Sexkjøpsloven og hallikparagrafen forsterker undertrykkelsen av de mest sårbare blant oss.
På tiårsdagen for sexkjøpsloven, 15. juni, brukte LO-rådgiver Jonas Bals to sider i Klassekampen til å kritisere meg og andre som ønsker å fjerne lovene som gjør det vanskeligere å selge sex.
Han mener at når vi omtaler prostitusjon som arbeid, skaper vi en myte som «bidrar til å opprettholde undertrykking og tvang». Når vi kaller det arbeid, utelukker vi, ifølge Bals, at de som selger sex også kan være ofre, og begrepsbruken «bagatelliserer prostitusjonens vold og overgrep».
Jeg sliter med å følge logikken i Bals’ argumentasjon. Vanligvis usynliggjør vi ikke maktforholdet på arbeidsplassen, eller i kapitalismen for øvrig, ved å snakke om utnyttet lønnsarbeid som arbeid. Selv ikke når folk blir utsatt for vold eller andre overgrep på jobben. Å nekte å kalle noe arbeid er snarere en effektiv undertrykkelsesmekanisme, som når vi regner kvinners arbeid i hjemmet som fritid.
Fagbevegelsens svar på maktskjevhet og maktmisbruk i arbeidslivet er ikke å benekte at noe er arbeid, men snarere motmakt, reguleringer og tilbud om kompetanseheving og velferdsordninger. Slik styrker vi arbeidstakerne i møte med arbeidsgiver. Det samme bør vi gjøre for sexarbeidere.
Jeg deler derfor kritikken av sexkjøpsloven og hallikparagrafen som kommer fra Amnesty og mange sexarbeidere, hvis syn er godt representert i boka Revolting Prostitutes av Juno Mac og Molly Smith. De støtter ikke avkriminalisering fordi det er en menneskerett å kjøpe sex, eller fordi det å selge sex er drømmejobben. De benekter ikke at det å selge sex kan være skadelig eller føre med seg langtidsvirkninger.
Deres forsvar for avkriminalisering skyldes at mange som selger sex allerede befinner seg i en sårbar situasjon. De selger sex fordi de ikke har tilgang på annet arbeid eller fordi de desperat trenger pengene, og lovene som er på plass for å hindre dem i å selge sex gjør vondt verre.
Sexkjøpsloven skremmer de mest lovlydige kundene bort fra markedet. Sexarbeiderens behov for penger forsvinner imidlertid ikke. Det blir derfor hardere konkurranse om de verste kundene, noe som presser prisene nedover og gjør at kundene kan kreve mer.
Sexarbeiderne må nå ta flere kunder for å få endene til å møtes og må oftere gå på akkord med egen sikkerhet, som å reise hjem til kunden, slik at han ikke skal bli tatt av politiet. Og jo mindre trygt markedet er, jo mer nødvendig blir det å knytte seg til bakmenn som kan garantere sikkerhet.
Hallikparagrafen er ment å ta slike bakmenn, men gjør det samtidig ulovlig for sexarbeidere å dele leilighet med andre, selv når de gjør det av hensyn til egen sikkerhet og for å kutte kostnader slik at de slipper å ta flere kunder enn de trenger.
Oslopolitiets beryktede «Operasjon husløs» gjorde at mange sexarbeidere havnet på gata uten å få igjen depositum fordi politiet stilte utleier overfor et ultimatum: Enten så kaster du ut sexarbeiderne fra leiligheten eller så tiltaler vi deg for hallikvirksomhet.
På denne måten vender dagens lovverk politiet mot sexarbeiderne, framfor å beskytte dem mot overgrep og ran. Kvinner med utenlandsk opprinnelse er spesielt sårbare. Går de til politiet med voldsanklager risikerer de å bli sendt ut av landet. Sårbarheten tiltrekker seg også voldsmenn og andre kriminelle som vet at de som selger sex er enkle ofre siden de ikke tør å kontakte politiet.
Prostitusjonsfeltet konfronterer oss med hvor vanskelig og urettferdig livet kan være. Det å selge sex er i mange tilfeller hardt og farlig arbeid, ofte utført av mennesker som mangler andre muligheter.
Det får mange til å ønske å kvitte seg med yrket. Men løsningen er å gi mennesker i en vanskelig situasjon mer trygghet og flere muligheter å velge blant – ikke å ta fra dem trygghet og å gi dem færre muligheter, slik sexkjøpsloven og hallikparagrafen dessverre gjør.
Først publisert i Dagbladet 22. juni 2019
