Transnasjonal prostitusjon i brytningen mellom kriminalitetsbekjempelse og innvandringskontroll

Hvis dere de siste ti årene har fulgt med på hva politikere sier om kvinner som selger sex, har dere kanskje lagt merke til at de nærmest har konkurrert om å være mest bekymret for hvordan de har det. Debatter i media, på stortinget og i kommunestyrer rundt om i landet har dreid seg om hva vi kan gjøre for dem. Den grensekryssende prostitusjonen har fått særlig oppmerksomhet, og utenlandske kvinner som selger sex i Norge blir automatisk beskrevet som noen som trenger vår hjelp.

Det finnes noen unntak, og det er de som sier rett ut at migrasjonen til kvinner som selger sex er uønsket og at problemet med denne prostitusjonen er at den plager oss, ikke dem. Men, som jeg vil vise, er det ikke sikkert at forskjellene mellom disse politikerne og andre, er så store som man skulle tro.

Jeg har skrevet et kapittel i boka Krimmigrasjon? Den nye kontrollen av de fremmede som ble utgitt av Universitetsforlaget tidligere i rå. Kapittelet mitt heter «Transnasjonal prostitusjon i brytningen mellom kriminalitetsbekjempelse og innvandringskontroll» (Skilbrei 2013) og handler om hvordan ulike hensyn, virkemidler og argumenter settes i sving i hvordan det norske samfunnet møter grensekryssende prostitusjon, og jeg viser hvordan dette ikke utgjør en helhetlig politikk, men heller viser svært ulike forståelser av hva og hvem som er problemet.

Det at det de siste ti årene har vært et sterkt fokus på menneskehandel i det norske samfunnet og på utviklingen av menneskehandelspolitikk, har hatt store konsekvenser for hvordan utenlandske kvinner som selger sex i Norge blir møtt. Som nevnt over kommer det til uttrykk ved at de møtes med antakelser om at de har blitt utnyttet og trenger hjelp. Med offerstatus og hjelp kommer kontroll, som jeg vil beskrive under, men med kontroll kommer ikke nødvendigvis hjelp.

Spørsmålet om menneskehandel har også påvirket debattene om hvordan prostitusjon i seg selv skal håndteres, og i 2009 ble det forbudt å kjøpe seksuelle tjenester, både ut fra argumenter om at man med det ville redusere og forebygge prostitusjon og om at lovendringen ville redusere og forebygge menneskehandel. All prostitusjonskjøp rammes av forbudet, også kjøp utenlands og kjøp fra menn, men det er ikke tvil om at innsatsen rettes sterkest mot menn som kjøper sex av kvinner i den mest tilgjengelige prostitusjonen i de store byene i Norge. Dette sier oss noe om hva som står i sentrum i hvordan prostitusjon defineres som et problem, og hva som framstår som mindre viktig; kampen mot prostitusjon og menneskehandel retter seg ikke mot all prostitusjon og all menneskehandel.

Fokus på menneskehandel har, sammen med andre faktorer, sørget for å holde prostitusjon høyt på den politiske agendaen lenge. Det er ikke nytt at prostitusjon er høyt på den politiske agendaen. Det er heller ikke nytt at prostitusjonspolitikken håndheves selektivt fordi det er mange ulike hensyn, virkemidler og argumenter i sving. Det spesielle ved vår nåværende situasjon er hvordan den globale kampen mot menneskehandel, som en form for grensekryssende internasjonal kriminalitet, med dens tiltaksapparat og verdisett har sørget for å ta tiltaksviljen her hjemme et skritt videre.

Utenlandske kvinner som selger sex i Norge, eller som mistenkes for å planlegge det, møtes av representanter for norske myndigheter på grensen, mens de er i Norge og i hjemlandet. Og i kapittelet mitt beskriver jeg tre slike møtepunkter hvor kvinnene ikke bare håndteres som noen som selger, eller mistenkes for å selge, sex, men også som migranter. I disse kombineres strafferettslige målsettinger og virkemidler og innvandringspolitiske målsettinger og virkemidler, på ulike måter.

