Vi mener det er reell fare for at politiets bruk av tvangsmidler på prostitusjonsfeltet heller ikke samsvarer med påtalemyndighetens legalitetskrav.
I kjølvannet av debatten om rusreformen har det blitt avdekket at politiet har brukt ulovlige tvangsmidler. Ved mistanke om bruk, eller avdekking av bruk og besittelse av små mengder narkotika, har politiet foretatt kroppsransakelse, ransaket bolig og mobiltelefoner. En praksis politiet hevder de har benyttet i årevis, men som Riksadvokaten nå har slått fast er ulovlig.
Bruk av tvangsmidler er inngripende tiltak det er knyttet særskilte vilkår til som kriminalitetskrav og mistankekrav, etterforskningen må ha et relevant etterforskningsformål, og ikke minst oppfylle kravet til forholdsmessighet mellom sakens art og bruken av tvangsmidler. Sistnevnte innebærer at det må foretas en konkret avveining mellom samfunnets interesse i inngrepet og beskyttelsen av individets rettigheter, altså retten til privatliv i Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8.
Saken som i dag omtales som politiskandalen, vekker gjenklang hos oss som jobber i prostitusjonsfeltet. Vi mener det er reell fare for at politiets bruk av tvangsmidler på prostitusjonsfeltet heller ikke samsvarer med påtalemyndighetens legalitetskrav.
Siden midten av 2000-tallet har prostitusjon blitt koblet til migrasjon, menneskehandel og organisert kriminalitet og følgelig vært et område for kriminalitetsbekjempelse. Vi har erfart at i kampen mot organisert kriminalitet og i arbeidet med utlendingskontroll har sexarbeidere blitt overvåket og kontrollert, utsatt for utradisjonelle politimetoder og tvangsinngrep, samtidig som politiet oppfordret huseiere og utleiere til selvtekt og tilsidesettelse av husleieloven. Politiet har utgitt seg for å være kunde, ransaket bolig og tatt bilder, samt ransaket og tatt beslag i mobiltelefoner. Dette har blitt omtalt både som oppsøkende (forebyggende) virksomhet i prostitusjonsmiljøene, og som en metode for å uroe markedet og signalisere at Norge ikke er en frihavn for organisert kriminalitet. Under koronapandemien har en bekymring for folkehelsa også vært angitt som begrunnelse for politiets innsats. Det er svært vanskelig å se hvordan disse aksjonene har vært forankret i relevante etterforskningsformål. Det er særlig tre forhold vi undres over.
For det første, er politiets metoder enten man kaller det utlendingskontroll, oppsøkende (forebyggende) virksomhet eller uro- og stressmetoder i samsvar med grunnvilkårene for bruk av tvangsmidler, som ransaking av bolig og mobiltelefoner?
For det andre, tilfredsstiller metodene politiet bruker kravet om relevant etterforskningsformål?
Dersom målet er å bekjempe menneskehandel så vil det kunne være et relevant etterforskningsformål at leiligheten benyttes som et ledd i kriminell virksomhet. Prostitusjon er imidlertid ikke ensbetydende med menneskehandel. Er det da tilstrekkelig at politiet mistenker at det foregår sexsalg fra leiligheten?
Når politiet informerer huseier/utleier om at de har avdekket sexsalg i boligen, og formidler at det kan føre til anmeldelse for brudd på hallikbestemmelsen dersom de ikke tar grep, kan det neppe sies å være et relevant etterforskningsformål, eller?
Hva som utgjør etterforskningsformålet i politiets håndhevelse av utlendingsloven, smittevernloven og Covid-19-forskrifter er særlig uklart.
For det tredje, er kravet om forholdsmessighet mellom sakens art og bruken av tvangsmidler oppfylt?
Ransaking av bolig og mobiltelefoner er et tvangsinngrep som krenker retten til privatliv. Uavhengig av om målet med politiaksjonene er oppsøkende (forebyggende) virksomhet, å uroe markedet, utlendingskontroll eller å ivareta folkehelsen, er det høyst uklart hvorvidt bruken av tvangsmidler kan anses som et forholdsmessig inngrep der samfunnets interesser overskygger den enkeltes rett til privatliv.
I sin uttalelse slår Riksadvokaten fast at etterforsking av narkotikasalg må innrettes mot den som mistenkes for salg og at ransaking rettet mot en mistenkt rusmiddelbruker ikke må foretas med det formål å avdekke en ukjent selger av stoffet. Med andre ord, politiet kan ikke uten videre bruke rusmiddelbrukeren som middel til å nå tredjepart.
For personer som selger sex er dette stadig virkeligheten. Sexarbeidere har vært og er både mål og middel for politiets arbeid og metoder. De spanes på, etterforskes og blir utsatt for ulike tvangsinngrep for at politiet skal nå potensielle halliker, menneskehandlere og sexkjøpere. Ingen andre som bedriver en lovlig virksomhet utsettes for en slik massiv oppmerksomhet fra politiet. En praksis som politiet, med Riksadvokatens uttalelser friskt i minne, sterkt bør revurdere.
Først publisert i Aftenposten
