Selvbestemmelsesrett er en grunnleggende menneskerett som betyr frihet til å gjøre valg av betydning for eget liv og helse. Det inkluderer seksuelle og reproduktive rettigheter. 

I 2018 feiret man at det var 40 år siden kvinner ble gitt retten til å selvbestemt abort i Norge. Kvinner skulle ikke lengre være nødt til å ty til strikkepinner og kloke kvinner, om nemdenes vedtak var nei. I mange land kjempes denne kampen fortsatt samtidig som mange land erstatter retten til selvbestemmelse med restriktive anti-abortlover. Det er derfor rystende å se at en regjering som for litt over et halvt år siden hyllet seg selv og sitt arbeid når det gjaldt kvinners reproduktive og seksuell helse og rettigheter, er villig til å selge kvinners råderett over egen kropp i en politisk hestehandel for å trygge egen maktposisjon.

Mange vil si at det å fjerne retten til fosterreduksjon ved flere fostre ikke medfører store inngripen i kvinners selvbestemmelse, eller man kan si som Høyres Stefan Heggelund gjør til Minerva, det var ingen som hylte opp om å få den da den lå i departementets skrivebordsskuffe, under den rødgrønne regjeringen. 

Men det er stor inngripen. Det betyr at en tredjepart skal måtte vurdere om kvinnen eller denne familien for den saksskyld, kan få abortere et sykt foster eller redusere antall fostre om det er, som Martine Aurdal skriver,  tre eller flere der. Ikke minst betyr det at man retten til selvbestemmelse er svekket.  

Reproduktiv teknologi skaper nye problemstillinger og i debatten om hvordan håndtere disse, må retten til selvbestemmelse for parten som har ansvar å bære fram fostret, ligge i bunnen.

Nå handler det om politisk makt, og det ikke første gang at regjeringen Solberg prøver seg på hestehandel med kvinners reproduktive rettigheter. I 2014 var det reservasjonsretten som var forhandlingsbar. Vi vet også at retten til reproduktiv helse og seksuelle rettigheter lever et skjørt liv om dagen både globale nord og globale sør.

I USA og Brasil kjører har høyrepopulistisk myndighet i tospann med kristenkonservative krefter gått løs på kvinners- og LHBT folks- og andre minoriteters rettigheter. Inkludert sexarbeidere. I USA er sexarbeidere jaget ute på gaten og i hendene på hallikene etter at president Trump i april 2018 undertegnet lover, FOSTA og SESTA, som stiller nettportaler ansvarlig for hva brukerne gjør. I dragsuget går ikke bare sexarbeidere men også idealet om å holde myndigheters kontroll ønsker unna internett. 

I land i Øst-Europa er både retten til å leve ut sin seksuelle orientering og kjønnsuttrykk og retten til selvbestemt abort, fjernet. 

Sexarbeidere vet alt om hvordan det er å bli fratatt denne retten, forbudet mot sexkjøp handler ikke om å miste retten til å kjøpe seksuelle tjenester, den handler om tap av retten til selvbestemmelse over egen kropp og å bruke seksualitet som kapital for inntjening for de av oss som har behov for det.

Vi i PION ser at det går en rød tråd mellom forbudet mot sexkjøp i land i Vest-Europa, anti-LHBTQ-politikk og restriktive abortlover i land i Øst-Europa. Den røde tråden er manglende rett til selvbestemmelse over egen kropp og seksualitet. Vi ser også at når kampen om makten hardner til, er det det retten til reproduktive helse og seksuelle rettigheter som settes på spill.   

Regjeringens angrep på kvinners abortrettigheter krever derfor massiv motstand og at vi samler oss i kampen på den internasjonale kvinnedagen 8. mars. Som hovedparole har vi foreslått «Sexarbeidere støtter kvinners rett til selvbestemmelse».

Vi markerer samtidig at i 2019 er et 10 år med sexkjøpsloven med hovedparole forslaget «Fuck loven!».  Det er en klar melding fra et samfunnsmessig marginalisert ståsted som befolkes av mennesker som bærer omkostningene av kriminaliseringen på sine skuldre.  Forbudet var som kjent ikke et folkekrav fra mennesker som selger seksuelle tjenester. Det er derfor et forbud som er like paternalistisk som abortnemndene, og som har hatt og har særdeles negative konsekvenser og omkostninger for de av oss som livnærer oss på salg av seksuelle tjenester. Spesielt har den rammet de av oss som lever i de mest marginaliserte livssituasjonene, både i form av tap av kontroll over eget liv og tap av mulighet for å bruke risikostrategier for å hindre vold og kriminalitet.

Utover å gjøre det mer risikabelt å selge sex er de eneste endringene vi kan spore, at politiets utlendingseksjon har tatt over arbeidet til politiets organisert kriminalitets enhet; kvinner kastes ikke lengre ut av leiligheter men ut av landet.

Kampen fortsetter og det eneste nyttige våpenet vi har er fellesskap og solidaritet. De eneste som tjener på splittelse er de som prøver å frata oss retten til å styre over egen seksualitet og reproduktiv helse.

Vi har alt å tjene på å stå samlet!