Oppfordringen til nasjonal dugnad og appellering til ”norske verdier” kan generere fine ting, men også skape avstand. Hvem inkluderes i denne norske dugnaden, og hvem blir stående utenfor?

Dugnadsånd er på ingen måte et særnorsk fenomen, det som er spesielt er at vi har et ord for det. Et ord som svært mange som oppholder seg i Norge ikke kjenner til. Fenomenet i seg selv er dog alle, uavhengig av opprinnelsesland, kjent med.

Når hverdagen vår blir satt i krisemodus, blir reaksjonen ofte å trekke oss tilbake – til våre egne og til de som ligner på oss. Vi handler for nabofamilien i karantene, vi facetimer med bestemor og bestefar, passer på avstanden på lekeplassen. Vi klarer dette sammen! Men hvem er egentlig inkludert i dette kollektive vi? Av og til prøver en kronikkforfatter å rette søkelyset utad mot situasjonen for de aller mest sårbare, både i Norge og utenlands, men disse forsøkene drukner som regel i hyttekrenkethet og selvhjelpstips for hjemmekontoret.

Grunnet smittevernhensyn er det et nå er forbudt å selge sex i Norge. Dette er selvfølgelig ikke så rart, salg av sex innebærer per definisjon fysisk nærkontakt, men dette innebærer også at vi har en sårbar gruppe mennesker som nå har mistet livsgrunnlaget sitt. En absolutt majoritet av de som selger sex i Norge i dag er migranter, og har derfor ikke rett til økonomisk støtte fra det offentlige. Denne skjebnen deler de med andre svært sårbare migrantgrupper, for eksempel tiggere eller papirløse. Flere av tilbudene som retter seg mot denne gruppen har nå dessuten blitt stengt eller fått driften sin kraftig redusert.

På Pro Sentret holder vi åpent med begrenset drift. Samtalene med brukere har i stor grad handlet om hjemreiser for utenlandske borgere, noe Oslo kommune har sagt seg villige til å betale for. Samtidig er valget mellom om å bli i Norge, eller dra tilbake til hjemlandet ofte som det mellom pest eller kolera. Mange mangler helseforsikring og mulighet til inntekt i hjemlandet, og i Norge har de i hvert fall rett til akutte helsetjenester hvis de skulle bli syke – uten å måtte betale bestikkelser til behandlende helsepersonell.

Flere av de mest sårbare gruppene i Norge i dag, for eksempel tiggere og personer som selger sex, har kontantøkonomi. I disse tider blir vi oppfordret til å bruke kontaktløs betaling, vipps og tapping. Dette er sikkert godt begrunnet ut fra et smittevernsperspektiv, men hvis butikken ikke tar kontanter, hvordan skal du da betale for brødet ditt med hvis hele inntekten din er består av nettopp kontanter?

Hjelpegruppene på Facebook er oversvømt av virketrang, men er språket som brukes er i hovedsak norsk. Hva om du ikke kan norsk? Hva om du ikke kan lese i det hele tatt? Hvem går da på butikken for deg? Ikke alle som oppholder seg her heter Kari og Ola. Ikke alle har et sted å bo og tilgang til vann og såpe. Ikke alle har krav på permitteringspenger eller helsetjenester. Ikke alle er digitalt kyndige, ikke alle kan engang lese.

Norge er ikke en øy. Verden er ikke et sted vi drar til på ferie, den er en del av oss, er oss. I krisesituasjoner blir den globale urettferdigheten kledd naken. Dugnaden som ligger foran oss er ikke en norsk, men en global dugnad.

Pro Sentret - Oslo kommunes hjelpetiltak for personer med prostitusjonserfaring og det nasjonale kompetansesentret på prostitusjonsfeltet.