V2s avsløringer av FRPs Bård Hoksrud sexkjøp i Riga, startet en debatt om sexkjøpslovens relevans. SVs Inga Marte Thorkildsens tar (28.10) loven i forsvar, med ønske om å frigjøre det hun omtaler som moderne slaver.
I aristokratiets middelalder ble prostituerte sett på som umoralske, men alle hadde fått sin plass tildelt av Gud, og de ble til en viss grad akseptert. Som ”avledere” som forhindret menn i å begå mer alvorlige synder.
Borgerskapet tok så over og byttet ut denne tanken med troen på at sosiale problemer kunne gjøres noe med. På 1800-tallet betydde "prostituert”, alt fra prostitusjon, sex utenfor ekteskapet, til kvinnelige tiggere. Det var altså mer et klassebegrep. Alle som stod utenfor borgerskapets familieidealer var nå en trussel mot samfunnets stabilitet. Sexselgere ble sett på som en trussel som led ”respektable" borgere på avveie.
Med ønske om egen frigjøring, bygget borgerskapets kvinner hjelpeindustrien. De konstruerte en underklasse av ofre, og fikk sosial status, og økonomi. Nå skulle sosiale avvikere avpolitiseres, klassifiseres, overvåkes, og veiledes tilbake til samfunnets aksepterte normer. I samme periode koloniserte europeiske land andre deler av verden med samme siviliseringsoppdrag.
Thorkildsen forenkler virkeligheten ved å skrive om slaver og menneskehandlere. Som Laura María Augustìn og norske May-Len Skilbrei viser, er langt fra alle sexarbeidere tvunget. Mange ønsker jobb i Vesten, og betaler menneskesmuglere for å omgå stengte grenser. Ofte vitende om at de kommer til å selge sex, da de ikke er ønsket på det formelle markedet. Sexkjøpsloven er et verktøy for migrasjonsstopp, og tar heller ikke høyde for at det finnes velstående vestlige sexarbeidere som selger sex.
Fattige mennesker har visstnok ikke reell frihet, og det er gjengs oppfatning at sexarbeidere som sier de trives med yrket sitt, ikke kan oppfattes som beregnelige.
Både Agustíns og Skilbreis forskning viser at flere sexarbeidere bør sees på som arbeidsimmigranter (aktive og tenkende), fremfor "ofre for trafficking" (passive, uten evne til reflektering). Men sistenevnte gagner vår likestillingskamps bilde av "våre" kvinner som moderne og anstendige frigjørere, kontra hjemmelige eller migrerende sexselgere. Dette viser at lite har forandret seg siden imperialismen, og tåkelegger samtidig debatten om globale klasseskiller, og stengte grenser. Thorkildsen nevner riktignok disse perspektivene, men går likevel heller til angrep på sexarbeidernes valg, fremfor de strukturelle urettferdighetene.
Med loven i hånd må politiet gjennom sexselgeren for å nå kunden. Det er altså den lovlydige part som stadig rammes.
Det Britiske Imperiets Rydyard Kipling er kjent for uttrykket "den hvite manns byrde". Sexkjøpsloven illustrerer hvordan sexarbeidere er i dag blitt den hvite middelklassekvinnes byrde.
