Følgende tekst er et utdrag fra innledningen til boken. ‘Samtaler om sex og arbeid’, som er et dokumentarprosjekt som Iselin Kristiansen har arbeidet frem i samarbeid med ulike sexarbeidere over tre år. Prosjektets bilder er utstilt på Fotografiens Hus fram til 17. Mars. Kristiansen søker forlagsavtale for prosjektet, og personer med tilknytning til forlagsbransjen oppfordres herved til å ta kontakt. 

Det er dessverre blitt sånn at en form for feminisme som eksplisitt motsetter seg sexarbeideres rettigheter, agens og virkelighetsoppfatning, har fått overtak i offentligheten, og ideen om hva feminisme overhodet er, er blitt så sammenvevd med dette at det oppfattes som et uttrykk for antifeminisme å ønske å forsvare sexarbeideres rettigheter eller på annen måte spille på lag med sexarbeidere: For eksempel ved å ta sexarbeideres virkelighetsopfatning på alvor.

Men bevegelsen for sexarbeideres rettigheter har røtter i feminismen og det var den amerikanske sexarbeideren, kunstneren, aktivisten og feministen Carol Leigh som først brukte betegnelsen sexarbeid en gang sent på 70-tallet. Hun kom opp med denne betegnelsen under en feministisk konferanse som handlet om vold i pornografi og media. Her brukte man termen ‘the sex use industry’ og hun syntes at betegnelsen var flau og objektifiserende for henne som selv var en sexselger. Denne retorikken fikk henne til å føle at hun ikke var politisk likeverdig med de andre kvinnene på konferansen, og den tok fra henne følelsen av agens. Hun foreslo derfor at man heller kunne bruke tittelen ‘sex work industry’.

Terminologien sexarbeid/ sexarbeidere ble altså født på denne konferansen. Det er en betegnelse som har en eksplisitt politisk og feministisk opprinnelse. Den er motivert av at Carol Leigh var en feminist som ikke ville finne seg i å bli objektifisert av kvinnebevegelsen, en bevegelse hun selv var en del av, på den samme måten som patriarkatet hadde objektifisert kvinner i tusenvis av år. Sexarbeid var en terminologi som man kunne anvende for å forene arbeidere som gjorde beslektede former for arbeid, som erotisk dans, porno og annet. Og det anerkjente arbeidet som disse menneskene gjorde i stedet for å definere og stigmatisere dem som personer. I motsetning til ‘prostituert’ som er en terminologi som gjerne trekkes over hodet på mennesker man på en eller annen måte søker å kontrollere, er altså sexarbeider en politisk betegnelse, som denoterer at man er en del av en spesifikk arbeidskraft. ​

Ifølge sexarbeiderne og forfatterne Juno Mac og Molly Smith er det sexarbeidere som er de originale feministene, siden sexarbeidere har organisert seg og jobbet for sine, og dermed kvinners, rettigheter, helt tilbake til middelalderen, altså lenge før kvinnebevegelsen ble født. Men det har alltid vært motsetninger innad i kvinnebevegelsen; mellom de som støttet sexarbeidere og de som av ulike grunner mente at sexarbeidere ikke hadde noe i kvinnebevegelsen å gjøre. Og etter hvert som  radikalfeminismen fikk hegemoni her til lands ble det vanskeligere for sexarbeidere å ta del i kvinnebevegelsen.

Siden 1980 og 90-tallet ble ‘prostitusjon’, sammen med pornografi, forstått som kjønnet vold i seg selv, og dette har nå en stund vært nærmest udiskutabelt, spesielt på den politiske venstresiden. De kalte seg radikale feminister, og de var det kanskje en gang i tiden, men i dag bør vi nok bytte ut ordet radikal med reaksjonær, konservativ eller til og med patriarkalsk. For disse kvinnenes ønske om å kontrollere, med loven i hånd, hva andre kvinner, kvinner som de anser som uten evne til å ta selvstendige valg, velger å gjøre med sine egne kropper, minner om de kristenkonservatives forsøk på å forhindre kvinner i å ta abort.

