Forholdet mellom sexselgere og politi kan forstås som en skjør relasjon som preges av en lav grad av tillit.

I denne artikkelen som bygger på min masteravhandling, vil jeg belyse sexselgernes tillit til politiet, konsekvenser av at denne tilliten er lav, og lovens betydning. Jeg beskriver forholdene fra sexselgernes ståsted. En helhetlig gjennomgang der også politiets perspektiver drøftes mer inngående, kan leses i den fullstendige masteravhandlingen.

Sexselgerne jeg har intervjuet forteller om sine opplevelser og følelser knyttet til å befinne seg i et marginalisert og delvis kriminalisert felt. Prostitusjonsfeltet er sammensatt og i kontinuerlig forandring, og politiets virksomhet rettet mot markedet er formet av flere faktorer. Personer som selger sex møtes av polititjenestepersoner som har som oppgave å håndheve lovverket, men også å skape tillit for å oppklare annen kriminalitet.

En forutsetning for at forholdet mellom stat og individer skal fungere er at det eksisterer en form for tillit. Tillit regnes av mange som selve grunnpilaren i et velfungerende samfunn. Selv om det ikke er straffbart å selge seksuelle tjenester i Norge, er det en rekke andre lovbestemmelser som direkte eller indirekte berører personer som selger sex. Som eksempler kan nevnes hallikparagrafen, bestemmelser i utlendingsloven, skatteloven og sexkjøpsloven. Når disse lovene håndheves, oppstår det et spenningsforhold mellom politiet og sexselgere, og her vil tillit til politiet være helt sentralt. Tillit handler også om i hvilken grad personer som selger seksuelle tjenester opplever at de har rettslig vern og forutsetningene de har for å bruke loven som beskyttelse.

Ulik forståelse og ulike interesser

Både polititjenestepersonene og sexselgerne jeg intervjuet understreket at tillitsforholdet mellom dem er viktig. Samtidig varierer hva som legges i begrepet, og i hvilken grad og hvorfor denne tilliten oppleves som viktig.

Når det gjelder informantene i politiet, fastslår de at tillit er helt avgjørende for at de skal lykkes i sitt arbeid, både med tanke på kommunikasjon og beskyttelse av publikum. De ser tillit som en forutsetning for sitt arbeid mot prostitusjonsmarkedet, blant annet når det gjelder anmeldelse av lovbrudd, opprettelse av straffesaker og etterforskning av bakmenn i menneskehandelssaker.

Politiinformantene trekker frem betydningen av at sexselgerne har tillit til politiet, både på et individuelt og institusjonelt nivå. De understreker at det er viktig at sexselgere stoler nok på polititjenestepersonen de møter til å oppgi viktig informasjon. Det er derfor avgjørende at den enkelte polititjenestepersonen lykkes i å bygge individuell tillit til sexselgerne. Samtidig er det også viktig at sexselgere har tillit til politiet og rettssystemet som institusjoner; at de er trygge på at politiet og loven vil beskytte dem. Det kreves altså mer enn individuell tillit til den enkelte polititjenestepersonen for at et samarbeid mellom politiet og sexselgere skal fungere. Dersom sexselgere har tillit til politiet som etat, øker også villigheten til å samarbeide med politiet, for eksempel om anmeldelse av lovbrudd og formidling av viktig informasjon og opplysninger.

Polititjenestepersonene jeg har intervjuet forteller at de bruker spesifikke arbeidsmetoder for å opparbeide tillit hos kvinner som selger seksuelle tjenester. De fokuserer mye på tillit og relasjonsbygging i dette arbeidet. I møte med sexselgerne blir det lagt vekt på å opptre upartisk, rettferdig og respektfullt. I tillegg fremhever politiinformantene at vennlighet, individualisert varme og kontinuitetsarbeid er viktig for å skape tillit. De understreker at de har særlig fokus på «myke» tilnærmingsmåter i møtet med sexselgere, fordi gruppen har grunnleggende lav tillit til politiet.

