Internasjonal migrasjonspolitikk mangler menneskerettighets- og likestillingsperspektiv, sier Borislav Gerasimov i Global Alliance against Traffic in Women (GAATW), som i snart tre tiår har jobbet for en rettighetsbasert migrasjonspolitikk.
– Man må spørre hvorfor kvinner migrerer. Hva er det som gjør at noen ender opp med å bli offer for menneskehandel, og hvordan man kan styrke kvinnelige migranters rettigheter? sier Borislav Gerasimov.
Borislav Gerasimov jobber for GAATWs internasjonale sekretariat, og vi diskturer hvordan det kan ha seg at over 20 års kamp mot menneskehandel har gjort forholdene verre for gruppen migranter man hevdet å ville beskytte.
Han peker på at i den internasjonale migrasjonspolitikken handler det ikke om migrasjonspolitikk, men om grensepolitikk og en grensekontroll som har blitt stadig mer militarisert.
– Stadig mer restriktiv grensekontroll og kriminalisering av migrasjon har reprodusert og forsterket de problemene man har ønsket å løse, sier Gerasimov.
Sammen med åtte medarbeidere drifter han GAATWs arbeid fra hovedkontoret i Bangkok, Thailand. Gerasimov er redaktør for tidsskrift «Anti-Trafficking Review», og organisasjonens kommunikasjonsrådgiver og kampanjeansvarlig.
GAATW teller i dag over 80 tilsluttende organisasjoner, og blant medlemmene finner man en rekke sexarbeiderorganisasjoner.
Kvinnekonferansen i Nairobi
– GAATW ble etablert i 1994 og er en internasjonal allianse med over 80 ikke-statlige organisasjoner fra hele verden, forteller Gerasimov.
Etableringen av organisasjonen skjedde under en konferanse om kvinnelig migrasjon i Chang Mai, men ifølge Gerasimov ble forløpet til GAATW dannet allerede under FNs første kvinnekonferanse i Nairobi i 1985. Hovedtemaet på konferansen var vold mot kvinner som i tillegg til privat vold, inkluderte trafficking (handel med kvinner), tvangsekteskap, voldtekt, æresvold og kvinnelig omskjæring og kjønnslemlestelse.
I Nairobi deltok mange aktivister som jobbet for en rettighetsorientert migrasjonspolitikk for kvinner. Aktivistene fant hverandre og dannet et løst sammensatt nettverk bestående av enkeltpersoner og representanter for organisasjoner.
– Mange var kvinnepolitiske aktivister fra land i det globale sør som hadde egne migrasjonserfaringer. Andre jobbet med eller forsket på migrasjonspolitikk både i opprinnelses- og destinasjonsland. Blant disse var Foundation for Women (FFW), som hadde engasjert seg i kvinnelig migrasjon til og fra Thailand.
Kvinnelig migrasjon
Thailand opplevde som en rekke andre asiatiske land, en boom på 1980-tallet av kvinner som reiste ut for å jobbe. Inntil da hadde arbeidsmigrasjon vært et område for menn. I dag utgjør kvinner, ifølge IOM Thailand, nærmere halvparten av landets nesten ti millioner migranter.
Ifølge Gerasimov vakte utnyttelsen av thailandske migranter i Vest-Europa bekymring både i Thailand og i destinasjonslandene. Nederlandske myndigheter finansierte et mangeårig feministisk deltakerbasert aksjonsforskningsprosjekt i regi av FFW, og i 1984 åpnet FFW et rådgivningssenter som sørget for informasjon til kvinner som reiste ut.
– Feministisk deltakerbasert aksjonsforskning betyr at tilnærmingen er kvinneorientert, og som i dette tilfellet, at kvinnelige migranter deltok aktivt prosjektet med planlegging, innsamling av data, analyse og igangsetting av tiltak basert på resultatet, forklarer Gerasimov.
– Resultatet ble presentert på en internasjonal konferanse i Chang Mai i 1994 da GAATW ble dannet. Forskningen pekte på behovet for å forstå kompleksiteten i kvinners migrasjon, motivet for å jobbe i prostitusjon, og former for utnytting.
Menneskehandel
Ifølge Gerasimov så GAATW tidlig at brudd på menneskerettigheter var både årsaken til og konsekvensene av migrasjon.
