I forarbeidet til lovforbudet mot sexkjøp så vel som under selve lovbehandlingen, ble det sagt av lovgiverne og departementsrådene at forbudet skulle følges opp med sosiale tilbud og skadereduksjonstiltak for selgersiden. Det hersket om enn med ulike fortegn en tverrpolitisk omsorg for kvinner i både gateprostitusjon og grensekryssende prostitusjon. Ifølge både de rødgrønne og Krf var forbudet ikke bare den beste, men også den eneste måten å beskytte disse kvinnene på. Mens Frp, Høyre og Venstre på sin side hevdet at et forbud ville være til mer skade enn gagn for en sårbar gruppe, spesielt de utenlandske kvinnene og kvinnene med rusproblemer som jobbet i prostitusjon. Dette var på nasjonalt nivå.

I Oslo var knapt blekket på loven tørket før byrådet annonserte store budsjettkutt som ville ramme nettopp de tiltakene som var rettet mot de mest utsatte i gateprostitusjonen. Argumentet var blant annet at med lovforbudet var det ikke lenger behov for å opprette tilbudet til kvinner i gateprostitusjonen. Dette til tross for at det bare var politiets Stop-gruppe og pro-kriminaliseringspolitikerne som hyllet lovens angivelig positive effekt. Byrådet besinnet seg heldigvis, og tiltakene kunne opprettholde noenlunde samme drift. 

Men i år gjentok Oslo-byrådet de samme truslene. Brukerne av Pro Sentrets varmestue og Natthjemmet fikk denne gangen beskjed om de var like kostbare som sykehjemsplass, derfor måtte de bort. Også denne gangen gikk det seg til, og tiltakene kunne opprettholde driften. I Bergen har slunken bykasse ført til at Utekontaktens prostitusjonstiltak må legge ned et faglig godt opparbeidet tiltak for utenlandske kvinner – både de som jobber på gata og innendørsmarkedet. Så langt har ikke det ikke vært meldt om at Bergen kommune har endret mening.

Selv om det ikke er noe nytt at sosiale tiltak brukes som brekkstang mot staten i kommunens budsjettkamp, så gjenspeiler politikken på lokalt nivå en urovekkende tendens. Utviklingen går mot at den politiske og offentlige debatten rundt prostitusjon utelukkende dreier seg om lovforbudets effekt eller mangel på sådan. Uansett er resultatet at blikket har blitt flyttet fra selgersiden til kjøpere og antatte bakmenn. Fra prostitusjon som et uttrykk for økonomiske problemer, fattigdom, ekskludering fra arbeidslivet, mangelfull skolegang, språkproblemer og rus- eller migrasjonsproblemer, til prostitusjon som en trussel mot samfunnet. Årsaken til prostitusjon hevdes det, er å finne i menns etterspørsel som kyniske kriminelle tjener svimlende summer på å mette. Løsningen er mer ressurser i form av penger til politi. 

For fire tiår siden ble en ensidig forbudslinje ansett som uholdbart og usolidarisk. Vi kan altså med god grunn hevde at når det kommer til prostitusjonspolitikk, går Norge baklengs inn i fremtiden. Derfor må konsekvensene av en ensidig strafferettslig dominans både i den politiske og praktiske tilnærmingen til prostitusjon diskuteres. For det vil bety at sexarbeidere i hovedsak møtes av samfunnets kontrollapparat og at politiets kunnskap vil dominere vår kunnskap om og innsyn i markedet. Sist, men ikke minst vil det bety at vi mister av syne en forståelse av prostitusjon som et symptom på noe bakenforliggende og dermed en viktig nøkkel til korrigering av vår selvforståelse som samfunn.