I likhet med polititjenestepersonene jeg har intervjuet, understreker kvinnene som selger seksuelle tjenester at tillit til politiet er viktig. Samtidig vektlegger kvinnene andre grunner til at tillitsforholdet er viktig. Mens tillit for politiet er avgjørende for å lykkes i forebyggende og operativ virksomhet innenfor feltet, er det for kvinnene viktig å ha berettiget tillit til politiet, altså at politiet er til å stole på. Informantene mener dette er særlig viktig for ivaretakelsen av egen rettsikkerhet; det å føle seg trygg og beskyttet. Flere av informantene nevner også at tilliten til politiet er avgjørende for å føle at man er «en fullverdig del av samfunnet». Fra sexselgerne sin side er ikke tilliten til politiet kun en forutsetning for egen sikkerhet. Det er også en forutsetning for å oppleve seg inkludert i samfunnet.

 «Selvfølgelig er tillit kjempeviktig. Hvis man ikke stoler på politiet, tør man jo ikke å anmelde noe, og da blir man mer utrygg … Det blir på en måte som at man ikke er en del av samfunnet.» (Lea)

Institusjonell, individuell og kontekstuell tillit

Informantene formidler at tilliten til politiet som institusjon er lav blant sexselgerne. Kvinnene jeg intervjuet ga uttrykk for at de har liten eller ingen tillit til politiet og rettssystemet som institusjoner, og sitater som «jeg stoler ikke på politiet» og «jeg har null tillit til dem» går igjen. For kvinnene handler dette mistillitsforholdet til politiet som etat blant annet om å anmelde lovbrudd. Til tross for at flere av kvinnene har vært i kontakt med politiet, forteller de at det aldri har vært de selv som har initiert denne kontakten. Å kontakte politiet sees ikke som et alternativ, fordi de ikke stoler på at politiet som institusjon vil ivareta deres sikkerhet og kunne beskytte dem i situasjoner der de for eksempel er ofre for lovbrudd. Polititjenestepersonene representerer også politiet som etat, og selv om tilliten til den enkelte tjenestepersonen kan være høy, er et sentralt funn at den institusjonelle tilliten til politiet er lav blant sexselgerne.

Tilliten til politiet påvirkes av rykter og fortellinger om andre sexselgeres negative erfaringer med politiet. Selv om det kun er et fåtall av kvinnene som selv har vært i kontakt med politiet, har alle hørt fortellinger om andre sexselgeres negative opplevelser med politiet. Dette kan tolkes som en form for generalisert mistillit; den kommer ikke fra individuelle erfaringer med individuelle polititjenestepersoner, men fra negative erfaringer representanter for prostitusjonsmiljøet har med representanter for politiet. Det handler i stor grad om at andre sexselgeres negative opplevelser med politiet skaper en forventning om at de selv vil bli møtt på samme måte.

Til tross for at sexselgerne jeg har intervjuet er tydelige på at de har liten tillit til politiet som institusjon, nevner flere at de har hatt tillit til enkelte personer i politiet. De mener dette er viktig for opplevelsen av egen sikkerhet. Dette kan tyde på at det fra sexselgerenes ståsted ikke er politiet eller gjeldende lovverk som beskytter dem, men heller individuelle tjenestepersoner. Et grunnleggende spørsmål er om denne individuelle tilliten kan bygge en bro over følelsen av marginalisering og fremmedgjøring sexselgerne forteller om. Den individuelle tilliten som kvinnene beskriver, er i stor grad bygget gjennom relasjoner. Det å ha tillit til én spesiell person innenfor politiet, åpner for å bygge relasjoner til andre polititjenestepersoner, og dette kan resultere i en høyere grad av institusjonell tillit. Men det at en sexselger møter på en politibetjent som oppleves som respektfull, upartisk og rettferdig, resulterer ikke nødvendigvis i høyere tillit til politiet som institusjon.

