Politiet og UDI kjeppjager sexarbeidere. Vi etterlyser en human og effektiv smittevernspolitikk

Epidemier er som speil, de viser oss hvem vi er som samfunn. Bildet vi ser i speilet nå, er ikke særlig vakkert. Ettertiden vil dømme oss for hvordan vi behandlet de mest utsatte gruppene i samfunnet. Vi etterlyser en radikalt ny tilnærming til smittevern blant personer som selger sex.

Utkastelser 

De siste ukene har Oslo-politiet gjennomført flere aksjoner mot personer som selger sex. Flere har blitt pågrepet og utvist fra landet.  UDI begrunner utvisningsvedtaket med at kvinnen utgjorde en «trussel mot folkehelsen».  

Ifølge politiet hadde hun ikke tatt «andre forholdsregler enn å spørre om de var forkjølet eller hadde korona», selv om hun kunne dokumentere at hun hadde overholdt karantenen etter ankomst i Norge. Snarere enn bildet av en ansvarsløs person som politiet åpenbart ønsker å tegne i mediene, ser vi en person som har iverksatt tiltak for å redusere risiko for smitte, både ved å etterleve karantenekravet og spørre kundene om de har vært syke.

Mangfoldig gruppe 

Sexarbeidere er en mangfoldig gruppe mennesker i alle aldre og kjønn som selv besitter mye kunnskap om hvordan en kan beskytte seg selv og sine kunder. Flertallet av dem som selger sex er migranter, noen har rusproblemer og mange har ingen andre muligheter til inntekt enn å selge sex. Felles for gruppa er at de jobber i et felt som innebærer høy grad av personlig risiko.

Krigsmetaforer

Politiadvokat Andreas Meeg-Bentzen omtaler sexarbeiderne som «potensielle smittebomber». Å bruke dehumaniserende krigsmetaforer om levende mennesker tjener én funksjon: Flytte fokus bort fra de ofte ekstremt vanskelige og komplekse livssituasjonene til dem som selger sex midt under en epidemi. Når mennesker som selger sex ikke blir sett som personer med barn, kjærester og familier, men som bomber, er det lett å rettferdiggjøre en dehumaniserende politikk.

En bombe kan man verken snakke til eller samarbeide med for å redusere smitterisiko. En bombe er ikke et menneske med en kropp som selv er utsatt for smitte. En bombe er en trussel mot befolkningen, ikke en del av den samme befolkningen.

Økonomisk støtte 

Ifølge Folkehelseinstituttets (FHI) smittevernveileder og smittevernforskriftene for Oslo kommune er det plikt om bruk av munnbind for ansatte i situasjoner der det ikke er mulig å overholde én meters avstand, for eksempel frisører, kroppspleiere og tatovører. Det er ikke angitt øvre tak for antall kunder per uke. Samme reglene bør gjelder for personer som selger sex. Sexarbeiderorganisasjonene har ikke fått svar på hvorfor lovverket håndheves annerledes for sexarbeidere enn for andre yrkesgrupper.

I risikovurderingen 1. juli 2020 problematiserte FHI økonomiske barrierer mot etterlevelse av smittevernråd. I FHIs og Helsedirektoratets oppdrag til Helse og omsorgsdepartementet datert 14. januar i år inneholder påpekte FHI behovet for en gjennomgang av regelverket knyttet til økonomisk kompensasjon ved sykdom og karantene, og tiltak for å fjerne økonomiske barrierer som hindrer etterlevelse av nødvendige smitteverntiltak. Sexarbeidere er listet opp som en av gruppene som er særlig rammet.

Kriminalisering

Myndighetenes håndtering av sexarbeid og koronapandemien føyer seg inn i den historiske dreiningen av prostitusjonspolitikken bort fra en sosial og helsefaglig tilnærming mot kriminalisering. Som Pro Senteret har dokumentert, har dette forårsaket en ekstremt vanskelig situasjon for en i utgangspunktet marginalisert gruppe. Sexarbeidere har hatt betydelig inntektstap som følge av pandemien, men er ikke omfattet av lønnsstønadstiltak fra NAV eller andre offentlige kompensasjonsordninger. Pandemien har tvunget sexarbeidere til å utsette seg for smittefare og påta seg farlige arbeidsoppdrag. For eksempel gjør kriminalisering det vanskelig for den som selger sex å føre lister over kunder, noe som kunne hjulpet i smitteoppsporende arbeid. Mange sexarbeidere rapporterer at de ikke vil politianmelde vold eller oppsøke helsehjelp av frykt for å bli straffet.

Lær av hivhistorien!

Da hiv kom til Norge på 1980-tallet og vi sist sto overfor en pandemi som truet befolkningen, valgte myndighetene en annen vei. I Helsedirektoratets aidsteam jobbet det kloke og kreative fagpersoner var klar over begrensningene i egen kunnskap og som forsto at en effektiv smittevernspolitikk måtte involvere dem politikken var ment å hjelpe. Derfor ansatte direktoratet sexarbeidere til å drive smitteforebyggende arbeid på gata, for eksempel ved å spre informasjon og dele ut kondomer. Salg av sex skulle vise seg ikke å bli noen viktig smittevei for hivinfeksjon i Norge. Det kanskje sterkeste uttrykket for myndighetenes inhumane symbolpolitikk er at det ikke har blitt framlagt bevis for at salg av sex faktisk har ført til smitteutbrudd.

Ny human politikk 

Vi etterlyser en helt annen tilnærming til smitteforebyggende arbeid blant personer som selger sex. En politikk som spiller på lag med dem som selger sex og deres organisasjoner, vil ikke bare representere en human tilnærming til en marginalisert gruppe, men trolig også en mye mer effektiv smittevernspolitikk. Hivhistorien viste at en skadereduserende tilnærming som spilte på lag med utsatte grupper, var svært effektiv.

En slik politikk må ta utgangspunkt i livssituasjonen til dem som selger sex. Ett mulig tiltak kunne være å bruke smittevernlovens § 6-1 for å yte økonomisk bistand, slik at personer ikke ser seg tvunget til å selge sex under pandemien. Dersom det er vilje, er vi sikre på at det er mulig å finne fram til løsninger som gjør salg av sex sikrere både for sexarbeideren og kunden, for eksempel ved bruk av munnbind og hånddesinfeksjonsmiddel. Sexarbeideren er tross alt den som løper den største helserisikoen, og ønsker selvfølgelig å beskytte sin egen helse så godt som mulig. Først og fremst må myndighetene forlate tankegangen om oss og dem, og innse at sexarbeidere er mennesker som har samme krav til beskyttelse som alle andre.

Ketil Slagstad,

lege og stipendiat, Universitetet i Oslo

Bjørn G. Iversen,

lege og styremedlem i PION

Anne Kveim Lie,

lege og førsteamanuensis, Det medisinske fakultet, UiO

Hannah,

sexarbeider

Sarah,

sexarbeider og programvert for PIONpodden

Lilith Staalesen,

sexarbeider og feltarbeider i PION

Andrés Lekanger,

vernepleier og feltarbeider i PION

Bjørg Nordli, 

leder Pro Sentret

Camilla Hammergren,

fagansvarlig Pro Sentret

Astrid Renland,

kriminolog og daglig leder i PION

Først publisert i Klassekampen