Det høres jo svært positivt ut at flere er opptatt av at personer som selger sex ikke utnyttes, men, som jeg beskriver nærmere under, har dette også noen påtakelige negative konsekvenser for kvinner som selger sex som får sine rettigheter og muligheter innskrenket. Det å selge sex og det å krysse grenser for å gjøre det, er fullt ut lov i Norge, men, utenlandske kvinner møtes likevel som om det er forbudt. Skillet mellom lovlig og ulovlig oppløses, definisjonen av hvem som er offer og hvem som er gjerningsperson er en annet i offentlig debatt enn i praksis, og skillet mellom utenfor og innenfor gjøres uviktig, for for denne gruppen er virkelig grensen overalt.

Operasjon Husløs
Siden 2007 har Oslopolitiet gjennomført Operasjon Husløs. Denne aksjonen innebærer at politiet med hjemmel i hallikparagrafen gjennomfører besøk i leiligheter kvinner som selger sex leier, for å se etter mulig menneskehandel. Disse besøkene involverer dokumentsjekk, og noen ganger også ransaking. Dette gjøres ikke fordi kvinnene selv mistenkes for å ha gjort noe galt, men fordi de mistenkes for å være ofre. Etter besøket sender politiet brev til utleier og informerer om at leietaker selger sex og videre forteller de at utleier risikerer halliktiltale hvis hun eller han ikke sier opp leieforholdet. Utleiere frykter selvfølgelig dette, og sier opp leieavtaler. Noe som betyr at kvinnene både mister bolig, derav politiets eget navn på aksjonen, Operasjon Husløs, og depositum. Politiet oppsøker også hoteller der kvinner de mener selger sex opererer med samme trussel. Det er ikke vanskelig å tenke seg at det skaper svært ubehagelige og krenkende situasjoner når kvinner avsløres som prostituerte i nabolagene sine.

Videre kan dokumentsjekk og ransaking avdekke at kvinnene selv ikke har rent mel i posten: noen blir tatt for narkotikalovbrudd, andre tas for å mangle lovlig opphold. Omkostningene av denne aksjonen er altså potensielt veldig store for kvinnene; de kan dømmes og sendes ut av landet.

Bakgrunnen for aksjonen er at politiet vil uroe markedet for å forebygge prostitusjon og menneskehandel, og at de vil avdekke hallikvirksomhet, menneskehandel og sexkjøp. I hvor stor grad de faktisk gjør det, og hvorvidt dette eier opp for de omkostningene aksjonen har for kvinner som selger sex, er et åpent spørsmål. Aksjonen er en del av en oppkriminalisering av prostitusjonsfeltet, og den økte kontrollen som gjennomføres i menneskehandelens navn, har konkrete negative konsekvenser for kvinner som selger sex. Politiet er ved mange ulike anledninger informert om at dette gjør livet vanskeligere for kvinner som selger sex, men fortsetter praksisen. Målet om å forhindre utnytting i prostitusjon er selvfølgelig et legitimt mål, men det er også en fare for at den brede enigheten om dette gode målet, helliger midler som er like skadelige for kvinner som selger sex og gjør dem ytterligere avhengige av tredjeparter som utnytter dem.

Identifisering av vitner på grensen
Det har lenge blitt definert som et problem at det er vanskelig å reise menneskehandelsrettssaker. Det er ofte få vitner og tekniske bevis, og det gjør påtalemyndighetene svært avhengige av at offeret selv er villig til å vitne. Dette har gitt en vilje til å utvikle egne framgangsmåter ovenfor denne gruppa, som ikke brukes ovenfor andre ofre for kriminalitet. Et av disse er koblingen av avdekking av ofrenes egne lovbrudd og "avsløring" av dem som ofre. Politiet bruker ved flere anledninger lovbruddene til antatte ofre for menneskehandel som en måte å åpne menneskehandelsetterforskninger på. Dette gjør man ved å aktivt jobbe for å avdekke manglede oppholdstillatelse eller lovbrudd hos antatte ofre for å skape en anledning til å få en samtale med antatte ofre, og i den forbindelse, informeres også de antatte ofrene over hva de risikerer på grunn av manglende oppholdstillatelse eller lovbrudd, men at hvis de i stedet er ofre for menneskehandel, frafalles saken. Videre: Som et resultat av behovet det norske samfunnet har for samarbeidet til ofrene, har man også etablert en egen oppholdsordning for ofre som er villige til å samarbeide med påtalemyndighetene: hvis de hjelper oss, hjelper vi dem.

