PION (Prostituertes interesseorganisasjon i Norge), FRI Oslo- og Akershus, Skeiv Verden, Skeiv Ungdom, Motmakt og SNU (Seksualpolitisk nettverk for ungdom), sto bak et paroleforslag til 8. mars; «Sex Workers’ and trans rights = feminism».
Parolen appellerte til en solidarisk og støttende feminisme som inkluderer det som er i dag de mest samfunnsmessige marginaliserte gruppene. Mennesker som selger sex fordi de i tillegg til allerede rådende stigma og fordømmelse, siden 2009 har blitt overlatt til justissektorens vold. Transpersoner fordi de til tross for gryende rettigheter fortsatt er overlatt til det allmektige Rikshospitalet, i tillegg til å oppleve grov diskriminering i offentlig sektor og arbeidsliv.
Ane Stø framstiller det som om det er de godes kamp mot de onde, og at de skeive organisasjonene har latt seg forlede av PION som opprinnelig kjemper for hallikers vel og ve.
Det er en framstilling som faller på sin egen urimelighet; det er forbudslinjen som er hallikers beste håndstrekning, og ikke avkriminalisering og rettigheter. I et samfunn der det å selge sex er legalt som for eksempel New Zealand, har ikke halliker et marked hverken for å utnytte andres sexarbeid eller utbytte sexarbeidere. Tvert i mot så har sexarbeidere råderett over egen business og kan etablere arbeidsfellesskap som sikrer trygge arbeidsforhold og ivaretagelse av HMS såvel som ha andre ansatte som resepsjonist, dørvakt, rengjøring m.m. til å jobbe for seg.
I tillegg er sexarbeid nært koblet til skeive organisasjoner og miljøer. Mange transpersoner er sexarbeidere, og mange sexarbeidere er transpersoner, og fødselshjelperne til dagens skeive rettigheter var ikke kvinnebevegelsen. De første steinene i Stonewallopprøret ble, for å si det sånn, kastet av transaktivistene, dragdronningene og sexarbeiderne Marsha P. Johnson og Silvia Rivera. Kampen for sexarbeideres rettigheter har i alle år derfor gått parallelt med og vært en del av transpersoner og andre skeives rettigheter.
Ane Stø hevder at det er anti-feministisk å støtte sexarbeideres kamp for rettigheter. Det stemmer heller ikke. Sexarbeidere mobiliserte både i og utenfor kvinnebevegelsen, og siden 1970-tallet har kvinnebevegelsen/feminister delt seg mellom retninger som støtter survivor-bevegelsen, og kvinnebevegelsen/feminister som støtter sexarbeidernes rettighetsbevegelse.
Survivor-bevegelsen – overlevelsebevegelsen - er en politisk bevegelse som består av kvinner som har vært sexselgere og nå kjemper for kriminalisering av prostitusjon i allianse med radikalfeminister. Sexarbeidernes rettighetsbevegelse kjemper for retten til å foreta eget valg og selvbestemmelse og det å kunne jobbe med sexarbeid uten å risikere liv og helse i allianse med liberal- og queer-feminister.
Vi snakker derfor om to ulike politiske retninger som har vunnet fram innenfor ulike retninger av feminisme. Og den norske kvinnebevegelsen som både har hatt et anstrengt forhold til homobevegelsen og sexarbeiderbevegelsen, er derfor ikke representativ for et allment feministisk synspunkt.
Tvert i mot. I mange land både i globale sør og nord kjemper sexarbeiderorganisasjoner i fellesskap med feminister og skeive miljøer og organisasjoner mot undertrykkelse og diskriminering og for rettigheter.
Kvinnegruppa Ottar ble dannet av en fraksjon som brøt ut fra Kvinnefronten fordi de gikk i mot at pornomodellene skulle sladdes for å unngå uthenging og gapestokk. Da rammet det kvinner i pornobransjen. Det er fortsatt tanken om at de får som fortjent som gjelder. I dag er det sexarbeidere som hverken skal ha rettigheter eller møtes med solidaritet. Det eneste som har forandret seg i løpet av disse tiårene, er at nå står Kvinnegruppa Ottar og Kvinnefronten side om side.
Les Janet Mocks tale på Kvinnemarsjen i Washington DC januar 2017
