Etter ett år som juridisk rådgiver i PION er det på høy tid med en oppsummering i full offentlighet. Det er en stund siden jeg mistet jomfrudommen i forhold til kunnskapen om at det norske juridiske system ikke er perfekt. Jeg var imidlertid ikke forberedt på det som møtte meg på dette feltet, og jeg vil i det følgende dele noen av de lærdommer jeg har gjort meg i løpet av året.

Moralen står høyest
Min første lærdom er at jusen ikke står over moralen, og at moralen i høy grad påvirker regelfortolkningen og rettshåndhevelsen når det gjelder feltet kjøp og salg av sex. Det å være åpen på at man har valgt et yrke som sexarbeider, vil sjelden tale til ens fordel. I løpet av året har jeg blant annet blitt kjent med mødre som har fått problemer med barnevernstjenesten når det ble kjent at de selger seksuelle tjenester. Når vilkår skal tolkes, overskygger saksbehandlernes og retthåndhevernes moralske holdninger deres evne til å betrakte de faktiske forholdene objektivt. Min andre lærdom er at det finnes reelle gråsoner i vårt land. Det er ingen lov som forbyr salg av sex i Norge, men det er klart at vi ikke på noen måte legger forholdene til rette for virksomheten. Et eksempel er at de færreste får uttelling for mange års arbeid i form av opptjente pensjonspoeng i trygdesystemet. Det kunne i denne sammenhengen vært interessant å vite hvor mange av landets ligningskontorer som ville akseptert sexsalg oppsatt på ligningen som skattbar inntekt. Poenget er at for kvinnene og mennene er det problematisk å innrette seg i et system når man per definisjon ikke eksisterer.

Rettsløse sexarbeidere
Min tredje lærdom var mer sjokkerende. I Norge har vi et lovverk som fører til at sexarbeidere i enkelte situasjoner er nærmest rettsløse. Jeg tenker da spesielt på hallikbestemmelsen og håndhevelsen av denne. Etter nyttår i år kan vi også legge til forbudet mot sexkjøp. 

Etter hallikbestemmelsen er det etter nærmere definerte måter straffbart å medvirke til prostitusjon. Det er blant annet straffbart å leie ut lokaler om man forstår at de skal benyttes til prostitusjon. Praktiseringen av denne bestemmelsen fra politiets side har medført at huseiere kan leve i lykkelig uvitenhet helt til de får et brev fra politiet.
Når politiet mener de har funnet bevis for at det selges sex fra for eksempel en leilighet, tar de kontakt med huseier og opplyser om forholdet. Huseier blir samtidig informert om at dersom han eller hun ikke sørger for at leieforholdet avsluttes, vil vedkommende kunne straffes. Dette har ført til at mange sexarbeidere har mistet depositum, de har blitt avkrevet seksuelle tjenester gratis, og de har ikke har fått sine rettigheter som leietakere tilstrekkelig ivaretatt. 

Betaler ågerpris
Hallikbestemmelsen har også ført til et svart utleiemarked for leiligheter. Kvinner betaler ågerpris for å få tak i et sted å arbeide fra. Utleierne er i disse tilfellene personer som virkelig tjener på kvinnene og mennenes prostitusjon, og de er således i nærheten av hallikvirksomhet i tradisjonell forstand. Det paradoksale er imidlertid at disse utnytterne er et resultat av det lovverket som har til formål å avskaffe nettopp hallikene. 

Etter at forbudet mot sexkjøp trådte i kraft, har situasjonen for sexarbeiderne i Norge forverret seg ytterligere. Det er ikke overraskende at kvinnene som selger har blitt viktige brikker i politiets jakt på den lovløse kunden. Vi har fått tilbakemeldinger om at politiet bruker ulike metoder for å få kvinnene til å angi sine kunder. Politiet har også oppfordret blant annet utestedene til å være årvåkne for at det kan foregå avtaleinngåelse om sexkjøp på deres steder, og informert om at dette er forbudt. Politiet oppfordrer med andre ord til privat rettshåndhevelse, hvilket ikke akkurat heller er med på å styrke rettsikkerheten til sexarbeiderne. 

Min fjerde lærdom er at jeg har sett utpressing på nært hold. Jeg har ovenfor beskrevet en gruppe utnyttere på boligmarkedet, men også fra andre bransjer ser vi tilsvarende. Fra hotellbransjen kjenner vi blant annet til kvinner som har blitt truet til å yte gratistjenester til ansatte som har forstått hva som foregår og som truer med å gå til ledelsen med kunnskapen. Frykten mange av kvinnene har for at det skal bli kjent at de arbeider med å yte seksuelle tjenester, skaper en situasjon som enkelte vet å utnytte.

Definert som offer
Den siste lærdom jeg vil nevne i denne sammenheng blir også min konklusjon: 
På dette feltet overskygger offerperspektivet rettighetsperspektivet. Alle vil hjelpe kvinnene og mennene som såkalt ufrivillig har havnet i prostitusjon. Med vedtaket om forbud mot kjøp av sex har man nå også i lovs form definert kvinner og menn som selger sex som offer. 

Det er selvfølgelig ulike grunner til at personer velger å selge seksuelle tjenester, men å definere alle som ofre, er et grovt overtramp. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger i løpet av det siste året jeg har vært forbanna på vegne av kvinner og menn som blir fortalt av andre hva de egentlig føler. Det presumptive flertall er blinde for at systemet som er skapt for å hjelpe sexarbeiderne, faktisk er med på å utnytte dem. Kvinnene og mennene som selger seksuelle tjenester trenger rettigheter og ikke moral satt i system.