Selv om menneskehandel i dag oppleves som et så komplekst problem at justisministre prøver å unngå å snakke om det, lever offerstereotypien i beste velgående. 

– Å bli returnert som offer for trafficking er stigmatiserende. Spesielt i land som har en konservativ holdning til kvinner og seksualitet, kan det å bli outet i media være ødeleggende. Løsningen for de fleste er å prøve å holde det skjult, sier Anette Brunovskis. 

Vi har invitert Fafo-forsker og PhD-stipendiat Anette Brunovskis til en samtale om endringene i den politiske tilnærmingen til menneskehandel. I 2004 forfattet Brunovskis sammen med Guri Tyldum rapporten Crossing Borders (2004), som var en studie av transnasjonal prostitusjon og menneskehandel med utgangspunkt i situasjonen for utenlandske kvinner som solgte sex i Oslo. Hun har siden fulgt feltet med sitt nitide forskerblikk, og arbeidet omfatter både studier av effekten av lovhåndhevelsen og forvaltningen av hjelpetiltak for repatriering av ofre for trafficking.   

Sinnsstemning og moralsk panikk

Det offentlige ordskiftet har endret karakter, og offerretorikken som skulle samle massene om å redde kvinnene fra grusomhetene, er etter mitt skjønn i dag redusert til retorikk som legitimerer restriktiv migrasjons- og prostitusjonspolitikk. Hvordan ser du endringene?

– Det har skjedd endringer, sier Brunovskis, –og misforstå meg rett, men det er kanskje til det bedre. For selv om Lilja-figuren (Lucas Moodyssons film Lilja 4-ever, min anm.) fortsatt lever i beste velgående i fortellinger om menneskehandel, er det større forståelse i dag for at feltet er mer komplekst enn at det handler om hvite unge kvinner som lures til migrasjon og tvinges til sexsalg.

Hvordan klarte man å hausse opp stemningen så voldsomt? Så å si over natten ble utenlandske kvinner som selger sex omdefinert til ofre for trafficking, og begrepet ble synonymt med prostitusjon? 

– Det var mer en sinnsstemning enn et faktum. Jeg husker selv hvor berørt jeg var over det forferdelige og følelsen av at dette var noe ukontrollerbart som bare skyllet over oss, sier Brunovskis.   

– Man slo fast at utenlandske kvinner som solgte sex i Norge var ofre for menneskehandel selv om vi ikke hadde noen fakta å vise til. Det var en form for internasjonal panikk som også noen omtaler som moralsk panikk, og det ble produsert en hel masse rapporter og tall som levde helt sitt eget liv. Blant annet tall over omfanget av ofre for menneskehandel som ingen visste opprinnelse til, og i alle fall ikke hadde rot i empirisk virkelighet.

Sulten på de ekstreme historiene  

Konferansene på begynnelsen av 2000-tallet var fylt av historier om kvinner som var innelåst og tuktet med voldtekt og slag til å underlegge seg bakmenns krav og minste små vink. Kvinnene ble tvunget til å betjene horder av menn, mange titall daglig, og fortjenesten gikk i lomma til bakmenn. Om det virkelig var slik at menn som kjøper sex, var i stand til å overse at selgeren var en livredd kvinne, slått gul og blå og brennemerket av sigaretter, var det ingen som spurte om.

– Fokuset på grusomhetene i forskningen på menneskehandel problematiserer du i artikkelen «Innlevelse, kunnskap og erfaring» som er publisert i boken Etisk skjønn i forskning (2015). Blant annet skriver du at du har latt deg ryste av noen av de intervjuguidene du har møtt i feltet. Du knytter det til ideen om at det er viktig å få kvinnene til å fortelle om overgrepene de er utsatt for uten at det er helt klart hva man skal med den informasjonen?

– Det er en form for sult etter de ekstreme historiene, sier Brunovskis. – Det er bare å se på hvordan Moodysson omskapte historien til 16-åriga Dangoule Rasalaite fra Kaunas, Litauen, til fortellingen om Lilja.

– Rasalaite var ikke innelåst, hadde kontakt med familie og venner i hjemlandet og sto ikke og hamret på et vindu. Men hun satt likevel fast i en forferdelig situasjon. Den situasjonen måtte Moodysson gjøre enda verre, som om virkeligheten ikke holdt.  

