Å påpeke at kvinnelige sexarbeidere og lesber deler felles historie som opprørere mot og avvikere fra den heteronormative kvinneligheten, var ingen sjekketriks innenfor 1990-tallets kvinnebevegelse.. 

- Hvordan jeg endte opp i prostitusjon?

Kirsten Frigstad ser forbauset på meg før hun bryter ut i latter. Som med-gründer, støttespiller og talsperson for PION, er hun familiær med én av delkomponentene i helheten av det som utgjør storsamfunnets stigma mot sexarbeidere; den pirrende nysgjerrigheten - er du en av dem?

- Nei si det, sier hun, - jeg gikk på Sosialhøyskolen i Trondheim, og ble fascinert av Oslo Prosjektet som ble satt i gang på slutten av 1970-tallet. Vi var en gjeng fra skolen som reiste til Oslo og vi fikk et møte med Liv.

Liv Jessen?

- Nei, Liv Finstad fra Institutt for kriminologi – hun ledet Oslo Prosjektet. Samarbeidet med Liv Jessen kom senere, sier Kirsten, - du vet det er 40 års historie du nå etterspør og det må nøstes opp i.

Oslo Prosjektet ble satt i gang i 1979 på bakgrunn av medieoppslag om at svært unge jenter solgte sex i Stenersgata (Oslo City), og andre gater rundt Østbanehallen (Oslo S). Liv Finstad, Vivi-Ann Holter og Lita Fougner kartla markedet, og kartleggingen skulle genere i hjelpetiltak for å få kvinner ut av prostitusjonen.

Kartleggingen avdekket at det først og fremst var marginaliserte kvinner med alkohol- og rusproblemer, siste generasjon løsgjengere og første generasjon stoffbrukere, som befolket gateprostitusjonen. Akuttinstitusjon for prostituerte ble opprettet med mål om å hjelpe kvinner ut prostitusjon.

Men møtet med Oslo-prosjektet og deres arbeidsmetoder gjorde noe med Kirsten Frigstad, og siden har hun jobbet gatenært og tett på de gruppene det gjelder.     

- Jeg likte måten å jobbe på og det å møte folk der de var. Jeg visste at jeg skulle aldri bruke utdannelsen til å sitte på et kontor, det var helt klart, sier hun.

Hun startet på Akuttinstitusjonen for prostituerte som ble etablert i en leilighet på Holmlia, etter hvert ble tiltaket til Pro Sentret med drop-in tilbud i sentrum og leiligheten på Holmlia ble et bofellesskap. Kirsten jobbet på Pro Sentret til hun ble headhuntet av Kirkens Bymisjon i 1990 for å bygge opp Natthjemmet.

Underveis tok hun hovedfag i kriminologi og hun hisset på seg både fagmiljø, feminister og samfunnsdebattører da hun med 800 000 statlige kroner, NRKs journalister og tidligere sexarbeidere, dro til Lillehammer under OL i 1994 for å utforske påstanden om at store idrettsarrangement er et arnested for kjøp og salg av seksuelle tjenester.

Ryktene var mange deriblant at mange russiske sexarbeidere var på vei til Lillehammer. Team Frigstad fant som så mange har funnet ut; påstander om at sexmarkedet booster store sportsarrangement har ikke rot i virkeligheten.

I 2000 fikk hun hederspris fra Stiftelsen Scheibler, og ifølge prisjuryens i begrunnelse, var det hennes pågangsmot og ukuelige arbeid for byens marginaliserte grupper som gjorde henne til en verdig prisvinner.

Gatenære tiltak   

- Jeg jobbet Pro Sentret inntil jeg ble headhuntet av Liv Rosmer Fisknes, som da var leder for Nadheim – Kirkens Bymisjons prostitusjonstiltak. Fisknes bar på ideen om å lage et overnattingstilbud for kvinnene i rus- og prostitusjonsmiljøet for at de skulle slippe å sove ute, på sofaen hos bekjente i rusmiljøet, på hospitser eller overnatte hos tilfeldige kunder, i mangel på andre muligheter. 

Kirsten fikk jobben med å bygge opp Natthjemmet. Og tiltaket har siden vært drevet som terskelløst tilbud, et nattherberge der kvinner kan banke på døren fra klokken 21 til 0300, og kommer inn så lenge det er sengeplasser ledig. Neste morgen må de være ute klokken 12. Her får de muligheten til å vaske klær, dusje, lage seg mat eller nyte et godt måltid i fellesskapet, og ikke minst får de en ren seng å sove i. Alle bør ha en seng og sove i for som Kirsten Frigstad sa til avisen Friheten (julen 1990), så gir det å kunne våkne opp i rein seng en bra start på dagen.

