Prostitusjon: 24. oktober skriver Dagbladet igjen at prostitusjonen i Oslo er på vei tilbake til samme nivå som før innføringen av sexkjøpsloven. Politioverbetjent Øyvind Nordgaren sier likevel at loven fungerer etter hensikt: den reduserer visstnok omfanget av menneskesmugling. Dette mener PION er feil.
Et rent feministisk perspektiv undergraver at også transpersoner og menn selger sex. Rus og ønsket om arbeid er motiver for enkelte. Andre motiver kan være at det er eneste arena de kan uttrykke seksualiteten sin på. PION er i kontakt med disse gruppene. Kvinner som kjøper sex av menn snakkes det også sjeldent om. Antagelig fordi de truer den naive forestillingen om at prostitusjon er å sette menns vold mot kvinner i system.
Undersøkelsen til Nova-forskerne Niklas Jakobsson og Andreas Kotsadam (2010) fremheves gjerne som bevis på at sexkjøpsloven fungerer, da den viser at norske menn har forandret holdning til prostitusjon etter innføringen av sexkjøpsloven. Vi spør om hvorvidt atferd automatisk følger holdning: Norge hadde forbud mot homoseksualitet fram til 1972. Likevel er det dokumentert at menn hadde sex med hverandre, trass forbud og moralsk selvfordømmelse.
Forsvinner prostitusjonen, forsvinner visstnok trafficking. Men som det kommer frem i artikkelen til Dagbladet, er ikke grunnlaget for menneskesmugling prostitusjon, men ønsket om migrasjon, og arbeid. Menneskesmuglerne tilbyr hjelp til å trenge inn gjennom "Festnung Europa". Flere utviklingsland tilbakebetaler lån til Vesten, og tvinges til å kutte i offentlig sektor for å få til dette. De ansatte som sparkes - for det meste kvinner - emigrerer gjerne til Vesten for å jobbe. De søker jobber i det uregulerte arbeidsmarkedet. Blant annet som au pair, sexarbeider eller vaskehjelp.
Laura María Agustin, som skriver om prostitusjon og migrasjon, skriver at menneskesmuglere ikke er mafialignende aktører som opererer i et vakuum. Der hvor ønske om utreise er stort, oppstår det nettverk av hel- og halvoffisielle aktører: Alt fra reisebyråer, til organisasjoner og byråkrater. De tilbyr navn, adresser og kulturell kompetanse. Prostituerte utgjør bare én del av arbeidsmigrantene som reiser hit. At politiet da bøtelegger sexkjøpere, påvirke neppe menneskesmuglingen i nevneverdig grad.
Sexkjøpsforbudet vanskeliggjør arbeidet mot de faktisk hensynsløse menneskesmuglerne Dagbladet skriver om, og for målrettet helsefremmende arbeid. "Sarah" forteller Dagbladet om farlige kunder. At sexselgere, etter innføringen av sexkjøpsloven, får mindre tid til å gjøre risikovurderinger, diskuteres det lite. Her er det prostitusjonen som skal bekjempes. At de som rammes først og fremst er sexarbeidere (den lovlydige part), er av mindre betydning.
Å se prostitusjon bare i et hvit middelklassefeministisk perspektiv umuliggjør målet om å bekjempe prostitusjon. Derimot er omfavnelsen av gamle og slitne myter om sexarbeid en gavepakke for oss i "Festnung Europa". Det utelukker perspektiver om seksualitet og kjønnsmangfold, helse, identitet, og rettigheter. For å regulere prostitusjon og menneskesmugling trengs ett kritisk søkelys på Vestens immigrasjonspolitikk. Vi trenger fokus på globale klasseskiller, økonomi, og migrasjon.
PION er i kontakt med sexarbeidere som har opplevd urett, men det å være offer er en midlertidig tilstand. Ikke en identitet. Det riktige blir å se på prostitusjon som noe man gjør, ikke noe man er.
Sexarbeidere er arbeidsmigranter.
