Når leder av LDO hevder at kriminalisering av prostitusjon fremmer likestilling taler hun på vegne av storsamfunnet, ikke en marginalisert minoritet.

26. mai hadde Likestillingsombud Sunniva Ørstavik et innlegg der hun ser på sexkjøpsloven som et svært viktig likestillingstiltak.

Som aktivister innenfor både det skeive miljøet og PION synes vi det er bra at likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) er opptatt av sexarbeid, men akk, hvor lenge var Adam i Paradis…

LDO sier at sexkjøpsloven gir et signal fra samfunnet om at mennesker ikke kan handles med. Det å selge sex er å selge en tjeneste - handling, ikke selge en kropp. Det er akkurat som annen type arbeid. De flest av oss selger arbeidskraften våre sånn ca 7,5 timer på en arbeidsdag for mer eller mindre akseptabel betaling. Det er ikke kroppene våre kommune, stat eller andre arbeidsgivere kjøper, men tjenester av oss. Dette gjelder sexarbeidere også.

De av oss som står i det vanlige arbeidslivet som ansatte har et bra lovverk og mange som vil forsvare rettighetene våre, og ikke minst hindre utnyttelse av arbeidskraften vår.

Sexarbeidere har ikke dette vernet, men blir møtt med straffelover og politistyrker, i dag er for å bekjempe menneskehandel og kriminalitet, i går var det det for å beskytte samfunnet mot hiv, og gud vet hvilke begrunnelser morgendagen bringer med seg. Pussig nok møtes ikke alle potensielle ofre på den måten. Da det viste seg at majoriteten av ofrene for menneskehandel i Finland var arbeidsmigranter som ble utbyttet i svart arbeid i den finske industrien endret debatten seg fra «the bad guys» til migrasjonspolitikk, festning Europa og med krav om faglige rettigheter for arbeiderne.  

Mange av de som velger å selge sex gjør nettopp dette på bakgrunn av at det er få andre alternativer til inntekt når man er i Norge uten oppholdstillatelse. Flere menn som PION og sosiale støttetiltak på feltet har vært i kontakt med, kan fortelle om en hverdag der det å selge sex er det de kan leve av, og for dem, det minste ondet. Men derimot; de ikke tør å ta kontakt med politiet eller det offentlige hvis de skulle oppleve vold fra klienter, eller ha andre problemer er så mye større.  

Lovforbudet mot sexkjøp er rettet mot kunden, men i håndhevelsen av lovforbudet er det selgeren som er i fokus og opplever seg som både mål og middel for politiets arbeid. Sexarbeidere føler seg med rette kriminalisert, i tillegg til at de presses inn i mer eller mindre lyssky tilværelse for å verne kundene, utleiere og annonsesteder mot politiet. Det styrker definitivt ikke sexarbeidernes interesser. Siden vi jobber spesielt med menn og transpersoner som selger sex opplever vi at en allerede usynlig og stigmatisert gruppe må gjøre seg enda mer usynlig enn de før har vært. Det gir seg utslag i å la vær å oppsøke helsevesenet for sjekking av kjønnssykdommer, og at sikrere sex blir noe en kan forhandle om.

Vi deler ikke LDOs tro på at sexkjøpsloven er et viktig likestillingstiltak, verken for kvinner, menn eller transpersoner som selger sex. Vi mener at kampen om rettigheter og egenorganisering, ikke strafferettslige tiltak, er veien til likestilling for alle, også samfunnsmessige marginaliserte grupper. Her prøver vi å gjøre en jobb. Likestillings- og diskrimineringsombudet er hjertelig velkommen til å høre mer om dette. Hvis det ikke står i veien for troen på sexkjøpsloven som et viktig likestillingstiltak da…

Les Sunniva Ørstavik, leder i LDO, her Sexkjøpsloven gir et mer likestilt og humant samfunn.