Fra Natthjemmet gikk det slag i slag med Nattergalen, Myrsnipa, Schandorfsgate og 24Sju

Alle som har jobbet under Kirsten vet at det er behovet til brukerne som rår. Og det handler om basisbehov, de store vyene rusfrie og normaliserte A4-liv er ikke hennes «cup of tea»; målet er å møte mennesker som mennesker, og bidra til å gjøre livet litt lettere for folk i den livssituasjonen de er i.

- Systemet er ikke tilpasset mennesker som lever så langt i fra et normert liv; hvordan kan du følge opp en timeavtale på Nav et par uker fram tid når man ikke har grep om hvilken dag dagen i dag er? Dette er mennesker som har sammensatte problemer relatert til lang og tung rushistorie kombinert med psykiske lidelser. Mange har svekket kognitiv funksjon, for noen var det kanskje det som førte til rusproblemer, mens for andre er det etter et langt og tungt liv med rus.

«Horenes» talskvinne

En annen kjent side er Kirstens engasjement i PION, som hun både hjalp til med å etablere og tok på seg rollen som talsperson for.

Lett var det neppe. Det var tross alt i en tid da abolisjonismen – kampen mot prostitusjon, sto sterkt i alle leirer. Forskere jobbet på oppdrag for kvinnebevegelsen som allierte seg med Kirka, mens sosialarbeiderne hadde rollen som reddende engler for tapte sjeler. På Strøket ble sexarbeiderne møtt av feministiske aksjonister som utga seg for å være «hore» som man sa i de dager, og sprayet ned bilene til mennene som kjørte rundt i gatene med «horekunde». Som man fortsatt sier.

Å samarbeide med sexarbeidere for å etablere en interesseorganisasjon må derfor ha blitt ansett som veldig radikalt på den tiden? 

 - Ja - PION ble ikke særlig godt mottatt, men vi fikk mye medieoppmerksomhet! 

- PION var Norges første brukerorganisasjon, og det var kvinner som jobbet med sexarbeid tok initiativet til selvorganiseringen, sier Kirsten.

 – Utrolig at ikke det har fått mer oppmerksomhet?

Allerede i 1988 skrev hun en artikkel i Stoffmisbruk (nr.1 -1988) der hun fremmet forslag om en interesseorganisasjon for sexarbeidere. Ideen fikk hun i forbindelse med Pro Sentrets besøk på De Rode Draad i Amsterdam som organiserte sexarbeidere, og organisasjonen skulle være godt parkert innenfor norske rammer.

Kirsten så for seg en interesseorganisasjon som ikke jobbet for arbeidsrettigheter som De Rode Draad gjorde, men som bygget på den norske kvinnebevegelsens verdier. Målet skulle med andre ord være todelt; å bekjempe prostitusjon samtidig som den ivaretok kvinnenes interesser i samspillet med sosiale hjelpetiltak. En organisasjon som sikrer brukermedvirkning og deltagelse, som vi ville ha sagt i dag.  

Slik gikk det ikke. Kvinnene  i Pro Sentrets Tirsdagsgruppen ville noe annet.

Det var en gruppe kvinner som solgte sex som møttes en gang i uken, drakk kaffe, spiste vafler og diskuterte ulike forhold knyttet til det å jobbe med sexsalg. Dette var kvinner som ikke hadde rusproblemer, hadde et stabilt sosialt liv og som avviste tilbud om hjelp for å komme ut av prostitusjonen, men som måtte leve med stigma og fordommer.

- Det som trigget kvinnene til å organisere seg var blant annet måten sexarbeidere ble håndtert på i den offentlige debatten, spesielt i hiv-debatten. Dagbladet omtalte kvinner som solgte sex som dødsmaskiner på Strøket – kan du tenke deg? Jeg kjenner at jeg blir rasende når jeg snakker om det, og for en skivebom; for sexarbeidere var bruk av kondomer en del av jobben!

- Samtidig provoserte det kvinnene i gruppen at andre kvinner skulle fortelle dem om hvordan de opplevde det å selge sex. De var lei av å bli snakket om eller på vegne av, og å ikke bli lyttet til hvis de ikke sa det storsamfunnet ville høre, forteller Kirsten.               

Hiv og syndebukker

For 1980-tallet var også tiden da hiv-epidemien kom til Norge, og der prostituerte sammen med homofile og narkomane ikke bare var en gruppe som ble hardt rammet, men også fikk rollen som syndebukker.

Kvinner selger sin «hivsmittede kvinnekroppen sin til horekunder hver dag» meldte Dagbladet (23.mars 1990).