Flere saker er etterforsket og ført til fellende dom på dette grunnlaget, og det er positivt på mange nivåer. Samtidig skaper dette noen utfordringer det er viktig at vi som samfunn tar stilling til. For det første truer det rettssikkerheten til de tiltalte at vitnene mot dem har store fordeler ved å vitne; når varig oppholdstillatelse er noe av det mange av kvinnene ønsker og trenger mest; hvordan kan vi da stole på det de sier for å få det. Dette er allerede tatt opp som et problem i retten. For det andre kan disse incentivene presse kvinner til å samarbeide om en rettssak uten at de selv er klare for det. Som ofre for alvorlig kriminalitet ellers, kan det å bistå i en straffesak være svært vanskelig.

Å stoppe noens migrasjon, for å forhindre at andre begår lovbrudd
Den tredje praksisen jeg diskuterer i kapittelet, er det faktum at norske myndigheter i praksis nekter noen kvinner som selger sex adgang til Norge. Det er flere eksempler på at kvinner nektes innreise til Norge fordi man tror eller vet at de kommer for å selge sex. I noen tilfeller er det snakk om et forsøk på å beskytte kvinnene fra å bli ofre for menneskehandel, mens det i andre tilfeller er snakk om at kvinner har blitt nektet innreise for å hindre andre i å bryte straffeloven. Et eksempel på det siste er at kvinner stoppes på flyplassen og returneres til utreisestedet fordi "de gjør andre til kriminelle", som Politiførstebetjent Anders Lie sa da han skulle forklare hvorfor antatte prostituerte blir bortvist på Rygge flyplass (Moss avis 20.4.11). Han viste til både faren for at de gjorde norske menn til sexkjøpere og til at dette kunne inngå i menneskehandel. Kvinnene gis i slike tilfeller ansvar og skyld for andres lovbrudd, selv om de ikke er den kriminaliserte parten i prostitusjonen eller menneskehandelen.

En annen praksis som også hindrer mobiliteten til kvinner som selger sex, aller antas å selge sex, uten at det følger med hjelp for å stoppe den eventuelle utnyttingen de utsettes for, er at de nektes visum når de søker om det fra hjemlandet sitt. I 2011 ga Østersjørådet ut en menneskehandelshåndbok for ansatte på ambassader og konsulater. Norge har vært sentrale i Østersjørådet og i deres arbeid mot menneskehandel, og håndboken er tenkt å være retningsgivende for det norske Utenriksdepartementets ansatte på utenriksstasjonene. Håndboka gir råd om hvordan de som representanter for Norge kan gjenkjenne menneskehandel og hvordan de bør håndtere mistanker om at noen er et offer for menneskehandel. Håndboka anbefaler (Østersjørådet 2011:29): "You should not issue a visa if you think that the person may be at risk of becoming a victim of human trafficking". Å avvise visumsøknader fra noen det kan hende blir et offer for menneskehandel er en alvorlig inngripen på et svakt grunnlag, og om denne anbefalingen faktisk implementeres bredt ved norske utenriksstasjoner, reduserer det potensielt bevegelsesfriheten til mange kvinner.

Bortvisning av personer på grensen og avviste søknader om visum kan ses på som en straff for noe som ikke er forbudt, verken i Straffeloven eller utlendingsloven, fordi prostitusjon blir definert som et spesifikt migrasjonsproblem (assosiert med uønsket prostitusjon) og et spesifikt kriminalitetsproblem (assosiert med organiserte kriminaliteten).

Avslutning
Gjennom disse tre praksisene, behandles utenlandske kvinner på en annen måte enn andre mennesker:

Andre som selger sex kan i større grad selge sex uten å få politiet på besøk.