«Jeg opplevde hun ene [politibetjenten] som, altså wow, hun hadde jeg tillit til. Men det kommer jo an på hvem man møter … Jo flere navn man har, det tenker jeg er kjempeviktig. At man vet at det er noen man kan ta kontakt med.» (Marit)

Videre beskriver kvinnene at rammen som tillitsrelasjonen eksisterer innenfor kan påvirke graden og opplevelsen av tillit. Tilliten til politiet avhenger ikke bare av den individuelle politibetjenten og den spesifikke situasjonen, men er i stor grad knyttet til kontekstuelle og strukturelle faktorer. Disse faktorene kan blant annet innebære det å være gjenstand for systematiske politikontroller og hvorvidt man som sexselger har oppholdstillatelse eller ikke.

Et verktøy i politiets arbeid

I politiarbeidet står «instrumentalitet» sentralt. Handlinger og metoder brukes instrumentelt, det vil si som midler til mest mulig effektiv bekjempelse av kriminalitet. I denne sammenhengen kan det være «stopp og sjekk» av personer, pågripelser og anmeldelser.

Sexselgerne jeg har intervjuet beskriver en frykt for å «bli brukt som et middel eller verktøy i politiets arbeid». De frykter konsekvensene av å kontakte politiet og at politiet vil handle på en måte som ikke er til fordel for dem. Kontakten med politiet er i stor grad knyttet til politiets kriminalitetsbekjempende mål innenfor feltet, som å ta sexkjøpere, bakmenn og etterforske menneskehandelssaker.

«Jeg er livredd for dem [politiet]. Jeg er redd for at de skal komme på døra mi, jeg er redd for at de skal fengsle samboeren min ... jeg er redd for at de skal prøve å gå gjennom telefonen min og finne noe andre kunder, gå gjennom laptopen min og se om det er digitale spor eller epost, ikke sant. At de kan ta andre kunder via meg, at de bruker meg som en mulighet eller et middel for å nå et mål. Jeg vil ikke ha noe som helst med dem å gjøre.» (Olivia.)

Informantene formidler at det at tilliten oppleves som instrumentell, kan stå i veien for «ekte» tillit. -Tillit handler ifølge Harald Grimen om å overlate noe til noen i god tro. Med andre ord innebærer det å ha tillit til noen at man stoler på at den andre parten vil handle på en bestemt og forutsigbar måte. Sexselgerne jeg har intervjuet forteller at de ikke stoler på politiets motiver. Tilliten politiet forsøker å inngi, oppleves ikke som genuin av sexselgernes, men heller som et «verktøy» eller «virkemiddel» som politiet tar i bruk for å nå bestemte mål.

Å være på innsiden av samfunnet

«Of course, we do not feel confident in the police, because we are in between legal and illegal. It is kind of, you know, double standard. You can sell sex, but not buy sex, so we do not know who we are. Are we legal or are we not?» (Sophia)

Et sentralt aspekt ved fenomenet tillit som sexselgerne beskriver, er følelsen av å kunne stole på at politiet handler på en måte som ivaretar deres interesser og rettigheter. I tillegg uttrykker de at for å kunne stole på politiet og ha tillit til dem som institusjon, er det viktig å føle at de befinner seg på «innsiden av samfunnet». Informantene beskriver en følelse av å befinne seg i en rettslig gråsone; et sted mellom lovlig og ulovlig. Flere av kvinnene setter spørsmålstegn ved nettopp dette, om de er «lovlige» eller «ulovlige» og dermed en del av samfunnet eller ikke.

Tillit til politiet handler også om grad av konsensus i samfunnet som helhet for lovverket og håndhevelsen av dette. Samtlige av kvinnene jeg intervjuet uttrykte at de er de er kritiske både til gjeldende lovverket og politiets håndhevelse av det, da særlig med tanke på hallikparagrafen og skattelover. De opplever at loven handler imot deres interesser snarere enn til fordel for dem. Kvinnene uttrykker at de opplever at loven kun er til for de mektige i samfunnet. Lovverket oppleves som utilgjengelig og urettferdig for dem, fordi de tilhører «de mindre mektige» i samfunnet. Kvinnenes opplevelse av loven fører til en følelse av utenforskap og påvirker tilliten til politiet, spesielt på et institusjonelt nivå.