- Det var noen grusomme år der venner døde som fluer og det angikk oss alle. Men misforstå meg rett – hiv tvang fram debatt om smittevern, bruk av beskyttelse og likepersonsarbeid. Hiv bidro til etablering av skadereduksjonstiltak for stoffbrukerne, og tilførte homoorganisasjonene penger noe som bidro til å styrke deres arbeid, sier Kirsten.

Det hiv-forebyggende arbeidet var også en drahjelp for gründerne av PION, som ble ansatt av helsemyndighetene for å jobbe med hiv-forebyggende arbeid blant andre sexarbeidere.  

Men det var ikke bare hiv-epidemien og dens syndere som preget mediebildet.  

Det var også en tid der prostitusjonsmarkedet var i endring med mer synlig innendørsmarked, og media som frontet pirrende nyhetsoppslag om horer, hallikvirksomhet og kriminalitet. Og sist, men ikke minst  en kvinnebevegelse som allierte seg beboere i bygårder og aksjonerte mot nabolagets bordeller og massasjeinstitutt.

Bordellknuserne var en av disse gruppene, som bokstavelig talt aksjonerte med steinkasting mot lokalene.

Og Kirsten Frigstad som på Dagbladets førsteside formidler at både salg av sex og vaskejobber er undertrykkende, men førstnevnte gir i alle fall god inntekt (5.november 1991).

- Ja, vi fikk som sagt veldig mye medieoppmerksomhet. I noen år var jeg var som organisasjonens offentlige talsperson nærmest som B-kjendis, forteller Kirsten. 

– Det var moro, men også lærerikt på flere områder. Blant annet merket jeg meg med at journalister snakket til meg som om jeg var et barn, og jeg ikke skjønte hvorfor inntil en av journalistene avslørte at denne trodde jeg var prostituert.

- Du vet, jeg sa ikke noe om at jeg ikke solgte sex om jeg ikke ble direkte spurt om det, så alle antok at det gjorde jeg selv om jeg også var titulert både som sosionom og kriminolog.

- Jeg hadde aldri opplevd følelsesmessig og intellektuelt hvordan det er å tilhøre en stigmatisert gruppe, som det jeg opplevde da jeg var talsperson for PION. Men det var en viktig lærdom for meg i mitt øvrige arbeid, og jeg har siden vært bevisst på når jeg snakker med mennesker – og alltid møte dem som likeverdig uansett hvor vanskelig livssituasjon de lever i er.

OL i Lillehammer 

De første årene av 1990-tallet var preget av mye aktivisme. Blant annet gikk PION hardt ut mot den offentlige hiv-debatten som utelukkende handlet om kvinnene som solgte sex, mens kjøperne gikk fri. Bordellaksjonene ble møtt med hard kritikk, noe som bidro til at flere tok avstand fra denne typen politisk aktivisme. Og takket være PIONs arbeid krevde Datatilsynet at politiet sluttet med registrering av sexarbeidere, som de ikke hadde konsesjon til. Arkivet med registrerte personopplysninger ble brent under offentlig påsyn.

20 sexarbeidere seg på Nordisk Prostitusjonsnettverkskonferanse på Hafjell i 1993, og krevde å bli behandlet som likeverdig partner med forskere, sosialarbeidere og politikere.

Blant de mest kontroversielle mediesakene var som nevnt ovenfor, OL i Lillehammer i 1994 der målet var å kartlegge omfanget av kunder. Mobiltelefonene hadde inntatt markedet med rekordhøy mobiltetthet i Lillehammer, og man antok at det ville også sexarbeidere. Prosjektet fikk internasjonal oppmerksomhet og medier fra hele verden kontaktet Frigstad for å få en uttalelse.

Her hjemme var det mindre populært, og blant journalist Hilde Haugsgjerd anklaget Sosialdepartementet for å ha klattet bort penger.

- Prostitusjonsforskere skal være hjelpere for prostituerte, og ikke deres talskvinner, skrev Haugsgjerd i Dagbladet (15.mai 1994).  

- Det var ikke så morsomt, sier Kirsten, - de negative reaksjonene kom fra ulike politiske miljøer - fra Klassekampen til Aftenposten.

- Det var tydelig at ett sted går grensen for hva du kan snakke om når det berører helter som norske toppidrettsutøvere!

… not the only gay …

I tidsskriftet Stoffmisbruk (nr. 4 1988) skriver du at lesbiske er totalt usynliggjort i rus- og prostitusjonsmiljøene, og det bidrar til å vedlikeholde og reprodusere undertrykkingen kvinnene opplever i den karikerte mannsdominansen som preger miljøene. Betyr det at seksualiteten hadde en mer sentral plass på rusfeltets dagsorden enn det har i dag?

