Politiadvokat Andreas Meeg-Bentzen omtaler mennesker som selger sex for smittebomber. Samtidig vedgår han at han ikke kjenner til et eneste smittetilfelle blant sexarbeidere.
Etter å ha jobbet på prostitusjonsfeltet og Pro Sentret i godt og vel 20 år skal det litt til før jeg setter morgenkaffen i halsen. Politiadvokat Andreas Meeg-Bentzens uttalelser til tv2.no bidro til at jeg kom farlig nær. Han er bekymret for utbredelsen av korona, smittesporing og folkehelsen og omtaler personer som selger seksuelle tjenester som potensielle smittebomber som vil bidra til å øke den totale smitten i samfunnet, fordi noen har droppet karantene. Selv i den fredfylte og rause førjulstid er det svært vanskelig å romme en så generaliserende, stereotypisk, stigmatiserende og fordømmende uttalelse fra en politiadvokat. Svært spesielt blir det når han selv bekrefter at politiet ikke er kjent med smittetilfeller blant sexarbeidere.
I flere uker har media omtalt mektige industrilobbyisters vellykkede press på regjeringen for å få unntak for karantenereglene for utenlandske arbeidstakere og ifølge Aftenposten har det siden juni landet 77 fly på norske flyplasser med smitte om bord. Det er godt dokumentert hvordan det gikk, men ikke en gang har jeg hørt noen omtale de utenlandske arbeidstakerne som smittebomber.
At Meeg-Bentzen uttaler seg som han gjør kan bare ledes tilbake til prostitusjonens samfunnsmessige posisjon og egne holdninger til personer som selger sex. Hans omtanke for de som kjøper seksuelle tjenester derimot er nesten rørende. Han er bekymret for at de skal bli smittet og ta med seg denne smitten hjem til jul. Ikke på noe tidspunkt reflekterer han over at smitten også kan gå andre vei, fra kjøper til selger og det faktum at sexarbeidere, som han selv bekrefter har flere kunder om dagen, er betraktelig mer eksponert for smitte enn kjøperen.
Pro Sentret har, i samarbeid med Sexarbeidernes interesseorganisasjon PION siden mars forsøkt å komme i dialog med helsemyndighetene vedrørende smittevernhjelp til mennesker som selger sex, uten hell. Fortsatt foreligger det hverken løse tanker eller klare strategier på hvordan helsemyndighetene skal løse situasjonen for den samfunnsmessige marginaliserte populasjonen. Nettopp derfor er smittesporing vanskelig, om ikke umulig, da omkostningene ved å gi seg selv til kjenne er for høy. I denne situasjonen, hvor det er avgjørende at alle gis mulighet til å følge nasjonale smittevernråd, er det siste vi trenger en politiadvokat som påfører skyld og demoniserer en allerede utsatt gruppe.