– For mange kan det være viktig fordi man vil påvirke beslutningstakere og politikk utformingen og antar at grusomme fortellinger vekker oppmerksomhet. Men da tenker man kanskje ikke på hvordan disse historiene former forståelsen av fenomenet, og hvilke konsekvenser det kan ha.

Skjør og uforutsigbar offerposisjon

Offerrollen er for denne gruppen veldig skjør og uforutsigbar, peker Brunovskis på. Det ene øyeblikket er man offer for menneskehandel og i neste uønsket prostituert eller en person som bryter utlendingsloven. Offerstereotypier gagner ingen, sier hun, og peker på at ekstremhistoriene både skaper en form for nummenhet for grusomheter og gjør situasjonen ugjenkjennbart for andre trenger bistand. 

– Når man ikke er Lilja eller har hengt fast i radiatoren, har man liksom ikke krav på hjelp. På den andre siden kan konsekvensene være at folk som befinner seg i en forferdelig situasjon, ikke ber om hjelp fordi det man selv opplever, ikke er så ille.

Hører man stadig historier om vold og tvang, skal det noe til før vi lar oss berøre av at noen lever et forferdelig liv som migrant som selger sex. 

– En av konsekvensene er at folks levde liv ikke vekker samme engasjement. Vi kan trekke paralleller til nigerianske kvinner som dominerte gateprostitusjonen i Oslo, Stavanger og Bergen, inntil de ble kastet ut av politiets utlendingsenhet i kjølvann av flyktningkrisen i 2016. Kvinnenes adferd speilte ikke offerbildet, og det de gjennomgikk nådde aldri opp til vår idé om hvor forferdelig livet som offer for menneskehandel var. Løsningen ble «blame the victim», og bekymringen ble rettet mot menn som ble lurt til sexkjøp av disse svarte kvinnene som promoterte businessen på en særlig unorsk måte.   

Borte bra, men hjemme best?

Et annet problem knyttet til offerstereotypien er at den usynliggjør kvinnelige migranter som handlende agenter som i utgangspunktet har ønsket å migrere. Ideen om at kvinnene er lurt eller tvunget til migrasjon av kyniske bakmenn reduserer et helt spenn av ulike erfaringer til kriminalitet.

–  Det er stor forskjell på utgangspunktet for migrasjon. Noen visste at de skulle selge sex, men var forespeilet en annen arbeidssituasjon enn den de møtte. Andre har vært helt intetanende.

 – Utfordringene i dette feltet er det at man ikke klarer å forholde seg til det selvstendige individet. Mange har reist ut for å selge sex, men ingen har reist for å bli grovt utnyttet, sier Brunovskis.

Idealet er at personen som er reddet fra sine kyniske bakmenn forenes med familien, som er lykkelig over å få den hjemvendte familiemedlemmet tilbake. Men slik er det ofte ikke.

– Å være offer for menneskehandel gir ingen sosial kapital, sier Brunovskis.

Hun har forsket mye på repatriering og reintegrering er opptatt av hva som skjer med mennesker etter retur til hjemlandet, og migranters sårbarhet ved retur.

– Noen har bedt om hjelp til å komme hjem, andre har blitt sendt hjem av politiet på grunn av manglende dokumenter. Uansett hvordan man returnerer, er det de færreste som opplever å bli tatt imot med hjelp og omsorg av familie, venner og naboer. Problemene hjemme er de samme for alle. Mange familier er dønn avhengige av pengene migrantene sendte hjem. I noen tilfeller har familien satt seg i gjeld for å gjøre migrasjonen mulig.  

– Jeg har jobbet mye i land i Øst-Europa som har et konservativt syn på kvinner og seksualitet. Kvinnene som returnerer blir møtt med mye stigma. Stigma er i grunnen hovedproblemet, spesielt fordi oppmerksomheten er rettet mot prostitusjon. Løsningen blir å holde det skjult, og klarer de ikke det, risikerer kvinnene å bli offentlig outet som en som har solgt sex i utlandet.

