Det å «gå under jorda» betyr ikke at sexarbeidere bokstavelig talt graver seg ned.
Klassekampen kjørte i begynnelsen av april en reportasjeserie som belyste ulike sider av sexarbeiderfeltet. Men i siste oppslag den 8. april begår avisa noe som må betegnes som nivåfeilslutning, for saken om politiets manglende interesse for å håndheve sexkjøpsloven avsluttes med en punchliner om at motstandere av sexkjøpsloven tar feil; sexarbeidere «har ikke gått under jorda». For ifølge journalistene er det en «meny» av kvinner som kan bestilles på nett, og blir levert til kundene på linje med matleveringstjenesten Foodora.
Reportasjeserien startet med en større halliksak (5.april), som har gått for retten der 150 sexarbeidere hovedsakelig fra land i Øst-Europa har vært smuglet inn i landet, og jobbet i en bygård i Oslo samt reist rundt i landet og jobbet med sexsalg i minst 13 byer. Ingen kjente til at en stor bygård i Oslo i indre vest nærmeste var omgjort til bordell. Heller ikke politiet som riktignok var blitt tipset, men ga f i å følge det opp. Hallikene sørget for annonser, kunder, reiser og opphold, forteller en av de dømte i saken, Mike. Han var overrasket over hvor mye penger som kunne håves inn ukentlig i grov utbytting av sexarbeiderne.
Bare én av de 150 sexarbeiderne, Alejandra, vitnet mot hallikene. Forståelig nok siden det for sexarbeidere er lite å vinne og mest å tape på å bistå norske justismyndigheter i kampen mot halliker og menneskehandlere.
Alejandra som er colombiansk, fortalte om ekstremt dårlige arbeidsforhold. Transaksjonsavtalen mellom sexarbeiderne og kundene ble inngått av hallikene. Hun styrte hverken arbeidssituasjonen, antall kunder hun måtte ta, hvor mange timer i døgnet hun skulle jobbe eller hvilke tjenester som skulle selges. Hun var utsatt for lønnstyveri. Hallikene krevde 50 prosent av inntektene, og hun måtte selv dekke halvparten av utgiftene relatert til reise- og transport samt leie av arbeidsleilighet. Hva leieprisen var sies det intet om, men korttidsleie er dyrt.
Alejandras opplevelse er ikke unik. I løpet av de to siste tiårene har vi vært vitne til et økende kriminelt marked der parten som selger sex presses inn i samarbeid med mer eller mindre kriminelle aktører, som tar seg godt betalt og i mange tilfeller kontrollerer og styrer hele virksomheten. Ofte har parten som selger sex, liten kunnskap om situasjonen i Norge både når det gjelder lovgivning og hjelpetiltak. Feilinformasjon kan være en indirekte trussel mot opprør, som for eksempel formidle at det er forbudt å selge sex så om man kontakter politiet risikerer man å bli straff. Feilinformasjon kan også bidra til å bygge barrierer for kontakt med hjelpeapparatet, som for eksempel hevde at sexarbeidertiltakene tar seg betalt for tjenester, glid og kondomer. Det er lett å plante mistro til hjelpeapparatet blant personer tilhørende en samfunnsmessig gruppe som hverken har erfaring eller er forvent med lavterskel skadereduksjonstilbud og tjenester.
Undergrunnsvirksomheten betyr derfor ikke at sexarbeidere graver seg ned og blir borte fra åsynet. Det betyr at de er overlatt til en lovløst svart økonomisk marked, og avhengig av risikovillige personer som tar seg godt betalt for å organisere virksomheten. Det betyr at sexarbeidere selv ikke lager avtaler med kundene, bestemmer hvilke kunder hen ønsker å motta og tjenester hen ønsker å selge. Heller ikke hvor mange kunder som skal betjenes, ti kunder daglig er hinsides og gjenspeiler på ingen måte en normal arbeidssituasjon for en sexarbeider. Det betyr også at heller enn å søke hjelp hos og beskyttelse fra politiet må man sørge for å ligge unna radaren for å beskytte kunder mot politiet.
Foodoras matleverandører vant med støtte fra fagbevegelsen kampen mot plattformøkonomiens utbytting og arbeidernes manglende rettigheter. De sexselgende gig-arbeiderne er ikke bare overlatt til seg selv mot profittkåte halliker og andre organisatorer, sexarbeiderne er også underlagt statlig kontrollregime som både skaper og tilrettelegger for så vel som ignorer den skadelige arbeidssituasjonen de står i. At avisas journalister etter et dypdykk i kriminaliteten i feltet velger å slå et slag for sexkjøpsloven heller enn å se hvordan kriminaliseringen slår ut for parten som etter lovgivernes intensjoner ikke skulle rammes, er derfor uforståelig.
