For å sparke inn åpne dører kaster NRK Brennpunkt en samfunnsmessig marginalisert og stigmatisert gruppe kvinnelige migranter under bussen.
- Du lar datteren din selge sex, hyler journalisten inn i lokalet mens hun filmes.
- Jeg er 22 år ikke 16, svares det tørt fra lokalet.
NRK Brennpunkt spør ikke om hvorfor datteren eventuelt selger sex, muligens fordi det «kyniske foreldre som selger sine barn» narrativet passer bedre inn i det bildet dokumentaren gir av miljøet.
I en annen sekvens står journalisten med filmteamet i ryggen og forteller til en kvinne;
- Du selger sex, jeg har sett nakenbilder av deg på en eskorteannonse.
Vi, seerne, vet takket være NRK Brennpunkts filming hvor lokalet er. De som kjenner kvinnen, vet også nå takket være Brennpunkt, at hun selger seksuelle tjenester. Noe de fleste sexselgere jobber hardt for å holde skjult for familie, venner og omgivelsene.
I dokumentaren går det slag i slag. Vi får se beliggenheten til massasjeinstituttene. Kvinnene outes med så dårlig sladdede bilder at det bare for de av oss som ikke bor i Bergen, de ikke er gjenkjennelig for.
Journalisten blir avvist, og kvinnene nekter å snakke med henne. Kvinnene vet imidlertid ikke at det driter NKR Brennpunkt i; for inn sendes undercover mannlig journalist med skjult kamera og skjult lydopptak.
I introen presenteres det at 80 prosent av massasjeinstituttene er fordekte bordeller, men på hvilket grunnlag hevdes det? Brennpunkt saumfarer nettsider som er annonsesteder for eskorter, og får så å si en pluss en til å bli sex; annonser fra massasjeinstitutt som ikke inneholder tilbud om salg av seksuelle tjenester blandes med individuelle eskorteannonser uten at det tematiseres at blant thaimassører er det som i den øvrige befolkningen, noen som supplerer inntekten med sexsalg.
Journalisten lurer kanskje ikke i buskene, men det er uklart om de gir seg til kjenne når de filmer kvinnene som jobber på massasjeinstituttene, og kunder som kommer og går. Det telles ansatte, kunder og timer, og det spekuleres i at dyre vesker og jakker er et sikkert tegn på sexsalg.
Hva filmingen av utsiden av lokalene egentlig avdekker er usikkert. Det samme gjelder journalistenes oppringing til instituttene for å avdekke sexsalg der kombinasjon dårlig norsk kunnskaper og dulgte hentydninger åpner for spørsmålene; skjønner den som svarer hva det blir spurt om? Og andre veien rundt - skjønner journalisten hva det svares på?
Brennpunkt hevder å kunne dokumentere at kvinnene blir grovt utnyttet. Men det verste denne dokumentaren kan dokumentere er at massasjeinntekten går i eierens favør, som tar cirka 70 prosent. Det er økonomisk utnyttelse av massørene, og avdekker et generelt problem i Norge; nemlig at migranter ofte utnyttes som billig arbeidskraft.
Bilder av navnløse kundelister og penger, informasjon om kundenes alder og sivilstatus formidles i «true crime» dramaturgi. Siden ingen andre enn thaimassøren som er drittlei av å få mannlige kunder som tror hun selger sex vil snakke med Brennpunkt, må kildene til disse dataene være fra politiets stadige razziaer på massasjeinstitutter.
PION har kontaktet NRK flere ganger på saker der presseetikken har vært underordnet i rikskanalens tabloide og spekulative nyhetsoppslag om sexarbeidere. Men i Brennpunkt dokumentaren overgår NRK seg selv, det er så ille at det gjør vondt å se på den.
Det er ikke forbudt å selge sex, og thaimassasje er ikke synonymt med sexarbeid. Noen thaimassører må i likhet med andre lavtlønnsarbeidere, supplere inntekten med salg av sex for å få de økonomiske hjulene til å gå rundt. Og mange sexarbeidere har både massasje og seksuelle tjenester i virksomhetens portefølje.