Det er kanskje ikke så rart da, at radikalfeminister i spørsmål som dreier seg om sexarbeid og pornografi, har inngått koalisjoner med ytre høyre og med kristenkonservative krefter. Som den norske kriminologen May-Len Skilbrei har vist oss i en forskningsartikkel som handler om den offentlige samtalen i forkant av innføringen av sexkjøpsloven, hadde ikke kriminaliseringen vært mulig uten et ‘samarbeid’ mellom ulike argumenter; sexarbeid som et problem relatert til kjønnsbasert vold, grensekryssende sexarbeidere som en uønsket form for migrasjon og sexarbeidere som et offentlig ordens problem. Varianter av sexkjøpsloven, eller ‘den nordiske modellen’ (hvor man kriminaliserer kundene, men ikke sexselgerne), blir, som den finske sosiologen Niina Vuolajärvi har forsket på, i hovedsak brukt som en unnskyldning for å trakassere og deportere kvinnelige migranter, med det argumentet at ‘prostitusjon er uønsket i samfunnet vårt’.

Men selv om sexindustrien altså helt klart inneholder vold – jeg tror ikke det er noen sexarbeidere som ville påstått noe annet – er dette ikke det samme som å si at den er lik vold med to streker under svaret. Vi forsøker ikke å utslette restaurantbransjen fordi kvinner kan bli, og blir, trakassert eller utsatt for overgrep på jobb i denne bransjen. Vi jobber i stedet for at trakassering og overgrep ikke skal skje i restaurantbransjen. Denne innrammingen, av sexarbeid som vold i seg selv, er et stort hinder for at sexarbeidere blir tatt seriøst når de faktisk utsettes for vold, og den bidrar til å øke stigmaet som sexarbeidere utsettes for i samfunnet vårt. Denne forståelseshorisonten utsletter også sexarbeideres agens og gjør dem til et stumt symbol for kvinneundertrykkelse. Det finnes bedre måter å ramme inn sexarbeid på, fra et feministisk perspektiv, og i det følgende skal jeg nevne tre av dem.​

For det første. Selv om det er mange menn som også er sexarbeidere, er nok det overveldende flertallet av verdens sexarbeidere kvinner. Og selv om det altså finnes blant annet kvinnelige sexkjøpere, kvinnelige pornokonsumenter og kvinner som besøker strippeklubber, er flertallet på etterspørsel-siden menn, og de betaler for seksuelle tjenester både fra andre menn, fra transfolk og fra kvinner. Så lenge dette er realiteten vil sexarbeideres rettigheter være et essensielt spørsmål for kvinnebevegelsen, for dette er knyttet til spørsmål om makt og fordeling av materielle ressurser – og den fordelingen er ikke i kvinners favør. Kvinner har ikke oppnådd økonomisk likestilling med menn noen steder i verden, heller ikke her i Norden. Og i en verden med økende økonomiske forskjeller reverseres det som lenge har vært en positiv utvikling for kvinner. Med uttrykket ‘feminisering av fattigdom’ refererer man til hvordan fattigdommen skjevfordeles mellom kjønnene globalt, men dette skjer faktisk også her til lands. Mye av begrunnelsen for å ha sterke velferdsstater har handlet om at man har villet beskytte kvinner fra å være økonomisk avhengige av menn. Og når man strammer inn på disse ordningene så går det ut over kvinner, for eksempel ved at de ikke får råd til å gå fra voldelige ektemenn og samboere. Da kan løsningen for noen være sexarbeid, slik det har vært det for kvinner under patriarkatet i tusenvis av år. Og dersom man altså ikke liker dette bør man jobbe for en større omfordeling av ressurser, heller enn å kriminalisere og stigmatisere sexarbeideres kropper, og dermed utsette voldsutsatte kvinner for ytterligere belastninger. I et globalt perspektiv fører feminiseringen av fattigdom til at mange i det globale sør legger ut på reiser til vestlige land for å arbeide, i mangel av gode muligheter i hjemlandet. Her gjør de mye av det omsorgsarbeidet som hvite middelklassekvinner ikke lenger vil gjøre; her vasker de og passer barn. Men mange reiser også for å jobbe i sexindustrien, og da er vi over på det neste punktet. 

