Norsk narkotikapolitikk er i endring, og det er ikke et øyeblikk for tidlig.  Vi trenger en ruspolitisk tilnærming der målet er minst mulig skadepåføring både for individ og samfunn.

- Det er en historisk dag, sa Bent Høie da han tok imot Rusreformutvalgets innstilling onsdag 19. desember.  

Helseministeren har god grunn til å være stolt. Høie har vært igjennom en radikal ruspolitisk snuoperasjon siden han valgte å lytte til et svært lite mindretall blant høringsinstanser, som gikk imot at opioidbrukerne også skulle kunne røyke heroin på sprøyterommet. Det kunne framstå som liberalisering av narkotika, sa han da. Det var i 2014.

Fire år senere setter han ned et reformutvalg som skal «forberede gjennomføringen av regjeringens rusreform der ansvaret for samfunnets reaksjon på bruk og besittelse av illegale rusmidler til egen bruk overføres fra justissektoren til helsetjenesten».  Det var 23. mars 2018, og nå foreligger altså rusreformutvalgets innstilling. 

Det har vært bred politisk enighet om at man trenger en ruspolitisk utredning, men det er tydeligvis vanskelig og enes om hvilken form og innhold den skal ha.  Bent Høie har fått æren for å være primus motor for foreliggende reformforslag.  Går den igjennom – det vil si at Rusreformutvalgets innstilling ikke legges i en skuff, har Høie satt et like solid ruspolitisk avtrykk som helsedirektør Karl Evang gjorde i sin tid med forbudslinjen i folkehelsepolitikkens navn.    

Rusreformutvalget har da også levert. «NOU 2019: 26 Rusreform - fra straff til hjelp», er et solid stykke arbeid og det er ikke bare i omfang, rapporten er på 412 sider. Det er også den beste offentlige ruspolitiske meldingen som noensinne har vært publisert i Norge.  

Hjelp – ikke straff  

NOU 2019: 26 har blitt mottatt med jubel og ovasjoner, spesielt fra den kanten som så med skepsis på det begrensede mandatet rusreformutvalget var gitt. Det var mange av oss. Andre har uttalt sin misnøye og mener at forslaget bærer preg av narkoliberalisme. Innstillingen både oppfordrer til stoffbruk og er å regne som gateway til legalisering, hevdes det. Atter andre surmuler og mener den er altfor tam; en rusreform burde markere et brudd med forbudslinjen.  

Hovedbudskapet i Rusreformutvalgets innstilling er at stoffbruk skal møtes med hjelp og ikke straff. Det er et eksplisitt mål at man skal redusere stigma knyttet til bruk og brukerne.

- Straff er stigma, sa utvalgsleder Runar Torgersen, og straff og stigma har stått i veien for å møte den enkelte bruker.

Straff er samfunnets sterkeste virkemiddel for å motvirke og fordømme uønskede handlinger, og bør derfor ikke brukes i utrengsmål formidler utvalget. Straff skal være siste instans om alle andre tiltak har visst seg nytteløst. Selv da må den ha en solid begrunnelse for at den er et egnet virkemiddel for å redusere de negative konsekvensene av rusmiddelbruk.  

Forbudslinjen i norsk narkotikapolitikk er hverken solid begrunnet eller et egnet virkemiddel for å redusere de negative virkningene av stoffbruk. Straffen har ikke redusert tilgangen til illegale stoffer, og omkostningene er for store. Flere tusen menneskeliv har gått tapt, og mennesker med et alvorlig rusproblem er presset til en ekstrem marginalisert livssituasjon. Terskelen for å søke hjelp er for mange skyhøy.  Nestor i Offentlige Rett, Johs Andenæs, sa i 1996 at framtidens dom vil være at narkotikapolitikken har vært århundrets feilinvestering i straff. Rusreformutvalgets innstilling er en dom over nåværende strafferettslig tilnærming.

Det er derfor ikke vanskelig å være enig med utvalget; noe må skje.  

- Straffen gir, sa Torgersen, lite rom for å redusere stigma av personer som har utviklet eller står i fare for å utvikle et rusproblem.  

