast at det er skattepliktig inntekt, er det slik.

Det ble sist slått fast av Oslo Tingrett i en dom fra 2013. Kriminalisering av kunder og krig mot sexarbeidere endrer ikke felleskapsplikten. Samtidig frasto dommerne å kreve straffeskatt fordi forvaltningens håndtering av skatte- og momsplikten er så uklare at selv skatteadvokater føler seg avmektig.

Men det er intet hinder for at politiet kan beslaglegge penger fra sexarbeidere under dekke av at inntekten er unndratt skatt- og avgifter.

Den største spikeren i kista til sexarbeidernes manglende rettigheter slo imidlertid Høyesterett. Gaven i luken i julekalenderen fra statens høyeste rettsinstans den 14. desember 2017, var avgjørelsen om at sexarbeidere utsatt for vold i arbeidssituasjonen, ikke hadde krav på erstatning for tapt arbeidsfortjeneste.

På jussens språk heter det å ha erstatningsrettslig vern, og det har ikke sexarbeidere ifølge Høyesterett. Argumentet er ifølge tre av fem dommere, at lovgiverne ikke liker det sexarbeidere gjør og vil det til livs. Riktignok påpekes det at skatte- og momsplikten taler for at sexarbeidere har krav på erstatning, men det avfeies med at det er likevel ingen sexarbeidere som melder inn skatt (!).

At mindretallet i Høyesterett peker på at om inntekten aksepteres må også tapet aksepteres, har ikke ført til debatt om hvordan skatte- og momskravet skal håndteres.

Fra lovgiverne er det taust. Sexarbeidere som vil ha virksomheten i ordnede former må fortsatt gjemme pengene under madrassen, mens kvinnelige stoffbrukere på Strøket som trenger penger til sitt neste fix, må fortsatt tilby blowjob for 500 kroner + moms.

Som de av oss som selger sex sier; frels oss fra våre frelsere, og gi oss rettigheter!  

Artikkelen er en lett redigert versjon som først ble publisert i Gateavisa nr. 197