Jeg er skuffet og såret, på vegne av meg selv og på vegne av minoritetsgruppen jeg tilhører. I dette innlegget skal jeg fortelle hvorfor.

De siste årene har vi sett en positiv dreining i verdenssamfunnets holdninger til oss transpersoner. I 2018 ble vi offisielt “friskmeldt” av Verdens helseorganisasjon (WHO). I WHOs nye diagnosemanual ICD-11 har diagnosen vår, som tidligere het “transseksualisme”, skiftet navn til “kjønnsinkongruens”, og er blitt flyttet fra psykiatrikapittelet til et nytt kapittel om seksuell helse.

Norske transpersoner feiret da Nasjonal faglig retningslinje for helsetjenestetilbud til personer med kjønnsinkongruens ble lansert tidligere i år, som en norsk oppfølging av WHOs nye definisjoner og som svar på påtrykk fra enkeltpersoner og organisasjoner over flere år.

Fram til nå har Rikshospitalets nasjonale behandlingstjeneste for transseksualisme (NBTS) hatt monopol på kjønnsbekreftende behandling i statlig regi. Som jeg sier til venner og kjente her i Sør-Afrika, hvor jeg bor: “All Norwegian trans people are basically forced to go through a single department at a single hospital in Oslo”. Det har rådet stor enighet (med unntak av NBTS selv og enkelte deler av transmiljøet, fortrinnsvis folk som allerede hadde fått hjelp hos NBTS) om at dette tilbudet var for lite, for dårlig, og for rigid. Manglene kan nevnes i fleng.

Det har for eksempel vært påkrevd at man må gå igjennom en “pakkeløsning” med hormoner og kjønnsbekreftende operasjoner, noe ikke alle trenger eller ønsker (mange transpersoner ønsker f.eks. kun hormonbehandling og ikke kirurgi). Og fordi tilbudet var sentralisert til Oslo, var transpersoner fra andre deler av landet tvunget til å reise langt og lenge for å få hjelp. I alle tilfelle ble flertallet av transpersoner – anslagsvis 7 av 10 – avvist hos NBTS, på grunn av et overdrevent og forskningsmessig selektivt fokus på den bittelille gruppen som angrer seg etter behandling (angrere utgjør mellom 0,3% og 3,8% av alle som får kjønnsbekreftende helsehjelp – en svært lav andel). Folk med ikkebinære kjønnsidentiteter – dvs. personer som ikke identifiserer seg som enten menn eller kvinner – ble konsekvent avvist.

Prinsippet om at “ingen behandling er også behandling” ble i all hovedsak ignorert, og mange transpersoner følte seg tvunget til å bevise at de var “trans nok” i møte med NBTS for å få lov til å gå videre med medisinsk kjønnstransisjon. Upraksisen ved NBTS ledet blant annet til et skeivt opprop mot NBTS i 2019, med formål om å oppløse NBTS’ behandlingsmonopol i Norge. Oppropet samlet godt over 3000 signaturer.

Målet med de nye retlingslinjene var “et differensiert, desentralisert og helhetlig helsetjenestetilbud til personer med kjønnsinkongruens”, som var nettopp det mange av oss hadde ønsket seg i årevis. Vi gledet oss!

I kjølvannet av de nye retningslinjene har vi allerede sett noen små, men synlige endringer. NBTS (Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme) har for eksempel skiftet navn til NBTK (Nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens), i tråd med at selve diagnosen har skiftet navn i WHOs nye manual. For tiden er også en større endring på gang, nemlig opprettelsen av regionale sentre for kjønnsinkongruens i hver helseregion. Den 1. oktober åpnet det første av disse sentrene ved Sykehuset i Vestfold, til store ord om transpersoners verdighet og viktigheten av å gi riktig helsehjelp til oss.

