Å hevde at sexarbeidere som ber om rettigheter står ansvarlig for myndigheters håndtering av global migrasjon og følgende politikken har for migranter, er i beste fall et uttrykk for dumskap og i verste fall et uttrykk for ondskap.
Gina Marie Lie, prosjektleder i Lightup Norge, skriver i en kommentar i Dagbladet at hun finner ingen grunn til å snakke positivt om sexarbeid. Ifølge Lie taler et lite mindretall for rettigheter, som vil få alvorlige følger for det store flertallet som teller millioner av barn og voksne i form av fysisk og psykisk vold og utnyttelse.
Det er ikke vanskelig å skjønne at Lie ikke er enig med sexarbeidere som krever rettigheter. Lightup – tidligere Freethem, er blant de mange internasjonale nettverksaktørene som skor seg økonomisk på dagens migrasjonsproblematikk. Det er likevel frustrerende å være vitne til at det man må anta tar sikte på å være en noenlunde seriøs organisasjon, i så liten grad kvalitetssikrer det som går ut til allmennheten. Man kan velge å overse at en leder for et internasjonal anti-trafficking nettverk betegner land i globale sør, som migrasjon ofte skjer ifra, for sårbare land. Men det er vanskeligere å overse at hun uten å klargjøre kildegrunnlaget hevder at «forskning viser at menn som kjøper sex har større sjanse for å tro på voldtektsmyter, som betyr at de oftere skylder på ofrene i en voldtektssak og har mindre empati for ofrene». Det er nemlig ingen forskning som viser det. Tvert imot så er den påstanden hentet fra en rapport formulert av den meget omstridte amerikanske psykologen og radikalfeministen, Melissa Farley, i 2008. Rapporten fikk 18 personer og deriblant 14 ledende forskere til å forfatte et offentlig innlegg der Farley anklages for å bidra til å miskredittere både forskning og forskere. Farley kritiseres for å krenke fundamentale forskningsetiske prinsipper, og trekke slutninger som hverken hadde hold i rapportens empiri eller finner støtte i noe annen forskning som er gjort på menn som kjøper sex.
Det er som #metoo har vist ingen sammenheng mellom kriminalisering av sexkjøp og kvinners utsatthet for seksuell trakassering og overgrep. Sverige kommer på ingen måte bedre ut av #metoo, enn andre land der sexarbeid er avkriminalisert eller legalisert.
Lie hevder også at legaliseringen i Nederland har ført til at antall ofre for menneskehandel øker og flere i prostitusjon opplever vold. I Norge har kriminaliseringen ført til det motsatte; færre anmelder men flere forteller om vold, og andelen ofre for menneskehandel har ikke økt etter forbudet ble innført i 2009. En annen tolkning av økningen i Nederland kan derfor være at heller enn å bidra til økt vold og utnyttelse, har legaliseringen ført til at flere anmelder slike saker og at politiet har mer kapasitet til å avdekke menneskehandelsaker i prostitusjonsfeltet.
Det er ikke vanskelig å være enig med Lie at det er ingen menneskerett å kjøpe kroppen til en annen person, og kan man tilføye, å kjøpe seksuelle tjenester er heller ingen menneskerett. Men det er en menneskerett å ha råderett over egen kropp og seksualitet, og det er også en menneskerett å kunne kreve den samme rettsvern og rettsbeskyttelse som øvrige borgere i samfunnet har. Påstanden om at forbudslinjen fører til mindre vold, overgrep, tvang og utnyttelse er ideologisk retorikk og av symbolsk art, og har ingen støtte i kunnskapsbasert empiri. Tvert imot. Norske forhold har blitt internasjonalt kjent gjennom Amnesty Internationals rapport fra 2016, som avdekker at norske myndigheter svikter totalt når det gjelder beskyttelse av parten som selger sex. Det samme sa FNs kvinnekomité i 2017 der blant annet PION var blant skyggerapportørene.
Å hevde at sexarbeidere som ber om rettigheter står ansvarlig for myndigheters håndtering av global migrasjon og følgende politikken har for migranter, er i beste fall et uttrykk for dumskap og i verste fall et uttrykk for ondskap.
Les debattinnlegget til Lilith Christine Nepstad Staalesen, sexarbeider og aktivist for PION, i Dagbladet her