Det er høy grad av mobilitet i markedet. Majoriteten uavhengig av kjønn og etnisk tilhørighet, er omreisende sexselgere. Thai-massasjeinstituttene rundt i Norge er ikke bare arbeidssted, men også sosiale møtesteder for både tilreisende og fastboende personer med thailandsk bakgrunn. Det å ha sosiale møtesteder og nettverk gir sosial beskyttelse. Et gode mange andre omreisende sexarbeidere ikke har.
Thai-massasjeinstituttene er derfor ikke problemet, det er det kriminaliseringen som er. For sexarbeiderne skaper forbudet mot sexkjøp (strl. §316) og hallikparagrafens (strl. §315) forbud mot å jobbe innendørs og i felleskap med andre, de virkelige problemene. Både fordi kriminaliseringen har ført til tap av kontroll over egen virksomhet, og fordi at parten som selger sex jages av politiet
I stedet for å kaste en samfunnsmessig marginalisert og stigmatisert gruppe kvinnelige migranter under bussen, kunne NRK Brennpunkt ha rettet oppmerksomheten mot hvordan strukturelle forhold tvinger mange migranter ut i sexmarkedet. Migranter utgjør den nye underklassen når det gjelder leveforhold, levekår og tilgang til arbeidsmarkedet. Spesielt kvinner som migrerer via ekteskap har dårlig tilgang til språkopplæring, jobber i lavtlønnssektorer, og er som innvandrergruppe totalt oversett av myndighetene.
Og videre; hvilket marked er det migrantene møter? NRK kunnen spørre seg om hvordan hallikbestemmelsen og sexkjøpsforbudet påvirker arbeidshverdagen til sexarbeiderne? Da ville de se at sexarbeidere er tvunget til å utvise høy grad av diskresjon for å beskytte kunder mot politiets oppmerksomhet. NRK ville også få innsyn i hvordan sexselgerne opplever tap av kontroll over egen virksomhet fordi besøket må skje på kundens domene. Begge deler har bidratt til at vi i dag snakker om et kjøpers marked.
Ordlyden i såkalte hallikparagrafen forbyr ikke utnyttelse av andres sexsalg, det leddet ble overført til menneskehandelparagrafen (strl. § 257) i 2003. Hallikparagrafen rommer ingen fornærmede, det er samfunnsmoralen som skal beskyttes. Det forbudte er å «fremme andres prostitusjon» som tolkes som å tilrettelegge for andres sexsalg. Bestemmelsene er derfor vidtrekkende, og i praksis er det en indirekte kriminalisering av selgersiden. Sexarbeidere kan ikke danne arbeidsfellesskap som gir sikrere arbeidsforhold, og politiet har brukt mye ressurser på å jage sexarbeidere ut av leiligheter og lokaler gjennom «Aksjon husløs» i Oslo, og tilsvarende aksjoner i de andre byene. Det skaper et marked for utnyttelse der den som tar risikoen med å tilby lokaler for sexsalg kan ta seg svært godt betalt. For sexarbeiderens del betyr det både mer arbeid for mindre penger, og større avhengighet til tredjepart. I tillegg til svekket forhandlingsposisjon overfor både kunder og den som besitter lokalene.
Så når NRK har gjort publikum kjent med hva som er omkostningene av dagens prostitusjonspolitikk for parten som selger sex, kunne de ha fulgt opp saken med spørsmål til politikere om hva de vil å gjøre for å redusere rekruttering til sexarbeid gjennom bedre fordeling av godene samt reduserer risikoen for at sexselgere utsettes for utnyttelse, vold og annen kriminalitet. Da kunne vi ha fått en debatt både om hvordan lovgivningen skal utformes og sexsalg organiseres som både reduserer risikoen for skader, og styrker og forbedrer alle sexselgeres arbeidssituasjon og hverdag.
Vi skjønner at det ikke er like pirrende sensasjonelt som å avdekke umoralen. Men det hadde vært fint å se at NRK kan håndtere rollen som viktig samfunnsovervåker og samfunnsaktør også overfor denne gruppen.