Helsedirektoratet har sendt ut en “sterk anbefaling” om at de regionale sentrene skal ha “Helsetjenestetilbud på alle tjenestenivåer – desentralisert”, og at “Regionalt senter for kjønnsinkongruens opprettes i hver helseregion med tilbud om utredning, behandling og oppfølging”. Helsedirektoratet foreslår at “Helsehjelpen gis av et tverrfaglig team med kompetanse på kjønnsinkongruens, for eksempel spesialister innen: endokrinologi […] plastikkirurgi [osv.]”, og skriver spesifikt at “Aktuelle behandlingstilbud i regionale sentre vil være hormonbehandling og kirurgi i tillegg til psykososial støtte/omsorg og hjelpemidler og/eller behandlingshjelpemidler. Det vil ikke omfatte kirurgisk behandling med konstruksjon av kjønnsorgan.” Dette kan ikke forstås på annen måte enn at det ønskes at det regionale tilbudet også skal omfatte hormonbehandling og iallefall visse typer kirurgi.

Les hele teksten fra Helsedirektoratet.

Regionale sentre – for hva?

Dessverre ser ikke helseregionene ut til å ha noen planer om å følge Helsedirektoratets anbefaling. “I tillegg til psykologer skal en barnepsykiater, sosionom, logoped, idrettspedagog og sykepleier med kompetanse innen sexologisk rådgivning jobbe på senteret”, skriver Sykehuset i Vestfold. Men “Det skal ikke gi kirurgisk eller hormonell behandling”. Med andre ord kommer ikke de regionale sentrene til å tilby hormonell og kirurgisk behandling likevel, med mindre Sykehuset i Vestfold er et unntak, noe som virker lite sannsynlig.

Min følelse som transperson er at dette slår beina under sykehusets ellers varme ord om transpersoner.

Barn og unge under 18 år vil bli avvist hos de regionale sentrene, og i stedet henvises til BUP. Å legge ytterligere press på barne- og ungdomspsykiatriens allerede begrensede kapasitet virker fullstendig meningsløst, all den tid kjønnsinkongruens ikke lenger er definert som en psykisk lidelse av WHO. Det er forunderlig og vanskelig å forstå hvorfor det norske helsevesenet insisterer så sterkt på at vi transpersoner er psykisk syke. Det framstår som en kombinasjon av faglig arroganse overfor WHO og nedlatende holdninger overfor transpersoner som gruppe. Vi er ikke syke. Men vi kan bli syke når ingen vil gi oss den hjelpen vi trenger.

For noen av oss vil det i verste fall kunne føles som del av en utmattelsestaktikk.

Regionsentrene vil bidra til et styrket rådgivnings- og sykepleiertilbud, som er vel og bra. Men det er ikke den desentraliseringen vi ble lovet, og som vi så sårt trenger. Når det gjelder hormonterapi og kirurgi, som for mange av oss er de aller viktigste behandlingsformene (og ofte livreddende), så er det fortsatt NBTK som har all makt. De regionale sentrene blir lite annet enn et ytterligere ledd, en ytterligere “hoop” som transpersoner må hoppe gjennom for å bevise at vi er bra nok. For noen av oss vil det i verste fall kunne føles som del av en utmattelsestaktikk.

De nye retningslinjene er klokkeklare på at kompetente fastleger skal kunne skrive ut hormoner til voksne transpersoner, så heretter blir det nok vanskeligere for NBTK å klage private tilbydere inn for Helsetilsynet slik de har hatt for vane å gjøre tidligere. Sånn sett er monopolet, i sin strengeste form, borte. Men et privat tilbud hvor man betaler av egen lomme vil naturligvis ikke fungere for alle. I verste fall vil vi få et klassedelt system hvor størrelsen på lommeboka bestemmer om man får behandling eller ikke. Det minner meg om situasjonen her i Sør-Afrika, hvor de som har råd kan betale for en god og effektiv prosess i det private helsevesenet, mens folk med mindre penger må stå på venteliste i 25 år for å få kjønnsbekreftende kirurgisk behandling i offentlig regi.

Verst av alt er det kanskje at NBTK, stikk i strid med de nye retningslinjene, fortsatt ser ut til å nekte hormonell behandling til ikkebinære personer. Ikkebinære er velkomne på regionale sentre slik som det ved Sykehuset i Vestfold, men de eneste de vil få der, er rådgivning og samtalehjelp. De er dermed like utestengt som før når det gjelder medisinsk behandling, selv om deres kjønnsinkongruens og kjønnsdysfori er akkurat like reell og sterk som hos en binær transperson (transmann/transkvinne).

