PION deltar i høringen for å komme med innspill til justisdepartementets valg av håndtering av Straffelovrådets forslag om å fjerne sexkjøpsloven. 

Høring justiskomiteen: Endringer i straffeloven (samtykke til seksuell omgang m.m.)

Prop. 132 L (2024-2025)

I Prop. 132 L (2024-2025) formidler justisdepartementet innledningsvis at de i oppfølging av Straffelovrådets NOU 2022: 21 Strafferettslig vern av den seksuelle selvbestemmelsesretten, har valgt å ikke håndtere kontroversielle temaer som forslaget om å senke den seksuelle lavalder, avkriminalisere søskenincest og fjerning av sexkjøpsloven [§316].  

Når det gjelder sistnevnte, sexkjøpsloven, viser departementet til at formålet med forbudet mot sexkjøp var «[d]els å ramme kjøp av seksuelle tjenester fra ofre for menneskehandel og dels bidra til å svekke rekrutteringen av nye kunder, for slik å hindre at prostitusjonsmarkedet stadig øker» (s.15). Videre så argumenterer departementet for at Vista Analyse evaluering av forbudet mot kjøp av seksuelle tjenester i 2014, slo fast at forbudet mot sexkjøp hadde ført til mindre etterspørsel og redusert markedet. Det er ifølge departementet derfor ingen grunn til å diskutere forslaget om å fjerne sexkjøpsloven.

Vi har forståelse for at det er fristende å lene seg på Vista Analyse evaluering når den empiriske kunnskapen butter mot politiske idealer om effekt av forbudet. Men det er verdt å merke seg med at evalueringen ble møtt med grunnleggende kritikk for både metodiske svakheter, ufullstendige analyser og manglende grunnlag for å konkludere fra både forskere på og tjenestetiltakene i feltet. Sett fra PION og de øvrige tjenestiltakenes ståsted er det intet som tyder på at forbud og kriminalisering har ført til annet enn endring i organiseringen i markedet. Norge har i alle år også etter at forbudet ble innført vært, og fortsatt er, en attraktiv destinasjon for sexarbeidere av alle kjønn og seksuelle identiteter fra land i og utenfor EU/EØS. Det er et mobilt marked både over grenser og innad, og takket være den digitale verden kjøpes det sex i by og bygd rundt i landet. Hvordan feltet er i dag er godt dokumentert både gjennom Pro Sentrets mange offentlige rapporter så vel som øvrige rapporteringer fra alle oss som jobber i sexarbeiderfeltet.

PION mener at hverken argumentet om at det er et kontroversielt tema, eller argumentet om at en 11 år gammel og omstridt evaluering er holdbar for å ikke realitetsbehandle Straffelovrådets begrunnelse for å fjerne sexkjøpsloven. Den er som kjent fordi sexkjøpsloven krenker den seksuelle selvbestemmelsesretten og fordi den ikke er i tråd med skadefølgeprinsippet.

Seksuelle selvbestemmelsesrett

Forbudet mot sexkjøp er et indirekte forbud mot salg av seksuelle tjenester. Noe som også er et uttalt mål i forarbeidet til sexkjøpsloven – forbudet skal hindre at «kvinner og menn drives til prostitusjon». Det er patroniserende og formidler en nedlatende holdning om at dette er mennesker som ikke skjønner sitt eget beste.

Mennesker som jobber som sexarbeidere har ikke blitt fratatt samtykkekompetanse, og retten til å si ja eller nei til seksuelle relasjoner må også omfatte retten til å inngå seksuelle relasjoner som strider imot storsamfunnets moral inkludert kommersielle seksuelle relasjoner. Å kriminalisere voksne frivillig og samtykkende sex selv om den inkluderer betaling, er dessuten uforenlig med retten til seksuelle rettigheter, retten personlig autonomi og retten til privat liv.

PION har sammen med Pro Sentret og Nadheim i Oslo, Stavanger, Bergen og Trondheim, gjennom disse 14 årene forbudet har vært i kraft påpekt at parten som selger sex er utsatt for vilkårlig og rettsstridig lovhåndhevelse, og er ekskludert fra allmenne rettigheter og står uten rettsbeskyttelse.

Skadefølgeprinsippet

Straffelovrådet peker på at forbudet mot sexkjøp ikke er i tråd med skadefølgeprinsippet, som er at adferd bare kan straffes om den påfører individuell eller samfunnsmessig skade, at andre reaksjoner har vært utilstrekkelig og at nyttvirking av straff er større enn skadene. 

I høringsnotatet om innføring av forbudet mot sexkjøp formidles det at det straffeverdige i handlingen er at sex oppnås på en bestemt måte, gjennom betaling med penger eller andre midler som narkotika og gaver. Det er altså ikke selve seksuelle handlingen eller adferden som er skadelig, men det klanderverdige er at man betaler penger for sex. Den som selger seksuelle tjenester, er heller ikke å regne om fornærmet i rettslig forstand noe. Det kommer også fram i forarbeidet til § 316 der justisdepartementet formidler at det vil være kunstig å hevde at den [samtykkende parten] som selger sex er fornærmede part. Forbudet beskytter altså samfunnsmessige interesser.

Som Straffelovrådet peker på, er det prinsipielle spørsmålet om fordelene ved å begrense handlefriheten gjennom kriminalisering står i et rimelig forhold til risikoen for skade på den vernede interessen. Rådet viser til at forbudet ikke har tjent som et virkemiddel for å bekjempe menneskehandel.

Ifølge Koordineringsenheten mot menneskehandel, KOM, rapporteringer har det fra 2003 til 2024 vært 55 fellende dommer hvorav 43 handler om utnyttelse i prostitusjon eller andre seksuelle formål, ti av disse straffesakene var utnyttelse av mindreårige og de øvrige gjaldt hovedsakelig utnyttelse i prostitusjon, men også aupair-ordningen. Majoriteten av anmeldelsene henlegges eller blir behandlet under andre lovbestemmelser.

Når det gjelder dagens situasjon ser vi at mange sexselgere er presset til å samarbeide med kriminelle nettverk, at utenlandske kriminelle nettverk organiserer sexarbeid i Norge, at forbudet har skapt en «kjøpers marked», og at tilliten til politiet er fraværende. Markedet har med andre ord blitt mye mer kriminelt, og skadene er langt større enn nyttevirkningen av forbudet.

PION mener derfor at Straffelovrådets forslag om å fjerne § 316 må realitetsbehandles. Vi viser også til at den Europeiske menneskerettighetsdomstolen i sin avgjørelse i saken M.A. and others v France sier at medlemslandene har en plikt til å kontinuerlige overvåke konsekvensene og anvendelsen av kriminalisering av sexkjøp for å sikre at den politiske tilnærmingen er i tråd med europeiske og internasjonale menneskerettighetstandarder.