- Ja, hiv-epidemien presset fram debatter om seksualitet, smitte og beskyttelse, sier Kirsten.

- Men seksuell orientering og kjønnsmangfold var et tema i de dager. Det var noen morsomme år der vi sto på barrikadene og kjempet for egne rettigheter, og den aktiviteten tok jeg og mange andre med oss inn i arbeidslivet.

- Jeg jobbet aktivt i AHF – Arbeidsgruppen for homofil frigjøring, som var en utbrytergruppe av Det Norske Forbundet av 1948 som nektet venstreradikale medlemskap fordi en tulling øverst i AKP (Sentralkomiteen, red.anm.), sa at homofili var et uttrykk for borgerlig dekadens. Men det var ingen radikale på venstresiden som støttet det, og mange skeive var med i RV, AKP og SV.

- Det var en skammelig tid for Forbundet, sier Kirsten, og fnyser ved tanken.

- AHF startet blant annet tidsskriftet Løvetann. Og det var mange skeive som jobbet innenfor rus- og psykiatri, så man kan lure på hvorfor ikke seksuelt mangfold fikk mer oppmerksomhet? Men det er noe med at tematikken drukner i alle de andre sakene som må tas opp.

- Jeg brukte min egen seksuelle identitet aktivt i arbeidet på Natthjemmet, og traff på mange kvinner som aldri hadde stått fram, eller var bevisst på at deres kjønnsidentitet også var en faktor som påvirket livet deres  For mange var selvundertrykkingen som lesbisk med på å skape et negativt selvbilde som igjen – blant andre forhold, skapte den smerten som ble døyvet ned med rus.

- Jeg var nok også mer tunet inn på det siden jeg selv var lesbisk, og hadde en «gayradar» i møte med damene.

- I dag har heldigvis det endret seg, og man er mer bevisst på seksuell orientering og identitet spiller en rolle i rusrehabilitering. Her har A-Sentret i Kirkens Bymisjon vært foregangstiltak og har i dag grupper for skeive, i tillegg til grupper for kvinner og menn.

Kirsten berømmer Kirken Bymisjon for åpenheten, og forteller at det var mange skeive som jobbet der i en tid det ikke var like lett å stå fram på arbeidsplassen som det er i dag. 

- Det var spesielt lesbiske som jobbet der, og allerede i 1992 støttet Kirkens Bymisjon homofilt partnerskap som i de dager var regnet for å være veldig kontroversielt, og som ble møtt med mye motstand i befolkningen, sier hun.  

Kompromissløs aktivist

I den offentlige debatten har kvinnelige sexarbeidere enten vært ofre for menns overgrep, eller syndere mot gud, familien, likestillingen eller andre kvinner. De har ingen annen identitet, og representerer ikke opprør mot rådende kvinneidealer eller motstand mot undertrykkelse.

De har derfor mye til felles med lesbiske kvinner mener Kirsten.  Men det kom ikke fram i den organiserte kvinnekampen som ifølge henne, reproduserte og vedlikeholdt menns nedvurderinger av kvinnen.

Kvinnebevegelsen representative «kvinne» er hverken husmor, lesbisk eller hore, skrev Kirsten Frigstad i en artikkel i Løvetann (nr.3-1993).

«Både horer og lesbiske er en viktig del av kvinnehistorien, men er ofte utelatt eller beskrevet i negative termer i feministisk litteratur og forskningen», skriver hun.

Og hun peker på at «ikke bare deler begge parter samme historie om avviket som konstituerer normale kvinnen, de utgjør begge også en trussel mot patriarkatet. Lesbiske kvinner fordi de lever uavhengige av menn, og horene fordi de har kontroll over menns seksualitet. Menn må betale for tilgang til sex. Både horer og lesber har levd utenfor den sterkt kontrollerte kvinnesfæren, og er i mange tilfeller den samme personen fordi lesbiske kvinner har livnært seg på jobben som kurtisaner, madammer, strippere og andre sexarbeidere».

- Løsningen, er skriver hun «at lesbiske og kvinnelige sexarbeidere skriver sin egen historie og selv legger premissene for forskningen».

Man blir ikke elsket av kvinnebevegelsen når man hevder noe sånt? 

- Nei man blir ikke det, sier Kirsten, og forsøk på å nyansere bildet ble ikke godt mottatt. 

- Sånn er det fortsatt, er man ikke med, så er man imot.

 

Det er er lettere redigert portrettintervjuet av Kirsten Frigstad som ble første gang publisert i Albertine (desember 2016-juni 2017) Oslo Pride 2017 Color me fabulous