Monica Wegling driver praksis som gestaltterapeut under utdanning, og jobber helst med folk utenfor A4-formatet. PION tok en kaffe og en prat, for hva er egentlig gestaltterapi og hvordan kan vi ha nytte av det?
Hvorfor tror du folk trenger terapi i dag?
- Jeg synes nok at terapi er et litt belastet ord. Terapibegrepet kan egentlig byttes ut med utviklingssamtaler eller helseforebyggende møter. Ja, eller psykisk førstehjelp. Men begrepet er liksom så innarbeidet, så det er ok å benytte seg av det. Det blir mindre forklaringer.
- Også er det viktig å få med at man ikke behøver å ha de store traumene for å gå i terapi. Poenget er jo at man får ryddet litt opp i tanker og følelser, og å hente frem ressursene sine.
- Som regel sitter man jo på svarene selv.
Og hva er gestaltterapi?
- Det finnes mange ulike terapiformer, og gestaltterapi er en relativt ny retning. Mange har fordommer mot gestaltterapi og tenker mest på lilla fjær og røkelse.
- Ja, det er ikke noe galt i det altså, mange terapeuter er jo litt alternative. Selv er jeg nok litt mer konkret og praktisk.
- Som terapiform er det et veldig her-og-nå-fokus, og metoden er egnet både for terapi for den enkelte og for par og grupper, men det begynner også å bli utbredt i organisasjoner og institusjoner.
- Det særskilte er nok at vi retter oppmerksomheten mest mot øyeblikket, mot hvordan vi er her og nå. Hvordan fortiden vår preger oss og hvordan det kommer til uttrykk nå. Mens du sitter her sammen med meg.
Så hvis jeg har en krise i forholdet mitt eller har en traumatisk barndom, så snakker vi ikke så mye om det? Hva er poenget da?
- Det du opplevde i barndommen, i ungdommen eller i forrige uke skjedde jo der og da, og selv om vi husker det godt, kan vi aldri kjenne på den eksakte følelsen vi hadde den gangen. Det eneste vi vet sikkert, er hvordan vi har det med det akkurat nå.
- Det kan være en nokså røff måte å forholde seg til utfordringene på, fordi vi ikke har den avstanden mellom der vi er i øyeblikket og hendelsen som ligger tilbake i tid. Men da blir det også mer håndfast. Du lager redskapene selv, mens du er i situasjonen. Skjønner?
Ja, du tenker at man ikke kan gjøre noe med det som hendte, men med hvordan vi lever med det?
- I gestaltterapi tenker vi at om vi skal endre på noe, må vi først bli klar over hva som skal endres. Sånn ordentlig altså.
- Hvis jeg vil bli en rausere person, må jeg først finne ut på hvilken måte jeg ikke er raus og hva det skyldes. Først da kan jeg endre noe.
Du vil avdekke de dårlige sidene?
- Som regel er det ikke «dårlige» sider. Det som er irrasjonelle handlinger i dag, kan på ett tidspunkt i livet ha vært helt riktig.
Som for eksempel..?
- Ja, ta for eksempel barn av alkoholikere. Mange av oss har tendenser til å tilpasse oss andre, eller vi lar oss styre av hva andre sier og gjør. Ikke sant, være på vakt for om samboeren virkelig har det bra, engste oss for om vi gjør noe som sårer andre, eller sette i gang masse styr for at et selskap skal bli så perfekt som mulig selv om det egentlig ikke er nødvendig.
- Vi gjør så godt vi kan for å please omgivelsene våre, få alle til å ha det bra og for å gjøre ting forutsigbart, og ofte går det på bekostning av oss selv. Vi glemmer at vi også skal ha det bra.
Men du sier at disse handlemåtene kan ha vært nødvendig tidligere?
- I barndommen var tilpasning en måte å overleve på. Min alkoholiker-stefar var uberegnelig, dermed måtte jeg være veldig var på humøret hans til enhver tid. Jeg gikk på egg, og forsøkte å justere meg så han skulle ha det bra og ikke lage masse bråk.
- Å være observant, å følge nøye med og hele tiden justere meg, var min måte å overleve på den gangen, men det er ikke nødvendigvis like hensiktsmessig i dag.
Hvordan mener du det kan endres på i voksen alder?
- Om jeg skal endre disse mønstrene, må jeg først bli klar over dem. Det er ikke alltid like morsomt, og slett ikke alltid like enkelt. Jeg må jo innse at jeg maser og stresser opp omgivelsene mine. Det er ikke like stas å innse det, når alt jeg gjør er godt ment.
