Da sexkjøpsloven ble innført 1.1.2009 var hovedstadens gater tomme for prostituerte. Endelig slapp man å forholde seg til disse stakkars, men samtidig også plagsomme og aggressive kvinnene, som i hovedsak var nigerianske. På innemarkedet derimot, skjedde intet nytt. Sexarbeidere der kunne fortelle at de hadde like mange kunder som før. Etter et halvt år så var også gateprostitusjonen på samme nivå som det den var i 2007.
Flere aviser har skrevet at etter vi fikk sexkjøpsloven har kundene også fått mer makt, og sexarbeiderne får sjelden sette de grensene de før kunne. De har fått en tøffere hverdag. 14.01 sier statssekretær Astri Aas Hansen at dette ble diskutert i forkant av loven, og det ble bevilget 10 millioner kroner for å gi sexarbeidere mulighet til yrkeskvalifisering. Oslo kommune derimot ønsket å kutte bevilgningene til Pro Sentret og andre sosiale hjelpetiltak for utsatte i denne gruppen.
Daglig leder ved Nadheim senter for kvinner og menn med prostitusjonserfaring, Olav Lægdene, forteller om store problemer med å få prostituerte inn i andre yrker. Mye grunnet problemer med at mange sexarbeidere ikke har oppholdstillatelse i Norge. Vi synes det er merkelig at politikere kan vedta en lov, tilsynelatende for å beskytte sexarbeidere, selv om de er klar over at konsekvensene kan bli mer overgrep og mindre mulighet til selvkontroll for de det gjelder.
30.6.2009 sa politioverbetjent Øyvind Norgarden til Dagbladet at ”vi ser færre kvinner som kommer til Norge for å prostituere seg, ergo er det færre som blir utsatt for halliker og menneskehandlere”. Vi mener at antallet prostituerte i Norge ikke sier noe om antall ofre i verden, men det er vel kanskje ikke så viktig, så lenge det skjer utenfor egen stuedør. Hvis en vil bekjempe trafficking og menneskehandel må en jobbe med alle aspekter og ikke ensidig fokusere på salg av sex. En må også våge å se salg av sex som en overlevelsesstrategi for mange som prøver å få opphold i et Europa som blir mer og mer lukket for mennesker fra andre kontinenter.
New Zealand har derimot gått i stikk motsatt retning når det gjelder lovgivning av sexarbeid. I 2003 vedtok de ”Prostitution Reform Act” (PRA), og legaliserte dermed prostitusjon. Dette innebærer fulle arbeidstaker- rettigheter, og helserettigheter. Sexarbeiderne i landet føler seg dermed tryggere, mindre stigmatisert og diskriminert, og mer tatt vare på av samfunnet. Gjennom å gi ut en brosjyre med informasjon til kundene, tar de også og sikrer sexarbeiderne gjennom å gå i dialog med klientene, fremfor å skyve dem ut av samfunnet.
I Norge har Prostituertes Interesseorganisasjon og store deler av fagmiljøet som jobber med sexarbeidere også tatt til orde for at rettigheter og ikke forbud er veien å gå. Det er selvsagt store forskjeller mellom Norge og New Zealand, men deres vei å gå lager i alle fall ikke sexarbeidere til ofre for en migrasjonshindrende politikk.
