Hvis målet med de strenge restriksjonene vi alle lever med i dag er å redusere smittespredningen må alle med.
PION og Pro Sentret har siden mars forsøkt å komme i dialog med helsemyndighetene om smittevernhjelp til mennesker som selger sex. Vi har sendt brev til både Helsedirektoratet og statsråd Bent Høie, og har publisert en rekke offentlige innlegg uten resultat. Helsemyndighetene er tause som den berømmelige graven.
Gruppen mennesker som selger sex er mangfoldig og sammensatt. Hverken mobiliteten eller hvem som dominerer markedet er spesielt for Norge. Sexarbeid er en del av markedet med fri flyt av tjenester og i Norge som i Europa for øvrig er det migrasjon som dominerer. Sexarbeidere fra Romania, bygningsarbeidere fra Polen og jordbruksarbeidere fra Vietnam tilhører samme prekariat-klasse; løsarbeidere uten rettigheter.
I Pro Sentrets rapport Oversette og etterlatt beskrives hvilke konsekvenser nedlukkingen fikk for en gruppe som ikke var inkludert i myndighetenes smittevernstrategier. Rapporten avdekker også at myndighetene hverken er i dialog med, eller har oversikt over en gruppe som utgjør en betydelig smitterisiko. Mennesker som selger sex har bred kontaktflate i samfunnet, og virksomhetens samfunnsmessige posisjon gjør smittesporing vanskelig, for å ikke si umulig.
Vi har hatt noen måneder med lav puls. Pandemiens første nedstenging reduserte smittetallene og i sommermånedene var sosiale medier fylt med bilder av ferierende på Helgelandskysten og i Lofoten. Sånn er det ikke lenger, norsk by og bygd blir stadig rødere og med restriktive forordninger i det offentlige så vel som det private rom. I skrivende stund er folk i Oslo og andre byer i Norge jaget innendørs, men fortsatt foreligger det hverken løse tanker eller klare strategier på hvordan helsemyndighetene skal løse situasjonen for den samfunnsmessige marginaliserte populasjonen.
Hva skyldes tausheten? Går man noen tiår tilbake i tid var Norge best i den internasjonale klassen når det gjaldt håndtering av pandemier. Under hiv/aids-epidemien etablerte norske helsemyndigheter et samarbeid og dialog med berørte grupper som senere kom til å bli idealet for internasjonale helseorganisasjoner. For å nå ut til datidens utsatte grupper som skeive miljøer, sexarbeidere og stoffbrukere samarbeidet man tett med miljøene, innhentet kunnskapen nedenifra og tenkte at likepersonsarbeid er den mest effektive og målrettede metoden for å forebygge smitte. Helsedirektoratet ansatte sexarbeidere til å jobbe med smittevern i prostitusjonsmiljøene i en tid det var uhørt. Det ga resultater. Selv om vi snakker om en tragedie der mange ble smittet og døde av aids, var smittespredningen i Norge sammenlignet med mange andre land lav. Hvorfor brukes ikke de verktøyene man da etablerte i dag? Internasjonale helseorganisasjoner som UNAIDS og WHO anbefaler å ta i bruk lærdommen fra det Hiv-forebyggende arbeid. Alle skal med, ingen skal stå igjen.
PION og Pro Sentret mener at Helsemyndighetene i denne situasjonen må bruke smittevernloven proaktivt. Helt konkret innebærer det at de, i tillegg til test and treat, bruker lovens § 6-1 til forebyggende innsatser som økonomisk krisehjelp, også for grupper som ikke er medlem av folketrygden. Hvis målet er å redusere smitten i samfunnet er smittevernloven § 6-1 et svært godt og tilgjengelig verktøy som nettopp kan brukes til å pålegge kommunene å yte økonomisk bistand til grupper i samfunnet når, som UNAIDS understreker, situasjonen tilsier at man burde det.
I skrivende stund er vi der. Vi vet at mennesker som tjener til livets opphold med salg av sex må jobbe selv om det utsetter dem for smitte og for å smitte andre. Vi vet også at situasjonen gjør sexselgere mer utsatt for smitte fordi pandemien bidrar til større sårbarhet for populasjonen i form av økt vold, mindre autonomi og kontroll over egen virksomhet og grovere utnyttelse. Vold og overgrep har gode kår i krisetider.
I juli anbefalte Folkehelseinstituttet helsemyndighetene å «vurdere midlertidige regelendringer for å sikre at personer som oppholder seg i Norge uten å være medlem i Folketrygda i visse situasjoner kan få økonomiske ytelser fra NAV slik at de lettere kan følge smittevernråd. Dette kan tenkes å være aktuelt for enkelte personer som selger sex. Det må avklares om slik hjelp kan defineres som nødvendig smittevernhjelp etter smittevernloven § 6-1».
Hverken vår eller Folkehelseinstituttet anmodning om en avklaring har resultert i et klart svar fra helsemyndighetene. Derfor går det ut nok en oppfordring. Vil helsemyndighetene vurdere å ta i bruk smittevernloven § 6-1 for å iverksette forebyggende smitteverntiltak, blant annet i form av økonomisk bistand til mennesker som selger sex, uavhengig av deres oppholdstatus i Norge?
Hvis målet med de strenge restriksjonene vi alle lever med i dag er å redusere smittespredningen må alle med. Dersom helsemyndighetene faktisk ikke har dette som mål og mener at vi som samfunn har råd til at noen blir stående igjen utenfor dugnaden, bør de ha mot nok til svare nettopp det på både vår og Folkehelseinstituttets anmodning om en avklaring på hvordan alle skal kunne følge de til enhver tid gjeldene smittevernråd.