For det andre er det nødvendig å se sexarbeid gjennom en interseksjonell linse. Interseksjonalitet er en terminologi som den amerikanske rettsprofessoren Kimberlé  Crenshaw har utviklet for å kunne problematisere kvinnebevegelsens ensidige søkelys på hva alle kvinner har til felles. Som blant annet forfatteren bell hooks har påpekt var det deres rase og klasseprivilegium som gjorde at hvite middelklassekvinner fikk gjøre sine egne interesser til kvinnebevegelsens hovedfokus. Problemet med dette var at melaninrike arbeiderklassekvinner ikke nødvendigvis hadde, verken de samme erfaringene, eller de samme interessene, som hvite middelklassekvinner. Kjønn og rasialisering er altså to akser som må sees i sammenheng med hverandre, for når de krysser hverandre – og det gjør de selvsagt for alle rasialiserte kvinner hele tiden – er de en potent miks.

Men også andre akser enn kjønn og rase er viktige å ta med i beregningen, som for eksempel klasse, funksjonshemming og seksualitet. Den historiske grunnen til at mange skeive har vært sexarbeidere er ikke at de har en mer ekstrem eller uhemmet seksualitet enn andre. Det har derimot å gjøre med at de ofte har manglet støtte fra sine familier, og at de har vært diskriminert på arbeidsmarkedet. Dette er fortsatt en høyst aktuell problemstilling og da spesifikt når det kommer til transfolk, som ikke bare kan mangle støtte fra sine familier, men også fra staten, som strengt vokter helsevesenets ressurser. Og på grunn av dette er sexarbeideres rettigheter et anliggende også for de som jobber for skeives rettigheter.

Sexarbeidere og funksjonshemmedes rettigheter, er også sammenvevde siden mange sexarbeidere har en funksjonsvariasjon og dette kan gjøre at de har problemer med å stå i en ordinær jobb, med de kravene til oppmøte og effektivitet som dette innebærer. En annen ting å huske på er at det ikke er alle som har et like godt forhold til politiet, og dette med god grunn. Når den norske middelklassefeminismen insisterer på å bruke den straffende staten som verktøy for å bekjempe det den ikke liker, er dette glemt. Et talende og grufullt eksempel på dette er ‘operasjon husløs’, en systematisk strategi fra politiets side som går ut på at politiet alltid varsler husverten til sexarbeidere om at de huser en sexselger, når dette oppdages. Og dersom den aktuelle huseieren da ikke umiddelbart kaster ut vedkommende blir de truet med å bli tiltalt for hallikvirksomhet. Dette er nå innbakt i politiets retningslinjer, men det rammer av en eller annen grunn kun utenlandske kvinner. Og da, som menneskerettighetsorganisasjonen Amnesty har påpekt i sin knusende rapport om hvordan Norge behandler sexarbeidere; spesielt ofte de mer melaninrike av de utenlandske kvinnene. ​

Den tredje innrammingen er den som viser oss hvorfor og hvordan sexarbeideres velvære er et anliggende for alle kvinner, og dette handler om horestigmaet, den seksuelle doble standarden, hore/ madonna-dikotomien, og det som professor i kjønnsstudier Meredith Ralston kaller for ‘the good girl/ bad girl-binary’. Når en kvinne som ikke er sexarbeider vil ha seg frabedt å bli kalt for en hore forsterker og bekrefter dette på paradoksalt vis horestigmaet.

Det var psykoanalytikeren Gail Pheterson som først formulerte en teori for hvordan dette i bunn og grunn er en splitt og hersk-mekanisme, utformet for å straffe de av oss som ikke greier, eller ikke ønsker, å leve opp til visse heteropatriarkalske normer for femininitet og seksualitet. Såkalt hore-stigma er altså en sosial struktur som kontrollerer alle kvinner. Dette er fordi den samme merkelappen (hore, skjøge, ludder, osv.) kan brukes om oss alle. Og dette gjør at alle kvinner må være på vakt. Vi må hele tiden passe på å ikke overskride grensene for den tekkelige femininiteten. Som Gira Grant også påpeker er dette utgangspunkt for en oppdeling av kvinner: I de rene og de urene, englene og horene, de uskyldige og jomfruelige, og alle de andre (og her er vi er tilbake på de nevnte mytene). Med et vink til Simone De Beauvoir skriver hun; «om kvinnen er den andre, er horen den andres andre». Såkalt ‘slut shaming’, påpeker Ralston, kommer ikke til å forsvinne før vi har eliminert slike binære forestillinger rundt kvinners seksualitet, og dette er umulig å gjøre uten å avstigmatisere de av oss som legemliggjør stigmaet: altså kvinnelige sexarbeidere. Horestigmaet er selvfølgelig også interseksjonelt, og som Pheterson påpeker er det noen kvinner som alltid allerede er horer i vår sosiale underbevissthet. Dette har å gjøre med oppfatninger rundt rase, klasse og seksualitet. Svarte kvinner og asiatisk utseende kvinner må jobbe enda hardere enn hvite kvinner for å bevise sin normative femininitet og seksualitet. ​

