For det første: Jeg fant det nærmest smertefullt å høre hvordan enkelte politikere måtte dra til med” vold, hallikvirksomhet og menneskehandel” i samme åndedrag som ordet sexarbeid.
Videre blir det uttalt at” vi må støtte majoriteten, de svakestilte som har det vanskelig”. I dette legitimeres det å se bort fra blant annet meg, fordi vi blir stemplet som en minoritet, derfor kan denne oversees? Jeg er i tyveårende, norsk, selger sex og vet ; det har fint lite med verken vold eller menneskehandel å gjøre, men når skal folk innse det?
Videre blir det uttalt at” vi må støtte majoriteten, de svakestilte som har det vanskelig”. I dette legitimeres det å se bort fra blant annet meg, fordi vi blir stemplet som en minoritet, derfor kan denne oversees? Jeg er i tyveårende, norsk, selger sex og vet ; det har fint lite med verken vold eller menneskehandel å gjøre, men når skal folk innse det?
For det andre: Heidi Nordby Lunde har helt rett, kan vi en gang for alle slutte å generalisere prostituerte som” kvinner/jenter” når det finnes et bredt spekter av kjønn og seksualitet i bransjen? Det er mennesker som arbeider med sex. Når likestilling blir nevnt, gang på gang, og det fortsatt går ensartet i ”kvinner” slår det meg jeg i et ord, dobbeltmoralsk.
Til saken: Lag så mange lover dere vil, kjære politikere, fjern dem eller bygg nye, finnes det ikke andre veier, alternativer, fortsetter man likevel i samme spor, lov eller u-lov. Glem forskriftene, sett heller igang tiltak som bringer mennesker videre, noe som blant andre pro-senteret har skreket om lenge. Det finnes ikke hjelpetiltak for oss «i mellomsjiktet». Jeg selger sex fordi jeg ikke har andre valg.
Årsakene er hverken uvanlige eller ukjente. Fattigdom. Psykiske problemer som gjør meg dysfunksjonell for ordinære jobber. Ensomhet er en faktor som ikke bør undervurderes. Med erfaringene med sexsalg kommer også avhengigheten, både den økonomiske delen og den psykiske. Alt dette er eksempler på faktorer som gjør det vanskelig, i tilfeller nær til umulig, å slutte. Når det er det eneste du noen gang har tjent penger på, det eneste rutinen du noengang har behersket, når det er det eneste du klarer å se for deg selv drive med av mangel på andre erfaringer. Ja, det trengs hjelp, en god porsjon hjelp. Vi blir rett og slett ikke sett, hørt eller talt. Man har ikke rett til å skrike, dersom man er ei hore. For det er skam.
Derfor skriker jeg nå, så kan skammen gå å skamme seg selv. Vi er mange og vi er nesten usynlige fordi samfunnet har gjort oss slik. Fordi det gagner, at vi holder kjeft.
Tilbake til debatten. Er det noen som har en plan for oss? Er det noen som tenker seg hvordan det er å våkne om morgenen og ikke ha andre muligheter til livsopphold enn å selge sex? Det var det visst ingen som så for seg blant paneldeltakerene. For de fleste er det noe fjernt, de gjelder ”de andre”, noen nedenfor, det har ingen ting med oss å gjøre. Prostitusjon, det er noe skummelt, fjernt, ja stygt, som man må holde på avstand. Men det dreier seg om menneskeliv, det dreier seg om valg, og vi trenger flere valgmuligheter.
Det mangler et apparat i det norske systemet. Et apparat som hovedsaklig kunne ha to oppgaver,
1. Å følge opp sexselgere slik at hverdagen forløper seg mest mulig trygt og komfortabelt. (Forslag: Å sikre sexselgere en mest mulig trygg arbeidssituasjon – eller tenker du på noe annet)
2. Å støtte de som selv ønsker det, videre etter sexarbeid.
Et senter med gratis helsetjenester, tilbud om sexolog, oppfølging og studie/ jobb-veiledning, men som også kan være i dialog med evt. Psykiatri, Nav og andre instanser. Har vi ikke Pro Senteret, sier du da. Terskelen er høy for en for eksempel norsk eskorte jente å trå inn på Pro Senteret og spørre om hjelp. En annen ting er at deres arbeid hovedsaklig er rettet mot andre former for prostitusjon og problemområder. Det jeg nevner her ligger per dags dato både utenfor deres område og særlig da kapasitet.
Å slutte å selge sex etter å ha vært i bransjen over tid, gjør man ikke på en dag, det er et valg man tar gjennom år, hver dag. Man klarer ikke ta dette valget, igjen og igjen, alene. Da trenger man oppfølging, man trenger å bane nye veier, fylle hverdagen med nytt innhold, man trenger at noen ser en bedre fremtid for en, når man ikke evner å se det selv. For å få til det er det essensielt med åpenhet. Da jeg fortalte om jobben min til psykologen ble jeg fordømt nedom og ned, og nevnte det ikke mer etter det. Selv da jeg etter om og men fikk byttet psykolog, kviet jeg meg for å være åpen om det jeg jobbet med. Nav har aldri visst hva jeg driver med. Åpenhet mellom mennesker er begynnelsen på å kunne bevege seg videre.
For å se nyansene og de forskjellige stemmene bak et så svartmalt ord som ”prostituert” er, kreves det innsats til å lytte og med intensjon om forståelse. For det males med ord som skaper distanse, ovenfra/ ned når det sies at ”vi må ta vare på de svakerestilte” Da har vi plutselig ikke noe å si, vi må bestemmes for, sperres fra det å delta og være en del av samfunnet.
NB! Og la for all del sexarbeidere som er tilfredse i det de gjør, få være i fred!
