Salg av seksuelle tjenester har vært lovlig i Norge siden 1902. Selv om salg av seksuelle tjenester ikke er kriminalisert i seg selv, er en del andre forhold i forbindelse med slikt salg kriminalisert. For eksempel er det straffbart å offentlig formidle seksuelle tjenester. Dette inkluderer både reklamering for egen og andres prostitusjon, slik det fremkommer av straffeloven § 202 annet ledd. Videre er prostituerte ikke sikret rett til erstatning for tapt arbeidsfortjeneste for inntekt som stammer fra prostitusjon.
Erstatning for tapte inntekter
Det har vært en rekke saker oppe for Borgarting lagmannsrett som har handlet om retten til erstatning for tapt arbeidsfortjeneste for inntekter fra prostitusjon. Alle sakene har handlet om prostituerte som har vært forhindret fra å jobbe etter å ha blitt overfalt, og som har krevd erstatning. Hovedregelen i norsk erstatningsrett er at skadevolder må betale erstatning for skader som hun eller han har tilføyd en annen person, jf. skadeerstatningsloven § 3-1 første ledd. Dette inkluderer slike økonomiske tap som tapt arbeidsfortjeneste.
I mai 2006 tilkjente Borgarting lagmannsrett fire prostituerte erstatning for tapt arbeidsfortjeneste for inntekter fra prostitusjon (domsreferanse LB-2005-138054). Retten kom til samme resultat i mai 2007, hvor retten igjen fant at erstatningsretten beskytter inntekter som stammer fra prostitusjon, (domsreferanse RG-2007-1083). Flertallet argumenterte med at de ikke fant noen grunn for å ikke ilegge skadevolder ansvaret for skader hun eller han hadde påført noen andre, bare fordi disse inntektene kommer fra prostitusjon. Mindretallet argumenterte med at erstatningsretten ikke kan beskytte udokumenterte inntekter fra arbeid utført av en illegal innvandrer i en sektor som anses som uønsket.
En tredje sak ble brakt inn for Borgarting lagmannsrett i mai 2008, og også her delte retten seg (domsreferanse RG-2008-1137). Flertallet fant at prostitusjonsinntekter var rettslig beskyttet, og tilkjente de to prostituerte erstatning for tapt arbeidsfortjeneste. I sterk kontrast til flertallet, fant mindretallet at en kontrakt om prostitusjon var umoralsk og at et erstatningskrav derfor ikke kunne være beskyttet av erstatningsretten.
Etter at kjøp av seksuelle tjenester ble kriminalisert, har retten endret sitt syn på dette spørsmålet. I mars 2010 (domsreferanse LB-2009-93028) fant retten at inntekter som stammer fra prostitusjon ikke er beskyttet av erstatningsretten, fordi prostitusjon er umoralsk. Saken handlet om en prostituert som hadde lovlig opphold og arbeidstillatelse i Norge. Hun var blitt overfalt og skadet for en periode. Retten mente at Stortinget, ved å kriminalisere kjøp av seksuelle tjenester, hadde understreket at prostitusjon er uønsket. Hovedargumentet fra retten var at en kontrakt om prostitusjon måtte vurderes som å stride mot ærbarhet, altså være umoralsk, og dermed ikke bindende mellom partene, jf. Kong Christian Vs Norske Lov av 1687, 5-1-2. Retten fant dermed at ettersom kontrakten ikke er beskyttet av erstatningsretten, og fordi kjøp av seksuelle tjenester er kriminalisert, ville det være inkonsistent å gi inntekter fra prostitusjon rettslig beskyttelse.
Staten som hallik?
Et annet problematisk aspekt med den rettslige reguleringen av prostitusjon i Norge er at de prostituerte har skatteplikt. Etter norsk skatterett er all inntekt og penger på bankkonti skattepliktig. I tilfeller hvor man ikke kan dokumentere hvor inntekten stammer fra, vil pengene bli skjønnslignet. Inntekter fra prostitusjon blir dermed skattlagt, se ligningsloven § 8-2 og skatteloven § 2-1(9). Ved å skattelegge prostitusjonsinntekt tjener staten på prostitusjon, ikke ulikt en hallik. I noen situasjoner vil de prostituerte måtte fortsette i prostitusjon for å kunne betale skattekravet. (Se Gregar Berg-Rollness «Bestikkelser/korrupsjon og uønskede aktiviteter – skatteplikt for ulovlig inntekt» i Skatterett 2007 nummer 3). Forskjellen blir da liten mellom staten og en vanlig hallik. Daværende finansminister Kristin Halvorsen uttalte 30.10.2006 i Dagbladet at hun ville vurdere å innføre et skatteunntak for inntekter fra prostitusjon. En slik lovendring har fremdeles ikke blitt vedtatt.
Ingen av spørsmålene, skatteplikt eller rett til erstatning for prostitusjonsinntekter, har vært oppe for Høyesterett. Uoverensstemmelsen mellom på den ene siden en lovlig næring, og manglende rettigheter på den andre siden, skaper en problematisk rettslig situasjon. Disse sakene har vist at selv om salg av seksuelle tjenester er lovlig i Norge, er det en inkonsistens i reguleringen av prostitusjon når det kommer til inntekter fra denne. Dersom prostituerte hadde hatt annen inntekt, hadde de vært sikret rett til erstatning for tapt arbeidsfortjeneste. Personer som overfaller prostituerte må under dagens rettslige situasjon betale mindre i erstatning enn dersom personen de overfalte hadde hatt inntekt fra ordinært arbeid. En avklaring fra Høyesterett eller en klarere regulering fra Stortinget på disse spørsmålene er nødvendig. Dagens rettslige situasjon er uholdbar.
Artikkelen er en omarbeidet versjon av «The sale of sexual services in Norway – legal, but still illegal?», først publisert på nettsiden Nordic Prostitution Policy Reform
