Julie Bindel stikker ikke hånden i et vepsebol med denne boken; hun er vepsebolet.

- Julie Bindel dokumenterer i sin siste bok «The pimping of prostitution» hvordan sexindustrien de siste årene har lagt ned mye krefter i å omdøpe prostitusjon til «sexarbeid», skriver stortingsrepresentant og politisk rådgiver for Jonas Gahr Støre, Jonas Bals i Bokmagasinet (Klassekampen, 25. november 2017).

Problemet er bare det at det er ikke industrien som har foretatt denne «språkvaskingen», som Bals kaller det, for å gjøre geskjeften mer spiselig. Industrien driter (unnskyld språket) oppi hva samfunnet for øvrig mener om dens virke. Industrien vet at det uansett ligger i penger i markedet, og jo verre kår sexarbeiderne jobber under jo mer profitt håver industrien inn. For industrien er kriminalisering og forbud en kjær og velkommen håndstrekning fra myndighetene, som sikrer sexarbeideres avhengighet til og dermed også dennes part maktposisjon i markedet.

Det er som med all annen arbeidskamper derfor ikke ledelsen, men golvet som presser på for å få til endringer. Da 776 rengjørere i 1974 gikk ut i streik for å bedre arbeids- og lønnsvilkårene som blant annet ble holdt nede fordi yrkestittelen var «vaskekjærringer», var ikke det på grunn av, men til tross for manglende støtte hos arbeidsgivere (Kvinner i fagbevegelsen, Kilden 2005). Rengjøring var som sexarbeid et kvinnedominert yrke, og selv om «vaskekonene» organiserte seg allerede i 1901 tok det altså nærmere 70 år før de fikk gjennomslagskraft for bedre arbeidsvilkår. Årsaken til det var at arbeiderne var spredt på en mengde forskjellige arbeidsplasser fra privat hjem til bedrifter, kontorer og offentlige institusjoner. Aksjonen fikk bred støtte fra Fagforbundet.

Begrepet «sexarbeid» ble heller ikke innført av «sexindustrien», men av en kvinnelig sexarbeider. Amerikanske Carol Leigh tok i 1978 til orde for å endre beskrivelsen av sitt virke fra «prostituert» til «sexarbeider».  Målet var å få et begrep som inkluderte flere aktører og områder av sexbransjen enn termen prostituert, som kun ble assosiert med kvinner som selger sex til menn.

Men også for å tydeliggjøre at mennesker som selger sex gjør det for å tjene penger uansett hvilken forhistorie som ligger til grunn for å velge sexarbeid som inntektskilde. Leighs intensjon var politisk. Hun var aktiv i sexarbeiderbevegelsens første organisasjon COYOTE, og lanseringen av begrepet kom tre år etter at franske og engelske sexarbeidere med støtte fra kvinnebevegelsen okkuperte kirker i protest mot vold og trakassering fra både politi, kunder og omgivelsene. Internasjonalt er begrepet i dag internalisert og brukt av bistands- og helse- og rettighetsorganisasjoner, det er av pragmatiske hensyn og ikke politiske årsaker.

Det er mulig Julie Bindels bok finner gjenklang hos Bals, men hun har ikke skrevet en solid og veldokumentert gjendrivelse av argumentasjonen fremmet av sexarbeiderorganisasjoner og akademikere, som ikke sverger til den radikalfeministiske tilnærmingen til feltet. Boken er et politisk partsinnlegg i en pågående debatt og konflikt mellom sexarbeidere og andre aktører i det sivile samfunn om hvordan feltet skal forstås og reguleres. Uenigheten mellom de ulike partene i debatten handler om hvordan man skal forstå og regulere sexarbeid. Bindel og hennes like mener at det er vold mot kvinner og et uttrykk for strukturelt kjønnsmakt system fundert i asymmetrisk maktrelasjon mellom kvinner og menn. Det er med andre ord en heteronormativ definisjon basert på abolisjonistisk ideologi, og løsningen er strafferettslig forbud og kriminalisering. Denne retningen av feminismen blir også betegnet som «carceral feminism».