Det gjelder ikke bare mennesker med stoffproblemer. Stigma kan ramme hardt, det vet den tidligere politibetjenten Knut Røneid alt om. Sønnen på 18 år begikk selvmord da han mistet lappen etter å ha innrømmet for politiet at han hadde røkt hasj noen få ganger. Sju ganger, tror jeg det var. Han ble ikke tatt for å ha kjørt i ruspåvirket tilstand.  

Til nå har avkriminalisering bare vært forbeholdt en brukerdose heroin blant en engere gruppe injiserende opioidbrukere, som geografisk oppholder seg i umiddelbar nærhet til sprøyterom.  

Slik skal det altså ikke være lenger. Og ikke bare vil det bety at mange års paradoksale ruspolitikk, som at de samme som er fritatt straffeansvar for heroin kan bøtelegges for å ha en klump hasj seg, vil endres. Avkriminalisering vil gjelde hele befolkningen og alle typer dop.  I stedet for bøtestraff eller påtaleunnlatelse med ruskontrakt, skal politiet sørge for at personen hjelpes til en rådgivende enhet for narkotikasaker.  Man har oppmøteplikt, men uten trussel om strafferettslige sanksjoner om man ikke stiller.   

Og det er nettopp dette punktet som er tyngst å svelge for alle som vil opprettholde status quo; at alle skal møtes med tilbud om hjelp og det er helt uten sanksjoner. Også de unge som av og til røyker en joint til fest, bruker MDMA, sniffer en linje kokain eller foretrekker å tygge Khat i sosialt lag med andre.  

Men, som utvalgslederen peker på: hvordan skal man skille mellom problembruk og rekreasjonsbrukere? Morgensdagens problembrukere kan være dagens rekreasjonsbrukere.

Helsehjelp uten vilkår    

Det er heller ikke slik at foreliggende rusreformforslag er et sprelsk og ugjennomtenkt innslag fra Helseministeren, Runar Torgersen og rusreformutvalget. I forkant av den offentlige utredningen har flere partier på Stortinget tatt til orde for behovet for en rusreform.  Årsaken til det er at til tross for en stadig ekspanderende hjelpeindustri, kan det synes om at når folk først får en fot innenfor rusomsorgen er det vanskelig å komme ut. Mange ender opp som svingdørsklienter mellom behandlings-, rehabiliterings- og skadereduksjonstiltakene.  

Det gjelder selvsagt ikke alle, men det er mye som tyder på at ballasten man har med seg inn rusomsorgen er avgjørende for hvordan det går, og det er strukturelle årsaker til det.  

- Strafferetten har kastet skygger inn i helsesektoren, sa Torgersen, og viser til at både forbudstanken og stigma følger stoffbrukerne også i det som skal være hjelpetilbud.

Nulltoleransevisjonene har definert rammene for behandling, og kontroll av stoffbruk har overskygget alle andre mål siden de første behandlingskollektivene så dagens lys på begynnelsen av 1980-tallet. Selv i substitusjonsbehandlingen, Legemiddelassistert rehabilitering, Lar - som ble igangsatt som et livreddende og livsstabiliserende tiltak for mennesker med alvorlige rusproblemer, har positive urinprøver vært utkastelsesgrunnlag inntil Helsedirektoratets nye retningslinjer krevde faglige begrunnelser for avslutning av behandling.   

Ane Ram skriver om sitt møte som pårørende med rusbehandlingen i boken «Jeg skal passe på deg – en annerledes fortelling om rus» (2019), at fortsatt overskygger systemets regelverk og sikkerhetsprosedyrer for medikamentbruk viljen til å hjelpe. Rams datter som ikke taklet Subuxone og Subutex, ble nektet metadon av en Lar-lege, som var vel vitende om at alternativet for den syke unge kvinnen var det illegale gatemarkedet og urent stoff.          

Ingen verneverdig ruspolitikk

Den offentlige debatten som har vært i kjølvann av Rusreformutvalgets innstilling, har åpenbart at mange mener at tvang og straff er helt nødvendige virkemiddel for å holde unge borte fra dop. Det hevdes sågar fra mange hold at straff er omsorg og hjelp, og at uten straff står samfunnet uten virkemidler for å gripe inn når problemene oppstår. Det er mulig at de ikke mener egne, men andres barn, for det er grunn til å anta at de færreste foreldre i dag vil hevde at fysisk avstraffelse er en nødvendig del av oppdragelsen. Ei heller at de mener at unge bør utsettes for en rekke ydmykende og integritetskrenkende kontroller for å bli edruelige voksne.

