Den danske kunstneren Eja Due vil i sitt performance under Festspillene i Bergen utfordre både stereotypier av sexarbeidere og stereotypien om sexarbeid i den offentlige debatten. Det liker ikke medlemmene i Kvinnegruppa Ottar.
Det er fint at det ikke er Kvinnegruppa Ottar som styrer den offentlige samfunnsdebatten. Da hadde det nemlig ikke vært rom for å diskutere annet enn godtfolk og geistliges liv og leven. I en kronikk i Bergenstidende, 17. februar, hevder nemlig Anne Kalvig at Festspillene i Bergen fronter lovbrudd. Det er forestillingen Lyst #2 av Eja Due som opprører Kalvik og Kvinnegruppa Ottar, som hevder at siden kjøp av sex er forbudt kan vi hverken bruke begrepet sexarbeider eller ha en debatt som ikke understøtter forbudet. Andre steder omtales denne typen krav som «No platform-politikk».
Men sexarbeidere er ikke kriminalisert. I Norge som i Danmark så vel som Sverige og Tyskland, er det legalt å selge sex. Det er sågar, i alle disse landene inkludert Norge, en inntekt som er skatte- og avgiftspliktig, og må derfor anses som et arbeid så godt som noe annet arbeid. Sexarbeid er derfor mer beskrivende for dette arbeidet enn prostitusjon, som kan omfatte salg eller bytte av alle typer tjenester man finner uverdig.
Det er også et begrep som har vært benyttet i økende grad siden begrepet «sexarbeider» ble lansert som et alternativt til «prostituert» av den amerikanske sexarbeideren Carol Leigh i 1979. Det er derfor ikke som Kalvik hevder, en nymotens sak oppfunnet av hallikere og pro-prostitusjonslobbyen for å skjønnmale feltet. Ifølge Leigh fikk hun ideen da hun i en paneldebatt med andre feminister følte på at den objektiverende måte hun var titulert på, parkerte henne i en underordned relasjon til de andre paneldeltakerne; å være prostituert handler vel så mye om hva man er som hva man gjør, og begrepet gir som kjent ingen sosial kapital.
FNs Aidsråd (UNAIDS) veiledning om begrepsbruk fra 2011, peker på det samme. Her anbefales det at man bruker begrepet sexarbeid fordi det et ikke-fordømmende begrep som fokusere på arbeidsforholdene salget av sex skjer under, og ikke egenskaper ved personene som selger sex. Det er vel uansett ingen som på ramme alvor mener at rådets motiv for å bruke termen sexarbeid, har vært å tilsløre vold, krenking og utnytting som kan skje med mennesker som selger sex?
Det Kalvik glemmer å påpeke, er at det handler ikke om enten eller. I debatten om sexarbeid er man uenig om hva som er det beste virkemidlet for å bekjempe feltets grimme sider. Deriblant former for utnyttelse som kommer inn under definisjon av menneskehandel. Leigh, sexarbeiderorganisasjoner og internasjonale helseorganisasjoner deriblant UNAIDS anbefaler avkriminalisering og beskyttelse gjennom rettigheter. Kvinnegruppa Ottar og deres like krever forbud og strafferettslig regulering. Bevisbyrden faller på sistnevnte; uansett hvilken part man har valgt å kriminalisere har ikke forbudslinjen annen effekt enn at det påvirker organisering av markedet og gjør livet jævligere for mennesker som selger sex.
Det er flott at Festspillene i Bergen finner kunstscenen som en egnet arena for å belyse fenomenet sexarbeid og utfordre storsamfunnets forståelse av og holdninger til fenomenets aktører. Hva som er det forbudte med Dues performance er vanskelig å se; det er vel ikke slik at det er straffbart å ikke dele Kvinnegruppa Ottars politiske og ideologiske syn på sexarbeid?