Bindels motstandere, deriblant sexarbeiderbevegelsen, mener at avkriminalisering og en rettighetsbasert politisk tilnærming, er veien å gå. At veien for å bekjempe utnyttelse og misbruk er avkriminalisering og rettigheter. New Zealand har, selv om Bindel beskriver The Prostitution Act 2003 som et sprukket kondom, en modell som møter stor anerkjennelse blant landets egne sexarbeidere så vel internasjonalt. Sexarbeiderbevegelsen internasjonalt fremmer modellen som den beste løsningen på regulering.

Sexarbeiderbevegelsen er ikke «såkalte fagforeninger» befolket av akademikere og hallikere. De fleste sexarbeiderorganisasjoner er drevet av mennesker med tidligere eller nåværende erfaring med sexarbeid. Noen organisasjoner som har en sterkere skadereduksjonsprofil har i tillegg ofte andre profesjoner som personer med juridisk kompetanse, helsepersonell med mer, med i staben. Andre årsaker kan være at folk finner det vanskelig å stå fram med sexarbeidererfaringer, fordi stigma rammer så hardt. Det gjelder ikke bare den som selger sex, men også barn og familie. Omkostningene oppleves som for store og man velger å holde seg fra offentligheten. Og om folk selv ikke tør å gå ut i det offentlige for å kjempe for sine rettigheter, så bør noen andre gjøre det for dem!

Bindels påstand om at Hiv-epidemiens skadereduksjon var det verste som kunne skje sexarbeidere finner heller ikke empirisk støtte noen sted. Millioner av mennesker har gått bort på grunn av hiv- og aidsrelaterte sykdommer. I 2016 tok følgene av viruset livet av mer enn en million mennesker. Sexarbeidere er opp til ti ganger mer utsatt for smitte enn befolkningen for øvrig. Det er i Washington DC, og ikke et lavkostnadsland med få ressurser og lav kompetanse på hiv-problematikken. Det skyldes ikke at de har intimkontakt med flere mennesker enn de fleste av oss andre har, men at kondomer beslaglegges av politi som bevis på ulovligheter. Og at stigma trigger vold, og vold øker faren for smitte; en voldtektsforbryter tilbyr seg sjeldent å bruke kondom i forbindelse med ugjerningen. Det er da også de mest marginaliserte i gateprostitusjonen, spesielt svarte kvinner og transpersoner, som er mest og verst utsatt.

Det er ganske rystende at en stortingsrepresentant og statsministerkandidats politiske rådgiver tar så lett på disse spørsmålene, selv om man støtter grunntanken til forfatteren; at prostitusjon bør kriminaliseres. Bindel og hennes like mener faktisk at det er bedre at folk dør av hiv enn at det etableres skadereduksjonstiltak for å redusere smitte. Støttes denne tanken hos Bals; hvilke råd er det han da gir som politisk rådgiver?

Stadig verre blir det; som når Bals formidler at Bindels bok burde leses av de som «mer eller mindre godtroende har hoppet til køys med sexindustrien, som Amnesty International».  Tror Bals virkelig at Bindels motstandere er komplett idioter som lar seg forføre til å bli sexindustriens klakører? At UNAIDS, Human Right Watch, WHO, Global Commission on Hiv and the Law, for å nevne noen internasjonale helse- og rettighetsorganisasjoner som sier det samme som Amnesty International, ikke bygger sin politikk på faglige funderte argumenter?

Julie Bindel stikker ikke hånden i et vepsebol med denne boken; hun er vepsebolet. Og det er ikke en debatt om identitetspolitikk og klasse, men om levde realiteter. Hun avslører ingen myter, men slår i hjel ideologiske motstandere.

Hun og hennes like føler at de har kommet i balanse igjen nå som anti-trafficking-politikk og tiltak, har svekket skadereduksjonsarbeidet som ble igangsatt under hiv-epidemien.

Som den amerikanske professoren, Donna Hughes, uttalte til The National Review online (2006): 

I’ve spent about 17 years working on this issue – most of that time I was on the losing side, as those who supported “sex worker” rights won almost every political battle … Those were the depressing years …