Kampen for frigjøring og likestilling gjelder ikke alle kvinner, og makt til å definere hvem har middelklassens privilegerte kvinner.
Tema for den internasjonalekvinnedagen 8. mars vil være selvbestemmelse og abortrettigheter. Kampen for retten til selvbestemmelse er viktig, spesielt for kvinner der både kropp og seksualitet har vært målet for ulike former for kontroll, tvangsinngrep og sanksjoner. Dette er noe kvinner som selger seksuelle tjenester vet alt om.
Ti år med sexkjøpsforbud har nådd det ene målet; å gjøre det så ubehagelig som mulig å selge sex. Å hevde at det beskytter kvinner mot å utnyttes i sexarbeid er basert på infantilisering og paternalisme, og en enorm vilje til å overse de negative omkostningene kriminaliseringen har for den selgende part.
I den anledning kan det være på sin plass å nevne at FNs kvinnekonvensjon komité i 2017 ba norske myndigheter om å sikre kvinner som selger sex beskyttelse mot vold og rettsbeskyttelse. Dette er altså en kritikk av sexkjøpsloven.
Med dette som utgangspunkt sendte PION 8. mars-komiteen to forslag til hovedparoler; «Sexarbeidere støtter kvinners rett til selvbestemmelse» og «Fuck loven».
Bakteppet for første forslag er både det faktum at selvbestemmelse når det gjelder abortspørsmål, i alle høyeste grad også angår kvinner som selger sex. Det samme gjør debatten som har kommet i kjølvann av at Solberg-regjeringen valgte å bruke kvinners reproduktive helse og rettigheter, som innsats for å få KrF med i samarbeid og i flertallsregjering.
Kvinners rett til selvbestemmelse må ligge i bunnen av debatter som dreier seg om reproduktiv helse – inkludert problemstillinger som dukker opp i kjølvannet av reproduktiv teknologi.
For kvinner som selger sex er storsamfunnet nemnda som skalter og valter med både selvbestemmelsesretten og, bokstavelig talt, livet til de av oss som selger sex.
Paroleforslaget «Fuck loven» var også en markering av at det er ti år siden sexhandel ble kriminalisert.
Parolemøtet fant sted 31. januar. Her møttes ulike feministiske aktivister, og på dagsorden sto votering over hvilke hovedparoler som skal gjelde for årets 8. mars. Arbeidsutvalget i komiteen innstiller på forhånd forslag til hovedparoler, og parolemøtet kan sette andre hovedparoleforslag opp mot arbeidsutvalgets forslag.
Lilith Staalesen tok på seg oppdraget med å formidle PIONs tanker bak paroleforslagene, og formidlet til publikum hvordan sexkjøpsloven har krenket hennes rett til selvbestemmelse, og retten til å kunne forsørge seg selv økonomisk. Hun fortalte også om hvordan kriminaliseringen har også bidratt til økt risiko for vold og helseskader for henne selv og andre som jobber med sexarbeid.
Det var tydeligvis et budskap som trigget radikalfeministene. Kvinnegruppa Ottars Ane Stø og leder i Feministisk Initiativ, Cathrine Linn Kristiansen, hevdet både at Staalesen var frekk og at sexarbeidere stjal kvinnebevegelsens retorikk.
For kvinnebevegelsen regnes sexkjøpsloven som en av de største og viktigste kampene de har vunnet i løpet av disse tiåra. Det har medført både empiriresistens og total avvisning av ethvert forsøk på å reise problemstillinger knyttet til de omkostningene kriminalisering har for selgersiden.
Det var derfor ikke så overraskende at Stø og Kristiansen valgte å bruke sin taletid på å skjelle ut PIONs aktivister.
Det som var sjokkerende var at spørsmålet om ikke kvinner som selger seksuelle tjenester har rett til selvbestemmelse, ble møtt med et rungende nei fra en sal fylt med feminister.
Smak på den. Kampen for frigjøring og likestilling gjelder altså ikke alle kvinner, og makt til å definere hvem som skal ekskluderes sitter hos middelklassens privilegerte kvinner.
Først publisert i Dagbladet 4.mars 2019