- Men det er først når jeg blir oppmerksom på hva jeg gjør, og hvorfor jeg gjør det, at jeg kan endre noe. For min del fikk jeg lavere skuldre og opplevde mindre stress når jeg lærte at jeg ikke lenger behøver å ha kontroll over alt mulig. Jeg fikk mulighet til å eie meg selv, for å si det sånn.
Men er det et mål å endre seg?
- Nei, nettopp! Idet øyeblikket jeg skjønner hva jeg faktisk gjør og hvorfor, kan jeg også ta stilling til om jeg vil gjøre noe med det eller ikke. Det er jo erkjennelsen som er viktig, så kan jeg ta et valg siden på om jeg vil endre noe.
Hva skjer når vi kommer i terapi hos deg da?
- Først må vi bli litt kjent. Det er jo faktisk ikke sikkert at vi passer sammen heller, så det er viktig å bruke litt tid på det.
- Så er jo konseptet vanligvis at vi sitter ned og prater sammen. Jeg liker å ta med klienter på tur også, men det er jo samtalen som er det vesentlige.
- Men, i motsetning til andre terapiformer, vil jeg dele med deg hvordan jeg opplever ting også.
- Mange er vant til at terapeuter lytter og kommer med tolkninger eller innspill. I gestaltfaget er vi mer opptatt av samtalen og dynamikken mellom klienten og terapeuten. Jeg bruker gjerne min egen erfaring også, hvis det er relevant.
Så du gir mer av deg selv?
- Ja, innenfor rimelighetens grenser selvsagt. Jeg belemrer ikke klientene med mine egne ting, men kan godt dele erfaringer og opplevelser.
Dine klienter er litt utenfor a4-formatet, hvordan da?
Jeg jobber mye med transpersoner og mennesker med alternative forhold til egen seksualitet og kjønnsidentitet. Jeg har også jobbet en del med kroppsbilde og selvoppfatning, noe som kan være utfordrende for mennesker med spiseforstyrrelser.
Du er ikke helt A4 selv eller?
- Jeg bruker jo min egen livserfaring i jobben, for eksempel å være oppvokst med rus, og å ha hatt kraftig angst.
- Men, også de mer hyggelige tingene bruker jeg jo, for eksempel at jeg er lesbe!
- Det er jo stort sett fantastisk, men jeg har jo erfart at ikke alle synes det. Ikke minst synes ikke alle det er så viktig å flagge det, som de sier. Men så tenker de ikke på at «å flagge det» faktisk er å fortelle om hvem jeg spiste middag sammen med eller dro på ferie med. Selv om folk ikke nødvendigvis er homofobe, er det jo stadig nødvendig å oppklare eller forklare.
Du jobber som pårørendeterapeut også?
- Ja, og da bruker jeg min egen erfaring som pårørende til alkoholikere. Jeg har levd igjennom mye selv, og gjennom egenterapi og gruppeterapi er det vel knapt den ting jeg ikke har hørt om.
- Det interessante er jo at selv om alle pårørendehistorier er forskjellige, er grunnlinjene veldig ofte like. Og et fellestrekk er ofte at vi har med oss en adferd som ikke alltid er like hensiktsmessig i dag.
Hvordan tror du at du kan bidra til Pions målgruppe da?
- Jeg har ikke den samme yrkeserfaringen som de har, og er ydmyk på det. Men jeg har jo jobbet litt for dere, da! Ja, jeg skrev litt for Albertine i gamle dager, og har gjort en og annen jobb i forbindelse med arrangementer.
- Men, den største forutsetningen min er vel at jeg er god på å se folk bak staffasjen, og det skal mye til for å vippe meg av pinnen. Du får ikke sjokkerte blikk av meg.
Heller ikke hvis klienten er et barn selv ikke hans egen mor ville likt?
- Hvis jeg får en klient som har begått urett, oppført seg dårlig, eller kanskje også har en alvorlig dom bak seg, er det ikke det som danner grunnlaget mitt for å danne en oppfatning av personen. Det er møte mellom han, henne eller hen der og da som avgjør det.
- Og hvis jeg skulle oppleve noe problematisk, ja, så får jeg vel dele det, da. Ingenting skal være for farlig eller skummelt å spørre eller snakke om. Ikke for meg heller.
