I 2014 bebudet justisdepartementet en stortingsmelding på prostitusjonsfeltet. Fire år senere er meldingen lagt død. Hvorfor vet ingen.

I slutten av november tok politiet i Haugesund en kvinne som drev med prostitusjon meldte Haugesundavisen. Etter en tids spaning ble kvinnen pågrepet i Haraldsgata. Det var riktignok ikke sedelighetsstyrkene som raidet prostitusjonsgatene, men politiets utenlendingsenhet. Likevel må det være forstemmende for lovgiverne at sexkjøpslovens allmennpreventive effekt er så svak, at selv ikke den utøvende makten har fattet at forbudet retter seg mot kjøper og ikke selger.

1.januar 2018 er det ti år siden forbudet mot sexkjøp trådte i kraft. Straffelovens § 316 (eks § 202a) skulle våre et viktig middel for å få bukt med prostitusjon, bekjempe internasjonal kriminalitet, og sist men ikke aller minst skulle den ha en symbolsk funksjon; signalisere at ekte nordmenn [les: norske mannfolk] kjøper ikke sex.  

Forbudet ble evaluert av Vista Analyse i 2014, og evalueringen var hovedsakelig en gjengivelse av hva politiet mente om forbudet og dens effekt, i tillegg til en noe tullete ny regning av gamle tall. Den fortalte oss med andre ord ikke noen ting, men hva annet kan man vente for en million kroner, som var det rødgrønne regjeringen la på bordet for arbeidet.

Det var i forbindelse med lanseringen av evalueringen at daværende statssekretær Vidar Brein Karlsen formidlet at det ville bli produsert en stortingsmelding om prostitusjon i Norge.

- God idé, tenkte jeg og mange med meg. Det har aldri vært en egen prostitusjonsmelding, Feltet har siden 1980-tallet vært tildelt et avsnitt i rusmeldinger, under headingen; kvinnelige prostituerte og rusmisbrukere.

I 2016 kom Amnesty International rapport om kriminaliseringen av prostitusjon i Norge. Det var ingen lystig lesing, og den var på mange måter sexarbeidere, sosialarbeidere og sivilt samfunns evaluering av forbudets konsekvenser og omkostninger. Rapporten tydeliggjorde også behovet for en stortingsmelding.

I 2016 ble det også satt i gang arbeid med meldingen. I nesten to år samlet utvalget inn synspunkter og kunnskap fra forskere så vel som andre i feltet. Pro Sentret og andre tiltaks ledere ble invitert inn som medlemmer i referansegruppe.

Det ble ikke PION, men vi ble invitert til et møte med utvalget for å formidle hva folk som jobber med sexarbeid, mener om kriminaliseringen og hva som bør gjøres.

Den såkalte hallikparagrafen (straffelovens §315) er som kjent adskillig mer problematisk for sexarbeiderne enn forbudet mot sexkjøp, fordi målgruppen for politiets håndhevelse av førstnevnte er nettopp ja sexarbeidere. Sexkjøpsloven har ikke redusert kundegrunnlaget, men setter sexarbeiderne i en farlig situasjon der strategier for å forebygge risikosituasjoner har måttet vike for ansvaret for å beskytte kunden mot politi. Chit chat med kunder har et strategisk mål, og det er økt trygghet for den som selger sex.   

I sommer fikk PION vite at arbeidet med stortingsmeldingen var avsluttet. Ingen visste hvorfor og hva om lå bak avgjørelsen, men det ble sagt at prostitusjonsfeltet skulle inn i en større utredning om kriminalitetsbekjempelse. Mens prostitusjon tidligere var redusert til et problem knyttet til kvinnelige rusmisbrukere, gjør regjeringen sitt for å redusere feltet til et kriminalitetsproblem.

Det er grunn til å undre seg over at hverken regjeringen eller de ulike partimedlemmene på Stortinget, er interessert i å få mer kunnskap om feltet. Markedet er høyst levende og det selges og kjøpes sex som aldri før i Norge.

Sexarbeidere fra både inn og utlandet reiser rundt i landet og sørger for at kjøp av seksuelle tjenester er tilgjengelig i by og bygd. Det har i løpet av disse tiårene vært en vekst i grupper som menn og transpersoner som selger sex, og rekrutteringen skjer ikke bare fra utlandet. En betydelig del av unge menn som selger sex er norske fra både etniske minoritetsgrupper og majoritetsgruppen. Det samme gjelder transpersoner.

Kjøpergruppene har også endret karakter, ikke minst takket være storstilt arbeidsmigrasjon til Norge.

Grupper som før var synlig som for eksempel sexselgere i den rusrelaterte prostitusjon, er nå helt usynlig. At gruppen injiserende stoffbrukere med tunge rusproblemer har gått ned i gateprostitusjonen, betyr ikke at det ikke lengre rekrutteres fra stoffbrukere og rusmiljøer til markedet, enten det er til rekreasjonsbruk eller et tegn på sosiale problemer.  

Hvor mange finansierer deltakelse i chemsex-miljøer med salg av sex, eller hvilke online kanaler bruker ungdommer og unge voksne med stoffproblemer som selger sex, hadde vært interessant å få mer kunnskap om. Det burde i alle fall interessere politikerne.

Det samme gjelder andre samfunnsgrupper. Hvor mange som selger sex eller happy ending gjør det for å kunne forsørge barn? Både i land som England og Thailand meldes det om at over halvparten av sexarbeiderne har forsørgeransvar for barn og/eller øvrig familie. Tror vi at det ikke gjelder Norge, spesielt i en tid der tilgangen til velferdsgoder skrus stadig hardere til?

På den andre siden er markedet preget av mer vold og hatkriminalitet. Sexarbeidere har blitt en målgruppe for kriminelle, og opplever både grove ran, utpressing og trusler om vold om man ikke betaler «beskyttelsespenger». I tillegg til at de oppleves som fritt vilt av andre.   

Justisdepartementet vil redusere feltet til et spørsmål om kriminalitetsbekjempelse, og som prostitusjons- og migrasjonsforskere som blant annet May-Len Skilbrei og Niina Vuolajarvi har avdekket i sitt arbeid, handler dagens prostitusjonspolitikk om migrasjonspolitikk, uten at det er eksplisitt uttalt. Man kan bare tenke seg hvor dette vil ende i justisdepartementets kriminalitetsmelding.

Tiår etter at forbudet mot sexkjøp trådte i kraft har kriminaliteten i markedet befestet seg og vi har, for å sitere forsker Anette Brunovsksis (intervju i kommende Albertine), gått fra en situasjon der hallikvirksomhet ikke var vanlig, til at man oppfatter at hallikene har slått rot i landets sexmarked. Det er derfor et marked man burde ofre tid og penger på for å få systematisk kunnskap om, både når det gjelder hva som konsekvensene av kriminalisering, og hvilke omkostninger den den politiske tilnærmingen har for parten som selger sex så vel som samfunnet.