For mange mennesker har norsk narkotikapolitikk vært en lang og vond historie om maktmisbruk fra både politietaten og helsesektoren. Blant de verst stilte i de åpne stoffscenene vil man finne mennesker som ikke bare lider under eget stoffbruk og marginaliserte livssituasjon, men også har også pådratt seg alvorlige kontroll og behandlingsskader etter å ha pendlet mellom rusomsorgen og kriminalomsorgens tiltak og institusjoner.

Alle er enig om at denne gruppen skal fredes – altså i lovhåndhevelse, men ikke i lovtekst. Hvorfor det ivres for å beholde en politikk som har skapt og fortsatt skaper så mye skade og har så store omkostninger for dem det gjelder og deres familier, er uforståelig.

Det er dessuten ikke snakk om at forbudet oppheves. Avkriminalisering må ifølge Torgersen forstås slik at det er straffeansvaret knyttet til overtredelse av forbudet mot bruk og besittelse av narkotika til eget bruk, som skal fjernes. Det er med andre ord rettsvirkningen av å overtre forbudet som utvalget har foreslått endret.     

Å avkriminalisere bruk og besittelse for eget bruk er radikalt i norsk sammenheng, men det er ingen narkotikapolitisk revolusjon.  Norge har vært blant de landene som har strengest regulering av illegale rusmidler, og det er vanskelig å se at for eksempel økning eller nedgang i kannabisforbruk blant unge i Europa kan tilskrives strafferettslig regulering eller mangel på sådan. 

Dessuten skal forbudslinjen opprettholdes.

- Hensikten med reformen er ikke å legalisere narkotika, men å tilby mennesker som har rusproblemer hjelp i stedet for straff, sa Bente Høie.

Ny tid og nye ruspolitiske tanker

Det gjenstår å se hvordan NOU 2019:26 blir møtt både i Høies egen regjering, og av stortinget så vel som av høringsinstansene. Det er tross alt ikke første gang det har kommet progressive forslag om ruspolitiske endringer. Straffelovkommisjonens innstilling i 2002 om avkriminalisering av bruk og besittelse for eget bruk, ble i sin tid galant avvist av Venstrepolitiker og daværende justisminister, Odd Einar Dørum. Han mente at det var tilstrekkelig å si at politiet ikke skulle jage slitne rusmisbrukere. Nesten 20 år senere vet vi at det ikke holdt. Politiet har brukt mye ressurser på å bekjempe bruk blant de meste utsatte brukerne i gatemiljøene.  

Det var Bondevik-regjeringen, og det var også en annen tid da bare det å ta til orde for mer liberal narkotikapolitikk var ensbetydende med politisk selvmord. I mange år var kritikken av rådende ruspolitikk noe som foregikk i kritiske fagmiljøer innen juss, kriminologi og rettssosiologi. I dag har stadige flere innen både politikken og forskningen offentlig konvertert fra nulltoleransevisjonen til skadereduksjonstenkning. Deriblant helseministeren selv.

- Målet er å presentere en rusreform for Stortinget i løpet av denne stortingsperioden, og kunnskapsgrunnlaget for politisk beslutning er med denne utredningen veldig god, sa Høie.

Det er svært vanskelig å se for seg at rusreformutvalgets innstilling ikke vil få betydning for kommende norsk ruspolitikk. Til det er både den internasjonale og nasjonale debatten for påtrengende. Rusreformutvalgets innstilling avspeiler tanker i tiden og forslaget om avkriminaliserin har en solid kunnskapsbasert forankring. Man kan kanskje også tolke det dithen at helsesektoren allerede har overtatt narkotikapolitikken, og at det var derfor daværende justisminister Jøran Kallmyr ikke var til stede på lanseringen. Selv om det står på departementets hjemmeside at NOU 2010:26 overleveres i dag [19.desember] til Helse- og omsorgsdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet.

Det vil derfor bli spennende å følge den ruspolitiske debatten, og forhåpentligvis går vi en ny ruspolitisk vår i møte.  

Høring NOU 2019:26 Rusreformen – fra straff til hjelp, kan lastes ned her, og høringsfristen er 2. april.