«Blir vi satt på siden? Ja, definitivt. Altså, vi blir jo gjort om til ‘den andre’ … Så blir vi jo annerledesgjort veldig fort, da. Jeg føler at vi blir sett på som, på en måte ‘utskudd’» (Olivia)

Videre opplever kvinnene at politiet ser dem som representanter for en gruppe, snarere enn å anerkjenne dem som individer, noe som styrker følelsen av marginalisering og fremmedgjøring.

De føler seg ikke som en del av samfunnets «indre gruppe», men heller at de blir sett på som «outsidere» eller «avvikere». Å bli anerkjent som et individ og motta respekt på individnivå, beskrives av sexselgerne som en forutsetning for å føle seg som et fullverdig medlem av samfunnet. Å oppleve at man blir behandlet på en urettferdig måte av politiet, signaliserer marginalisering og ekskludering fra samfunnet. Som et resultat svekkes tilliten og viljen til å samarbeide med politiet, samt oppfattelsen av politiets legitimitet.

Fremmedgjøringen kvinnene beskriver kan sees både i et institusjonelt og et individuelt perspektiv. På den ene siden handler det om et institusjonelt blikk; hvorvidt kvinnene opplever at rettssystemet ivaretar deres interesser og at selve lovverket er til for deres beste. Samtidig handler det individuelle blikket om å bli sett, anerkjent og behandlet som individer av politiet.

Kompenserer for mistillitsforholdet

«Jeg føler ikke at politiet beskytter meg mot lovbrudd egentlig. Jeg føler at det er jeg som må beskytte meg mot lovbrudd selv, blant annet ved å gjøre masse research i forkant av et møte. Jeg føler at det er jeg som må ta ansvar for egen sikkerhet og trygghet, politiet har egentlig ikke så mye med det å gjøre.» (Lea)

Informantenes fortellinger avdekker at i stedet for å stole på at politiet og rettssystemet vil ivareta deres interesser, utvikler sexselgerne egne «beskyttelsesstrategier» og handlingsmønstre for å kompensere for mistillitsforholdet. Det å ivareta egen sikkerhet kan bety ulike ting for personer som selger seksuelle tjenester, men en del elementer er gjennomgående for kvinnene jeg har intervjuet.

Blant annet legger kvinnene vekt på viktigheten av det å ha en form for fellesskap rundt seg.

De gir uttrykk for at det å kunne dele erfaringer med andre sexselgere, både negative og positive, bidrar til at de føler seg tryggere og mindre isolerte i hverdagen. Flere av informantene sier at de kunne ønske det var lettere å jobbe sammen i et fellesskap. I dagens marked benytter sexselgerne jeg har intervjuet i stor grad sosiale medier for å opprettholde denne kontakt.

I tillegg forteller kvinnene at en viktig del av det å beskytte seg selv, handler om å gjøre grundig research i forkant av et møte med en ny kunde. Denne prosessen består blant annet i å søke opp kunden på nettet, høre med andre sexselgere om de har hatt dårlige erfaringer med personen og snakke med kunden på telefonen i forkant av møtet.

De ulike «sikkerhetsreglene» eller «beskyttelsesstrategiene» som kvinnene beskriver, handler i stor grad om å unngå kontakt med politiet og loven.

Utenfor loven?

Hvorvidt det at kvinnene unngår loven og politiet, betyr at de befinner seg i en posisjon «utenfor» loven, er et sentralt spørsmål i samtalene med informantene. Utenforskapet de beskriver er både rettslig og sosialt. På denne måten blir opplevelsen av innside og utside både symbolsk og praktisk. Det handler om å være på innsiden i en formell og praktisk forstand, blant annet det å ha tilgang til rettigheter og rettslig vern. På den andre siden dreier det seg om å være på innsiden i en mer symbolsk forstand; å føle at man behandles med respekt og som et individ av politiet. Det symbolske utenforskapet preger også hvordan sexselgerne erfarer, forstår og interagerer med lovverket.