I dag har feminismen faktisk en god del makt, spesielt her til lands. Og den har, som filosofen Amia Shrinavasan har påpekt, dessverre lykkes med å reprodusere verdens ulikheter innenfor sine egne rekker. Faktumet er, skriver hun, at selv om mesteparten av verdens kvinner ikke har makt, så er ikke dette til hinder for at noen kvinner likevel har svært mye makt. Og det er som regel disse kvinnene, de hvite, vestlige middelklassekvinnene, som får lov til å sette agendaen for feminismen. Og mange av disse mener de har rett til å snakke på vegne av andre kvinner. Shrinavasan peker også på at denne feminismen for de privilegerte noen ganger konvergerer med ytre høyres interesser, som tilfellet er med den transekskluderende feminismen, men også den som aktivt ekskluderer og motarbeider sexarbeidere. Dette er en strategi, som i en verden der fascismen må kunne sies å ikke lenger bare være på fremmarsj, men definitivt er tilbake, snarest må revurderes. Sexarbeidere er, sammen med transfolk, blitt kanarifuglen i kullgruven, som advarer oss om hva som venter om vi ikke er forsiktige. Et eksempel på dette er den pågående tilbakerullingen av retten til abort i USA og mange andre steder i verden. Som journalisten Olivia Snow påpekte i en artikkel i magasinet Wired: Sexarbeidere så dette komme; den digitale overvåkningen som mange kvinner i USA nå blir utsatt for med det formålet å kontrollere deres reproduktive funksjoner, har sexarbeidere allerede blitt utsatt for en god stund. ​

Sexarbeidere er ikke patriarkatets venner, slik radikalfeministene vil ha det til, men derimot, ved å nekte å innordne seg våre uskrevne regler for kjønn, klasse og seksualitet, en trussel mot det. Feminisme kan ikke kun handle om å sikre kvinners plass i det eksisterende makthierarkiet. Og den må alltid, alltid spørre seg om hvem dens kampanjer, virkemidler og ideer er til nytte for. Og om det skulle vise seg at ideene som den promoterer kan være til skade for de som befinner seg i femininiteten, seksualiteten, eller samfunnets randsoner så må den skifte retning. En feminisme som ikke støtter sexarbeidere er ikke feministisk.  ​

Prosjektets er utstilt på Fotografiens Hus fram til 17. Mars

Kilder:​

- Boken 'whores and other feminists' som inneholder teksten 'Inventing sex work' av Carol Leigh

- Boken 'revolting prostitutes' av Juno Mac og Molly Smith (Se også TED-talken: 'What do sex workers want?')

- Arikkelen 'The Development of Norwegian Prostitution Policies: A Marriage of Convenience Between Pragmatism and Principles' av May-Len Skilbrei

- Artikkelen 'Governing in the Name of Caring—the Nordic Model of Prostitution and its Punitive Consequences for Migrants Who Sell Sex' Av Niina Vuolajärvi. 

- Om feminiseringen av fattigdom, av Kate Donald i Open Democracy

- Artikkelen 'Mapping the Margins: Intersectionality, Identity Politics, and Violence against Women of Color' av Kimberlé Crenshaw 

- Rapporten 'The human cost of crushing the market: Criminalization of sex work in Norway' av Amnesty International

- Boken 'Slut-Shaming, Whorephobia, and the Unfinished Sexual Revolution' av Meredith Ralston

-Artikkelen 'The Whore Stigma: Female Dishonor and Male Unworthiness' av Gail Pheterson.

- Boken 'Playing the whore' av Melissa Gira Grant

- Boken 'The right to sex' av Amia Srinivasan

- Artikkelen 'Are you ready to be surveilled like a sex worker?' av Olivia Snow 

​