Moderne slaveri   

Offerbildet er ikke lenger så idealtypisk som det var på begynnelsen av 2000-tallet. Det er større forståelse for at det er et komplekst og sammensatt felt, og ikke minst har forskning bidratt til at det i dag er en solid kunnskap som både ser på migrasjonspolitikk og migranters levde liv. Men samtidig skjer det ifølge Brunovskis en parallell utvikling der stadig flere internasjonale organisasjoner har valgt å samle ulike forhold, deriblant prostitusjon, under begrepet moderne slaveri.   

– For et par tiår siden var menneskehandel synonymt med prostitusjon, slik er det ikke lenger, sier Brunovskis. Alle vet at det er mer komplekst og at utnyttelse av migranter skjer i en rekke ulike næringsvirksomheter. Det inkluderer annen type lovverk og genererer aktivitet fra andre hold, som blant annet fagforeninger. Men det er en utvikling som går i ulike retninger, for samtidig som det er kommet mer solid kunnskap om feltet, er det også blitt mer populisme.

Det er spesielt de store internasjonale NGOenes bruk av begrepet moderne slaveri som i motsetning til begrepet menneskehandel ikke knyttes opp til konvensjonsrettigheter, som er vanskelig å forstå.  

Metoden som brukes til å samle inn tallene som utgjør den årlige publiseringen av «Modern Slavery Index», er omdiskutert og kritisert. Det er heller ingen enhetlig definisjon på slaveri, og det bør ifølge Brunovskis diskuteres i hvilken grad man er tjent med å plassere alle forhold som er beskrevet i Palermo-protokollen under slaveri-begrepet.

– Det er vanskelig å se hva man skal oppnå med den typen definisjon. Faren er at man beveger seg bort fra kunnskap som viser at det handler om sosioøkonomiske forhold, strukturell ulikhet, begrensede muligheter og manglende muligheter til trygge migrasjonsforhold. Og at beslutningen om å migrere ofte tas under ekstremt begrensede rammer. Moderne slaveri entydiggjør bildet man har forsøkt å nyansere i en årrekke, med hjelpeløse ofre uten handlingsrom og kyniske bakmenn som gjør dette mot dem, sier Brunovskis.

– Men ingen vil si at strenge migrasjonsregimer skaper flere ofre, og det blir derfor mer spiselig å formidle begreper som moderne slaveri, som ikke berører disse forholdene og flytter oppmerksomheten bort fra politikken som skaper disse situasjonene.

Kriminalpolitisk forankret  

Forholdene har endret seg, men hverken situasjonen for migranter eller de mennesker som har behov for hjelp, har blitt bedre.

–  I en ideell verden hadde man frigjort arbeidet med å gi assistanse til samarbeid med politiet, sier Brunovskis.

– Man er blitt bundet til masten, menneskehandelprotokollen, med kriminalpolitisk inngang til problemet. Det er ikke et system som ivaretar ofrene, de er ikke rettssubjekter med klare rettigheter, og menneskehandelprotokollen er ikke en menneskerettighetsprotokoll. Den er dypt kriminalpolitisk forankret, og den største svikten er at ofrene er overlatt til politiets nåde.

– Det er denne koblingen mellom straffeforfølgelse, bistand og beskyttelse som ikke fungerer så bra.

Brunovskis er bekymret for utviklingen der ansatte i hjelpeapparatet har mistet troen på at det å identifisere ofre har noen hensikt, og der man vegrer seg for å anbefale personer å anmelde saker fordi man ser at det kan gi mer skade en hjelp.

– Det blir interessant å se om hvordan det jeg opplever som desillusjon i sosiale tiltak gir seg utslag i statistikk over mulige ofre. Om færre velger å anmelde eller melde inn mulige ofre, kan det i verste fall bli fremstilt som at vi har løst problemet gjennom godt politiarbeid og sexkjøpsloven.    

Anette Brunovskis er bekymret for hvordan disse endringene kan slå ut når det gjelder den politiske tilnærmingen til feltet.

– Det er mulig man så for mye tidligere, men den samlede effekten av de endringene vi ser nå er nødvendigvis ikke så bra den heller. For det er ikke ingen løsning at man ikke ser noe i det hele tatt, eller at det blir normalisert at folk har det generelt jævlig. Vi har tross alt gått fra en situasjon der hallikvirksomhet ikke var vanlig, til at man oppfatter at hallikene har slått rot i landets sexmarked.

.