Men selv om sexselgerne velger å «unngå» loven, finnes det i praksis ikke noe sted «utenfor» loven. Loven er ikke uten betydning, og sexselgernes uttalelser viser at loven spiller en grunnleggende rolle i deres liv. Selv om de velger å «fjerne» seg fra den, har loven innvirkning på livene deres i den grad at den bidrar til en opplevelse av marginalisering og fremmedgjøring. I tillegg fører kvinnenes rettsbevissthet til at de tar grep på egen hånd for å kompensere for beskyttelsen de opplever at de ikke får fra politiet og gjeldene lovregulering.

«Et løfte om å stole på hverandre»

Tillit innebærer en form for lojalitet; et løfte om å stole på hverandre. Forholdet mellom sexselgere og politi kan forstås som en skjør relasjon, som preges av en lav grad av tillit. Det er lite som skal til før tillitsforholdet brytes, og det kreves en helt spesiell form for tilstedeværelse og relasjonsbyggende arbeid fra politiets side for å opparbeide og beholde denne tilliten. Ifølge informantene er det flere grunner til den lave graden av tillit hos sexselgerne. Tillit etableres, men utfordres på et individuelt, institusjonelt og kontekstuelt nivå. Det eksisterer altså noen forutsetninger for at kvinner som selger seksuelle tjenester skal ha tillit til politiet. Tillit kan forstås som en psykologisk tilstand der man godtar å være sårbar, basert på positive forventninger om andres intensjoner og adferd. Med andre ord ligger det en risiko i tillitskonseptet. Sexselgerne uttrykker at de ikke stoler på politiets intensjoner og atferd. Følgelig er de ikke villige til å godta sårbarheten som er en del av tilliten; risikoen blir for stor. Selv om sexselgere opplever seg selv som utenfor, befinner de seg ikke på «utsiden av loven», men heller i en spesifikk posisjon vis a vis loven. Denne spesielle posisjonen gjør kvinnene sårbare. Samtidig skaper de sine egne løsninger, strukturert av loven, som dekker opp for den tilliten de opplever å ikke ha til politiet.

Anvendt litteratur:

Bradford, B., Murphy, K., & Jackson, J., (2014). Officers as mirrors. Policing, procedural justice, and the (Re)production of social identity. British Journal of Criminology, 54 (4), 527–550.

Egge, M., Strype, J. og Thomassen, G. (2012). Tillit til politiet etter 22. juli. PHS Forskning 2012:5. Oslo: Politihøgskolen.

Ewick, P. & Silbey, S. (1998). The Common Place of Law: Stories from Everyday Life. Chicago: University of Chicago Press.

Giddens, A. (1997). Modernitetens konsekvenser. Oslo: Pax Forlag.

Larsson, P. (2010). Tillit til politiet – fra nærhet til forhandlet legitimitet. I Rundhovde, S.R. (red.) Tillit til politiet (s. 7-19). PHS Forskning 2010:4. Oslo: Politihøgskolen.

Rousseau, D., Sitkin, S., Burt, R. & Camerer, C. (1998). Not So Different After All: A Cross- discipline View of Trust. Academy of Management Review, 23(3), 393-404.

Scoular, J. (2010). What's Law Got To Do With it How and Why Law Matters in the Regulation of Sex Work. Journal of Law and Society, 37(1), 12-39.

Artikkelen er basert på masteravhandlingen Et spørsmål om tillit: Tillitsforholdet mellom sexselgere og politiet – betydning og konsekvenser. Avhandlingen bygger på kvalitative intervjuer med ti informanter; fem kvinner som selger seksuelle tjenester og fem polititjenestepersoner.