I dag (19.juli) markeres drapet av svenske Jasmine og tyrkiske Dora som ble drept i forrige uke, utenfor den svenske og tyrkiske ambassaden i en rekke land. Det er to forskjellige kategorier av drap; privat vold og hatkriminalitet. Jasmine ble drept av sin eks-mann da hun skulle ha sitt første møte med sønnen, ett av de to barna de hadde sammen. Dora ble drept av en ukjent, mulig kunde, som transperson jobbet hun som sexarbeider. Dora blir et nummer i en ubehagelig statistikk; hun er det 31 ofre for vold og drap mot transpersoner i Tyrkia siden 2008. Transpersonersomsom jobber som sexarbeidere er ekstremt utsatt for vold, også i Norge.
Kunne disse drapene vært unngått? Ja, uten tvil. Jasmine døde som en konsekvens av svenske myndigheters totalt manglende evne til å forholde seg til realitetene. Både sosial- og justismyndighetene dreide blikket mot hennes arbeid som sexarbeider og ble ut av stand til å håndtere en konfliktfylt barnefordelingssak. I stedet ble hennes status som sexarbeider det som ble problemet og overskygget det faktum at det handlet om privat vold og en familie som trengte hjelp. Muligens hadde svenske myndigheter håndtert andre situasjoner med privat vold like dårlig, men det er grunn til å tro de reelle problemene forsvant i skyggen av kunnskapen om hennes sexarbeidererfaringer. Den svenske offertilnærmingen til sexarbeid er som kjent diagnostisk.
Dora var utsatt som transperson, transfobien er dominerende ikke bare i Tyrkia men i de fleste land i verden, inkludert Norge. Samtidig er det vanskelig å se forbi det faktum at Dora var sexarbeider og dermed oppleves som fritt vilt - dobbelt stigmatisert, fordi volden mot sexarbeidere ikke blir tatt alvorlig. Heller ikke i Sverige eller Norge.
Når sexarbeidere utsettes for vold eller drap er fokuset som Synnøve Jahnsen skriver om drapet på Rebekka Rist som ble drept i Bergen 2006, på hennes status stoffbruker og sexarbeider (Albertine juni 2012). Det blir forklaringen på hvorfor hun ble drept. Det er selvforklarende og vi trenger ikke å gruble om samfunnet har ansvaret for det som skjedde. Rebekka ble like gammel som Jasmine; 27 år. I hvilke andre situasjoner får kvinners status forklaring på at hun ble drept; hun var gift derfor ble hun drept?
Kanskje kunne heller ikke drapet på Rebekka vært unngått, men det er utrolig nedslående å se at storsamfunnet ikke dveler ved disse sakene, ikke har en offentlig debatt om hvordan vold og drap kunne ha vært forebygget, men rett og slett fritar seg for ansvar. På samme måte som man toer sine hender over overdosedødsfall; storsamfunnets politikk på området enten det handler om stoff eller sexarbeid, stilles ikke til ansvar, og storsamfunnet frikjenner seg selv.
Mangelen på solidaritet med samfunnsmessige marginaliserte grupper er påtagelig. Da Pro Sentret i 2012 publiserte en rapport om vold mot sexarbeidere ble funnene i rapporten totalt underkjent og underkommunisert av folkevalgte politikere innenfor Ap og Sv, som hevdet at rapporten ikke kunne anses som noe annet enn et dårlig innlegg i kriminaliseringsdebatten. Rettere sagt fordi Pro Sentret som sosialt tiltak hadde talt i mot forslaget om å forby sexkjøp fordi det ville ramme selgersiden mer enn kjøperne, ble rapporten håndtert som et innlegg mot sexkjøpsloven. At rapporten ikke snakket om lovgivningen men ga et innblikk i hvordan mange grupper innenfor prostitusjon opplevde situasjonen etter kriminaliseringen i 2009, ble ikke et tema i mediene, hos myndigheten eller folkevalgte. Stemmene som ble publisert var motstandere av Pro Sentret, andre folkevalgte politikere valgte enten å holde kjeften eller ble ikke spurt. Uansett kunne noen som synes at manglende solidaritet har en grense, tatt til ordet, det ble ikke gjort. Solidaritet med sexarbeidere gir ingen politisk gevinst. Heller ikke for høyresiden som er opptatt av den frie vilje og ikke konsekvensene av en lov og orden politikk.