“Nasjonal behandlingstjeneste er et tilbud om utredning og behandling av en liten gruppe pasienter som har behov for høyspesialisert kompetanse eller bruk av spesialisert medisinsk utstyr”, skriver Helsedirektoratet. Dette kan ikke misforstås. NBTK er ikke ment for alle; det er ment for en spesifikk undergruppe av folk med kjønnsinkongruens som har behov for hjelp som ikke kan gis andre steder.

74,5% av respondentene ønsker hormonbehandling lokalt i kommunen

Det pågår for tiden en undersøkelse blant personer med kjønnsinkongruens, i regi av Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens (PKI) som jeg er styremedlem i. Denne undersøkelsen har hittil blitt besvart av 283 personer med kjønnsinkongruens (inkludert transmenn, transkvinner, ikkebinære, samt personer som ikke kaller seg “trans” men i stedet anser seg som “født i feil kropp”), og vi i PKI mener det er sannsynlig at dette utgjør en temmelig representativ gruppe. I undersøkelsen (som jeg siterer med tillatelse fra resten av styret i PKI) kommer det fram at 74,5% av respondentene ønsker hormonbehandling lokalt i kommunen, og at 22,5% ønsker hormonbehandling regionalt. Det er dermed ikke mer enn 3% som ønsker at hormonbehandling skal foregå hos NBTK i Oslo. 78,4% av respondentene ønsker kirurgi regionalt, mens 21,6% ønsker at dette skal skje hos NBTK. Ikkebinære utgjør omlag en tredjedel av respondentene, og av disse svarer nesten alle at de har behov for hormonell og kirurgisk behandling.

Måten NBTK drives i dag er dermed i strid med både Helsedirektoratets anbefalinger og ønskene til flertallet av nordmenn med kjønnsinkongruens.

Det private er politisk

Vi transpersoner vil at det skal bli lettere, ikke vanskeligere å få hormonbehandling og kirurgisk behandling. De nye retningslinjene og anbefalingene fra Helsedirektoratet lovte oss dette. Vi ble forespeilet en reell desentralisering og et mer inkluderende behandlingssystem. Derfor er det mange av oss som nå føler oss sveket og lurt. Plus ça change, plus c’est la même chose – jo mer ting forandrer seg, jo mer forblir de de samme.

I feministiske og sosialistiske kretser sies det ofte at det private er politisk, og det politiske privat. Dette gjelder i aller høyestegrad for oss transpersoner. Jeg er en høyt utdannet kvinne, og jeg vil påstå at jeg er og har vært en ressurs for samfunnet. Jeg skammer meg ikke over å være annerledes; tvert imot er jeg stolt over de store og små kampene jeg har vunnet for å kunne leve som den kvinnen jeg er og alltid har vært. Mitt ønske er kun å leve et godt i liv i fred, og bruke min kompetanse og erfaring til å bidra konstruktivt. Likevel føler jeg meg uønsket, mistrodd, mistenkeliggjort og sett ned på, fordi jeg er en transperson. Det norske helsevesenet insisterer på at kjønnet mitt er en sykdom, og at sånne som meg må beskyttes mot oss selv (mens hatet og volden vi opplever fra cispersoner blir sett på som mindre viktig). Når skal det ta slutt? Når skal det offentlige Norge slutte å se på oss som avvikere, og begynne å respektere oss nok til å gå i dialog med oss på like fot?

Jeg venter i spenning på virkelig endring. I mellomtiden vil jeg, som den privilegerte transkvinnen jeg er, fortsette å tale vår minoritetsgruppes sak på de plattformene jeg har til rådighet.

Gjenpublisert med tillatelse fra forfatter Miriam Aurora Hammeren Pedersen, og teksten var først publisert på Maddam 

Pedersen er ikke tilknyttet PIONs virksomhet.