Andre reisende som lander på en norsk flyplass risikerer ikke å bli tatt til side og kanskje også returnert, fordi man frykter at de, uten andre indikatorer enn kjønn, nasjonalitet, og avreiseby, kan bli ofre for kriminalitet i Norge.

Andre leietakere og hotellgjester risikerer ikke å miste innbetalt depositum eller betaling når de kastes ut fra bosted fordi de gjør noe som ikke er forbudt.

Andre som søker om visum til Norge risikerer ikke å få avslag fordi det kan hende de kan bli ofre for et lovbrudd.

Andre migranter risikerer ikke at politiet kan stå på døra og ha rett til å komme inn og be om legitimasjon, og evt. også ransake deres eget hjem når som helst, med argument om at de gjør det for deres eget beste.

Hvordan det norske samfunnet møter transnasjonal prostitusjon kan derfor neppe bare forstår som et uttrykk for bekymring og engasjement. Den samme gruppen man på papiret er bekymret for og solidarisk med, gis ikke bedre muligheter eller møtes ikke med velvilje i alle sammenhenger.

Det å selge sex er lovlig i Norge, men kvinner som gjør det, behandles som om det de gjør er forbudt. Dette er et felt hvor man bekjemper kriminalitet gjennom å stoppe, kontrollere og bortvise dem vi i offentlig debatt omtaler som ofre, og jeg har aldri funnet tegn på at noe lignende skjer på andre samfunnsområder.

Hvordan vi møter kvinner som selger sex og forstår kontrollen av dem, er ikke bare relevant ut fra et engasjement for deres rettigheter eller en interesse for prostitusjon i seg selv. Det er en variasjon av spørsmålet om hvordan problematiske folk på innsiden og fra utsiden håndteres. Det hefter skam ved prostitusjon og kvinner som inngår i den.

Kvinner som selger sex har også tidligere blitt møtt med kombinasjoner av strafferettslig kontroll og regulering gjennom andre deler av lovverket. Virkemidlene fra tidligere epoker som var utformet for å sørge for at anstendige borgere ikke behøvde å møte kvinner som solgte sex (annet enn som kunder), slik som arbeidsleir, bostedstvang, utetider og regler for når og hvor de kunne ferdes. I dag er ikke dette virkemidler det norske samfunnet kunne stått inne for, men mitt argument er at vi i stedet lager virkemidler som i bunn og grunn oppnår det samme, samtidig som det virker som samfunnet gjør det for kvinnenes eget beste. Kvinner som selger sex blir bortvist, gjemt bort og henvist til mørke kroker hvis de ikke vil underlegge seg streng kontroll. De behøver ikke lenger besøke politilegen to ganger i uka for å underlegge seg smertefulle underlivsundersøkelser, men de får besøk av politiet som har som mål å gjøre dem husløse og som gjør dem til en av de mest forfulgte gruppene i dagens Norge.

Jeg og mange med meg har pekt på disse utslagene de siste seks årene, men det ser ikke ut til å spille noen rolle for politikere og folk ellers at kvinner som selger sex har mindre beskyttelse enn andre.

Grensekontrollører, konsulatmedarbeidere, politiet og andre behandler kvinner som selger sex slik fordi de kan, og fordi den globale menneskehandelsdiskursen skaper en situasjon hvor politikere og praktikere opplever det sånn at alle midler må til for å vinne krigen mot transnasjonale kriminelle nettverk som utnytter kvinner og barn på det groveste. Alle utenlandske kvinner som selger sex, til noen grad også norske kvinner som selger sex, i Norge, rammes av dette, ikke bare dem som virkelig trenger intervensjon utenfra.

Kilder
Moss avis (20.4.11). "Fløy til Moss Lufthavn Rygge for å selge sex", http://www.moss-avis.no/nyheter/floy-til-moss-lufthavn-rygge-for-a-selge-sex-1.6184782, accessed 5.7.11.

Skilbrei, May-Len (2013): Transnasjonal prostitusjon i brytningen mellom kriminalitetsbekjempelse og innvandringskontroll, I: Nicolay B. Johansen; Thomas Ugelvik & Katja Franko Aas (red.), Krimmigrasjon? Den nye kontrollen av de fremmede. Universitetsforlaget