– Etter en ny vedtektsendring mister en gruppe, de ikke-binære, stemmeretten under parolemøtet for 8. mars i Oslo. Forslaget var, ikke overraskende, lagt fram av Kvinnegruppa Ottar og Kvinnefronten. Har vi virkelig noen å miste i kvinnekampen?

Er det hit vi har kommet i Oslos kvinnebevegelse? At det er så viktig å ekskludere en liten gruppe mennesker fra å delta i kvinnekampen, at vi i påmeldingsskjema til parolemøte til 8. marskomiteen må krysse av for om vi definerer oss som kvinner?

I skjemaet lyder det: «Jeg definerer meg som kvinne (i vedtektene paragraf 2 står det «de som definerer seg som kvinner har tale-, forslags- og stemmerett»). Ja eller nei.»

Etter en ny vedtektsendring mister en gruppe, de ikke-binære, stemmeretten under parolemøtet for 8. mars i Oslo. Forslaget var, ikke overraskende, lagt fram av Kvinnegruppa Ottar og Kvinnefronten.

Blir sinna

Som feminister har vi deltatt i kvinnekamp og menneskerettskamp i ulike verv og organisasjoner siden vi var unge. Fagbevegelsen, den skeive-bevegelsen, partipolitikken og kvinnebevegelsen. Det er derfor med sinne vi igjen overværer at parolemøtet i Oslos 8. marskomité kjemper for å ekskludere folk heller enn å invitere flest mulig inn til felles kamp og felles seire.

I 2012 var det bråk rundt mennesker som selge sex, da Ottar ble beskyldt for å kuppe møtet  med en parole som ønska å legge ned PRO-senteret. Spoler vi fram til 2016, fikk 17-åringen Anna Dåsnes beskjed om å «suge ti pikker om dagen for å skjønne hvordan det er å jobbe på bordell», av Kari Jaquesson.

Dåsnes hadde med sine meningers mot ytra kritiske tanker til en av hovedparolene som handla om å håndheve sexkjøpsloven. Etter mye rabalder beklaget riktignok Jaquesson uttalelsene, men parolemøtet er åpenbart ikke noen søndagsskole, og vi gremmes i grunnen for at vi sjøl har kasta inn håndkleet, og ikke orker delta.

Ikke-binære ekskluderes

Vedtektsendringen, som medfører at ikke-binære nå har mista stemmeretten, er beklagelig på så mange måter at de er vanskelige å liste opp i et kort debattinnlegg. Det mest i øyenfallende og kanskje mest opplagte er: Har vi egentlig noen å miste i en så viktig kamp som kvinnekampen?

Er vi for mange? Eller burde vi applaudere alle som vil være med heller enn å støte dem vekk? Er det slik at ikke-binære ikke kjemper kvinnekamp? Skal vi ekskludere kropper som leses som kvinner, som får kvinnelønninger, som er foreldre, som har kvinnehelseproblematikk, som opplever seksuelle krenkelser fordi de definerer seg som ikke-binære?

Et alvorlig bakteppe

Men det er også med et alvorlig bakteppe dette vedtaket fattes. For de av oss som har fulgt arbeidet til komiteen og debatter i den radikale kvinnebevegelsen de seinere årene, så kommer dette dessverre ikke som en overraskelse. Dette er en del av en større agenda hvor målet har vært å skape et fiendebilde mellom trans, ikke-binære og cis-kvinner.

Oppkonstruerte problemstillinger og trusselbilder har gode levekår innenfor den radikale delen av kvinnebevegelsen, og Norge har etter hvert fått sin egen avdeling av den transfobiske sammenslutningen Women`s Human Rights Campaign.

Vi sier ikke at alle deltakerne i komiteen visste dette. Men når man omhandler undertrykte gruppers rettigheter, så mener vi allikevel at det burde behandles med den respekt det fortjener og den kunnskapen det krever. Det hjelper i grunnen ikke å si at veien til helvete var brolagt med gode intensjoner om inkludering, når resultatet var ekskludering. Og det av en allerede utsatt gruppe.

Inviter flest mulig inn

Det enkleste argumentet vi møtes med når vi opp gjennom årene har kritisert 8. mars-komiteen på ulike arenaer, er manglende deltakelse i møter. Men når premissene for deltakelse er full krigføring eller at man må akseptere avkrysningsskjemaer for hvordan man definerer sitt kjønn, så har vi dessverre valgt å avstå. Og det er nok flere med oss. Det er ikke for mange av oss som orker å bruke seine vinterkvelder, etter jobb, på konfliktfylte og lite romslige møter.

Vi opplever at gode råd er dyre for kvinnebevegelsen i Oslo, men her skal dere få dem gratis.

Inviter flest mulig inn! Tål meningsmangfold og bygg allianser heller enn fiender. Vi har nemlig erfaring med mer inkluderende menneskerettskamper, som har vært like harde, men allikevel kan ha noen elementer til etterfølgelse, om man vil ha folk med seg heller enn mot seg.

I dag ser den Skeive-bevegelsens kampmarsj ut som en folkefest i Oslos gater. Sånn er det også andre steder i verden. En fest som gjør at vi må minne om at «The first pride was a riot» fordi man lett kan glemme at glitterhavet fortsatt er en politisk menneskerettskamp.

I kvinnebevegelsen trenger vi dessverre ikke minne om det. For der har denne kampen fortsatt høy temperatur. Enda. Dessverre!

Først publisert VårtOslo