Kvinnefrontens leder, Cathrine Linn Kristiansens, framstår som både arrogant og ignorant når hun hevder at kravet om avkriminalisering er naivt og uten maktperspektiv.
Kvinnefrontens leder, Cathrine Linn Kristiansen, hevder i Klassekampen at kravet om avkriminalisering av sexarbeid er naivt og blotta for kjønnsperspektiv. Det er for å si det mildt en pussig forståelse av kampen for avkriminalisering. For bak kravet står en internasjonalt samlet sexarbeiderbevegelse, som hverken kan sies å være særlig naiv eller mangle kjønnsperspektiv.
Skyteskive
Kampen startet med franske sexarbeideres okkupasjon av en kirke i Lyon 2. juni i 1975. Okkupasjon var en protest mot volden og trakasseringen som kvinnene opplevde fra politiet, omgivelsene og kunder. Kriminalisering og stigma gjorde sexarbeiderne til fritt vilt. Aksjonen spredde seg også over til England der den la grunnen for etablering av The english collective of prostitute, som alltid har hatt et sterkt klasse- og kjønnsperspektiv. Kampen har handlet om enslige mødres rett til både trygge arbeidsforhold, og å slippe bøter og straffeforfølgelse fordi man prøver å forsørge sine barn.
I Frankrike varte okkupasjonen en uke før den ble brutalt slått tilbake av politiet.
Siden den gang har sexarbeidere i alle land organisert seg i et politisk felleskap som kjemper mot forbud, kriminalisering og manglende rettigheter som følger av strafferettslig regulering. For uavhengig hvilken part som kriminaliseres så er det parten som selger sex, som er skyteskiven for både samfunnets fordømmelse og statelige myndigheters politikk og lovhåndhevelse av forbudet.
Rasifisert undertrykkelse
Organisasjonene er smertelig klar over kjønnsperspektivet. I de fleste land dominerer kvinner - cis- og transkvinner både markedet og utsatthet når det gjelder vold og annen kriminalitet og trakassering fra politiet. Den statlige undertrykkelsen er rasifisert, svarte cis- og transkvinner bærer i form av fengslinger, spesielt byrden av strafferettslig regulering og kontroll av sexarbeid.
Men kjønnsperspektivet inkluderer også menn, både cis- og transmenn, spesielt i de landene der skeive minoriteter er kriminalisert, stigmatisert og uten rettigheter. I Uganda kjemper skeive og sexarbeidere av alle kjønn en felles kamp mot statens ekstreme lovgivning. De sterkeste og største sexarbeiderorganisasjonene finner man i land i globale sør. I Thailand kjemper både SWING og Empower Foundation, som jobber for trans- og mannlige sexarbeidere og kvinnelige sexarbeidere, for avkriminalisering og rettigheter. India huser også verdens største sexarbeiderorganisasjoner som i likhet med sine søsterorganisasjoner i Thailand, kjemper for rettigheter og mot sosial ekskludering, vold og trakassering fra både korrumpert politi, kunder og omgivelsene.
Bred støtte
Siden årtusenskiftet har flere helse-, rettighets- og lhbt+organisasjoner lyttet til sexarbeiderne og gitt deres støtte i kampen for avkriminalisering. FNs Aidsråd og Verdens helseorganisasjon knytter blant annet en av de viktigste årsakene til spredning av hiv til vold, som er trigget av kriminalisering og stigma. Hivsmitten rammer spesielt cis- og transkvinner som selger sex, som er flere ganger mer utsatt for å bli smittet enn befolkningen ellers. Internasjonale lhbt+organisasjoner har i likhet med stadig flere nasjonale lhbt+organisasjoner, deriblant Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold, FRI og svenske RFSL, valgt å støtte sexarbeiderne. Det er ikke fordi de er naive eller mangler kjønnsperspektiv, men fordi organisasjonene erkjenner at mange i den skeive befolkningen skårer dårlig på levekår og høyt på utenforskap og derfor livnærer seg på sexarbeid. Det samme gjelder rettighetsorganisasjoner der blant annet Human Rights Watch, Amnesty International og International Planned Parenthood Federation, IPP, ser at forbud og straff rammer svarte, etniske og seksuelle minoritetsgrupper særdeles hardt.
Her hjemme stiller Sex og Politikk seg nå i rekken med blant annet FRI, Amnesty International Norge og Likestillings- og diskrimineringsombudet, som i høringsuttalelsen støttet Straffelovrådets anbefalinger om å fjerne sexkjøpsloven (§316).
Klassespørsmål
Mangfoldet i sexarbeiderorganisasjonene er stort, og motivet for å jobbe med sexarbeid er økonomi. Sexarbeid er et paraplybegrep som dekker mange gruppers ulike og komplekse livssituasjoner. Det er mange sexarbeidere som ikke hadde valgt å selge sex om alternative inntekter var til å leve av. Det som skaper hindre til andre deler av arbeidsmarkedet, er alt fra stigma, rus og hjemløshet til manglende oppholds- og arbeidsrettigheter. For mange er det en mulighet til å ha en inntekt når man av ulike somatiske og psykiske årsaker ikke håndterer å være en del av det formelle arbeidslivet. Noen hater det de gjør, andre tenker det er en bedre betalt drittjobb enn alternativet de har. For noen gir inntektene investeringsmuligheter og en vei ut av fattigdommen, og det er også de som mener at det er en helt ok og interessant jobb.
Sexarbeid er et klassespørsmål og rekrutteringen skjer hovedsakelig fra personer som til enhver tid befolker samfunnets underklasser. For noen tiår siden var det arbeiderklassens kvinner, i dag er underklassen befolket av mennesker med migrantbakgrunn. Forbudet mot sexkjøp gjør ikke noe med de strukturelle og samfunnsmessige forholdene som ofte danner grunnlag for rekruttering til sexarbeid. Kampen mot fattigdom, menneskehandel og undertrykkende rus- og seksualitetspolitikk og for helse og rettigheter for alle samfunnsgrupper utgjør også en sentral del av sexarbeiderorganisasjonenes arbeid og virksomhet. Nettopp fordi kriminalisering sementerer utenforskap, undertrykking og diskriminering.
Allmenne borgerrettigheter
Det burde Kvinnefronten også vite, og empirien står ikke på deres side når de hevder at sexkjøpsloven ikke rammer parten som selger sex. Siden 2009 har det skjedd en absurd forverring av situasjonen for sexarbeidere i Norge. Sexarbeidere er presset til å samhandle med kriminelle og aktører i den svarte økonomien. Tilliten til politiet er lavt eller fraværende, og de som anser sexarbeidere for fritt vilt økende. Det er kunnskap som er vel dokumentert av forskere både nasjonalt og internasjonalt så vel som Amnesty International, og Pro Sentret, Nadheim og PION.
Kravet om avkriminalisering rommer ingen romantisering av sexarbeid, men en kamp for å inkluderes i og ha tilgang til allmenne borgerrettigheter og rettsbeskyttelse. Kristiansens uttalelse framstår derfor som arrogant og ignorant både når det gjelder forståelse for hvilke omkostninger strafferettslig regulering har for parten som selger sex, og når det gjelder innsikt i at sexarbeiderfeltet rommer et mangfold av kryssende maktrelasjoner, og ikke bare et heterofilt kjønnsmaktsystem.
