Det uttalte politiske målet med straffelovens paragrafer 202 og 202a, henholdsvis forbudet mot sexkjøp og den såkalte hallikparagrafen, er å beskytte kvinner (og menn) mot å bli utnyttet i prostitusjon. I den siste tiden har representanter fra Rødt, Sv, Ap og Krf gjort det klart at beskyttelsengjelder ikke alle.
Hege Grostad, som har tatt til ordet for det urimelige med at hun har plikt til å betale skatte og moms av salg av seksuelle tjenester samtidig som hun er ekskludert fra muligheten til både og selv bestemme sine arbeidsforhold og heve rettigheter som andre næringsdrivende, er ifølge disse politiske representantene ikke blant de som har krav på beskyttelse. Hensikten med forbudet er, blir vi fortalt, å verne om de mest utsatte gruppene som skal tilbys exit-programmer med oppfølging og hjelp til bolig og samfunnsmessige reintegreringstiltak.
Representantene fra de ovennevnte partiene er langt i fra fornøyd med tingenes tilstand nærmere fire år etter at sexkjøpsloven trådte i kraft. Problemet er imidlertid ikke de strafferettslige bestemmelsene og håndhevelsen av dem, at loven ikke har redusert prostitusjonsmarkedet, eller at kvinnelige sexselgere i de meste synlige formene for prostitusjon føler seg kriminalisert og ytterligere stigmatisert, men at sosiale hjelpe- og skadereduksjonstiltak som Pro Sentret fortsatt eksisterer. Kondomer og glid skal ut ble det sagt på møtet i regi av Likestillings- og diskrimineringsombudet den 28. august. Folkevalgtes manglende kompetanse på hva Pro Sentret og andre prostitusjonstiltak tilbyr av hjelp er ett problem, ett annet problem er at man mener at de mest utsatte gruppene som også er brukere av prostitusjonstiltakene, helt og holdent skal overlates til straffeapparatet om de ikke vil eller kan finne alternativer til prostitusjon.
Det er i gateprostitusjonen man finner de meste utsatte gruppene som kvinner i den rusrelaterte - og deler av den grensekryssende prostitusjonen. Førstnevnte gruppe har i løpet av de siste årene gått kraftig ned, hovedsakelig som en følge av at behandlingstilbudet inkludert legemiddelassistert rusbehandling har senket terskelen for å bli inntatt i behandling og det er færre som trenger å finansiere stoffproblemet med sexsalg. Sistnevnte gruppe utgjør 90 prosent av kvinnene i gateprostitusjonen. Majoriteten er kvinner fra land i Øst-Europa som Bulgaria og Romania og kvinner fra afrikanske land blant annet Nigeria - der de fleste har bosted i Italia eller Spania. De færreste av disse kvinnene har rettigheter eller krav på hjelp i Norge om de ikke blir identifisert og definert som ofre for menneskehandel, som kan utløse hjelp i form av refleksjonsperiode og også muligheten til varig opphold. Om terskelen er lav for å bli identifisert som mulig offer for menneskehandel, er den adskillig høyere for å bli anerkjent som offer, de fleste sakene der kvinner anmelder tredjepart for utnyttelse, blir som det også er påpekt i USAs årlige rapportering om staters innsats for å bekjempe menneskehandel, redusert til hallikvirksomhet. Det utløser ingen rettigheter. Det samme gjelder exit-programmer med tilhørende hjelp til bolig, skolegang og arbeid, de færreste i gateprostitusjonen vil kunne nyttiggjøre seg av et slikt tilbud.
Hege Grostad og hennes like utgjør en liten andel av de mangfoldige gruppene som jobber i det norske prostitusjonsmarkedet. Men det de mest ressurssterke gruppene har til felles med de minst ressurssterke er at de utgjør et mindretall, markedet er ikke som en pyramide med få på toppen og majoriteten på bunnen. Majoriteten av sexselgere befinner seg et sted på midten, det er folk av alle kjønn og seksuell identiteter som av ulike økonomiske årsaker og motiver finner prostitusjon som det beste alternativet på det tidspunktet de selger sex. Dette er heller ikke mennesker som trenger arbeidstrening eller bolig, mange supplerer sexsalg med annet lønnsarbeid både faglært og ufaglært, eller har erstattet lavt lønnet og tungt kroppsarbeid med salg av seksuelle tjenester. Om det er noen som måtte ønske omskolering kvalifiserer som kjent ikke sexarbeid for hjelp fra Nav.
Den politiske tilnærmingen til prostitusjon må ta utgangspunkt i de realitetene prostitusjonsmarkedet rommer. Noen opplever sexsalg som det eneste alternativet de har, noen opplever det som det beste alternativet, mens andre igjen anser sexarbeid som et fagområde som handler om mye mer enn å selge seksuell tilfredsstillelse. Politikerne som lovgivende organ må også være villig til å se både på om loven fungerer etter intensjonene og omkostningene av strafferettslig regulering av prostitusjon. Sist men ikke minst må det anerkjennes at det blant sexarbeidere i likhet med andre samfunnsmessige marginaliserte grupper, er et mangfold av stemmer og erfaringer. Prostitusjonspolitikken må med andre ord ta utgangspunkt i empirisk basert kunnskap og de erfaringer sexarbeidere formidler, noe annet er udemokratisk og diskriminerende.