Nylig har vi hatt samme debatten som vi hadde i 2012. Fafo-forskeren Anette Brunovski, publiserte rapporten Erfaringer i fem prostitusjonstiltak gjennom et halvt år (2013), rapporten konkluderer med at kriminalisering og da ikke sexkjøpsloven, men politiets håndhevelse av hallikparagrafen (straffeloven § 202), har bidratt til at sexarbeidere som er i kontakt med tiltakene, ikke anmelder vold, ran og overgrep fordi de er redde for at de selv eller personer de deler leilighet med skal miste leiligheten om politiet blir oppmerksomme på at de selger sex. Fafo-rapporten understøtter PIONs erfaringer; personer som jobber med sexarbeid har ikke tillit til politiet og det har endret seg i løpet av de siste årene. Politiet var tidligere sett på som en samarbeidspartner når det kom til overgrep og ran, nå handler det om å holde seg skjult for politiet.
Debatten som fulgte av Fafo-rapporten var identisk med debatten i fjor da Pro Sentret publiserte sin rapport. Politikere fra Ap og Sv og representanter fra kvinnebevegelsen gikk ut i media og erklærte sin tillit til lovverket og politiet og markerte samtidig sin mistillit til Fafo og forsker Anette Brunovski. I stedet for å drøfte rapportens funn og konklusjoner, ble det hele dissekert som et dårlig innlegg i debatten mot sexkjøpsloven. Det er vanskelig å se andre områder av samfunnet man kan så til de grader si at empirisk basert kunnskap og evidens er irrelevant. Dem om det, men så kan man spørre seg hvor er de andre? Utover en kommentar fra Inger Anne Olsen i Aftenposten, valgte majoriteten å holde kjeft.
Så tilbake til drapene, i hvilken grad har storsamfunnet ansvaret for drapet på Jasmine og Dora? Ja, vi har ansvar fordi vi vet at med kriminalisering av enkelt grupper følger stigma og moralisme. Lov og rett påvirker folkesinnet.
Ifølge lagmannsretten i Oslo (LB 2009-93028), er sexsalg en umoralsk handling som ikke generer rett til erstatning av tapt arbeidsfortjeneste som en følge av vold. Inntil 2009 fikk sexarbeidere erstatning. Sunniva Schultze Florey, (Albertine juni 2012), skriver at retten mente at Stortinget med å kriminalisere sexkjøp hadde understreket at sexkjøp var uønsket, inntil 2009 fikk sexarbeidere erstatning for tapt arbeidsfortjeneste som en følge av vold. Rettens skrevne moralisme har den tendens til å bli mer håndfast i enkelt personers adferd, det vet vi.
For med straffelov følger ofte moralisme, diskriminering og fordommer rettet mot de gruppene loven har til formål å regulere. Kriminalisering påvirker ikke bare retten og rettsforståelse, det påvirker oss alle på ulike måter, noen mener at dette er mennesker som er fritt vilt som man kan gå løs på – storsamfunnets negative holdninger gjenspeiles i enkeltpersoners adferd, andre mener at de har seg selv å takke og reduserer det til et problem mellom selger og kjøper samtidig som slike hendelser tas til inntekt for å understøtte forbudslinjen. Volden i miljøene blir et argument for å kriminalisere heller enn å se hvordan kriminalisering trigger vold mot sexarbeidere. Atter andre velger å forholde seg taus og det er vanskelig å ikke ta tausheten til inntekt for manglende solidaritet med gruppene det gjelder. Og igjen kan vi trekke paralleller til de mange som har dødd av overdoser; hadde vi akseptert statlig regulering med denne typen konsekvenser om det hadde rammet herr og fru Hvermann; Neppe!
I dag markeres drapet på Jasmine og Dora, la oss håpe at det skaper ettertanke, kritiske refleksjoner, og sist men ikke minst sinne over at to unge mennesker har måttet bøte med livet fordi samfunnets politikk legitimerer drap ved å ikke gi beskyttelse. Ikke bare i Sverige og Tyrkia, men også Norge og alle andre land som har valgt en politisk tilnærming basert på undertrykking, fordommer og stigma. Hvil i fred Jasmine og Dora, og som det sies i mange land i dag; ikke glem, ikke tilgi! Samfunnet har ansvar.