– De første årene jobbet vi med å utforske hva menneskehandel innebar, og vi fant ut at det måtte kontekstualiseres og ses i sammenheng med samfunnsmessige forhold som globalisering og økt global mobilitet, veksten av uformelle økonomier og hvordan migrasjon var knyttet opp til allerede eksisterende ulikheter knyttet til kjønn, rase og klasse, og hvordan man møter dette nasjonalt og internasjonalt, sier Gerasimov.
– Vold mot kvinner er et veldig viktig tema, og det er viktig at man jobber for å bekjempe det. Men det har vært særdeles uheldig for den politiske tilnærmingen til og forståelsen av kvinnelig migrasjon at feltet ble plassert under paraplyen kjønnsbasert vold.
GAATW deltok, ifølge Gerasimov, aktivt i forarbeidet til FNs anti-trafficking-protokoll, også kalt Palermoprotokollen. Målet var å etablere en felles definisjon av begrepet trafficking som verdenssamfunnet kunne slutte seg til.
GAATW jobbet aktivt for en rettighetsorientert tilnærming der utnyttelse i prostitusjon skulle sidestilles med andre former for utnyttelse av migrantarbeidere. Den kvinnepolitiske motparten, den amerikanskbaserte paraplyorganisasjonen Coalition Against Trafficking in Women (CATW), lobbet på sin side for å definere all prostitusjon som menneskehandel.
Da protokollens tekst forelå hevdet både dere og CATW at dere hadde vunnet?
– Ja, vi gjorde det, og vi var fornøyde med at protokollen utvidet forståelsen fra handel med kvinner til menneskehandel. Palermoprotokollen adresserer utnyttelse av migranter, både kvinner og menn, og stadfester at det omfatter tvangsarbeid og slaverilignende praksiser, og ikke bare prostitusjon som de tidligere konvensjoner.
– Vi var også fornøyd med at protokollen understreket tredjeparts bruk av tvang som trusler, vold eller frihetsberøvelse, og at formålet er utnytting av migranter, sier Gerasimov.
– I tidligere konvensjoner var menneskehandel definert som alle former for migrasjon eller grensekryssende mobilitet, forklarer Gerasimov.
Ifølge Gerasimov var GAATW ikke fornøyde med at protokollen differensierer mellom utnyttelse i prostitusjon og tvangsarbeid. De var heller ikke fornøyde med at rettighetsperspektivet i protokollen er svakt formulert.
– Vi mente at det var tilstrekkelig med begrepet tvangsarbeid, og at tvangsprostitusjon kunne falle inn under det. Det er også et problem at migranters menneskerettighetsbeskyttelse er så løst definert og lite forpliktende for medlemslandene, sier Gerasimov.
USA dominert politikk
Det største problemet har ifølge Gerasimov vært USAs dominerende rolle både i definisjon av organisert kriminalitet og i implementeringen av protokollen.
– USA sidestilte trusselbildet av organisert kriminalitet med terrorisme, og det har preget medlemslandenes arbeid i ratifiseringen av FN-konvensjonen mot transnasjonal organisert kriminalitet.
– Konvensjonen kom i 2000, og utformingen skjedde i kjølvann av terrorangrepet på World Trade Center i New York 11. september 2001, legger Gerasimov forklarende til.
– Men også i iverksettelsen av anti-trafficking-protokollen har USA med utgangspunkt i intern lovgivning, The Trafficking Victims Protection Act, TVPA, som trådte i kraft i 2000, tatt styring over det internasjonale arbeidet. Det har ikke falt så heldig ut, sier Gerasimov.
Ifølge Gerasimov førte det til at iverksettelsen av protokollen fikk en abolisjonistisk slagside der bekjempelse av prostitusjon har dominert den politiske debatten om menneskehandel.
– Samtidig som det er det strafferettslige arbeidet som blir vektlagt i vurderingen av hvordan de ulike medlemslandene oppfyller forpliktelsen, sier Gerasimov.
– På nasjonalt nivå ser vi at det er kriminalitetsbekjempelse, grensekontroll og grensesikkerhet som dominerer den politiske tilnærmingen.
Siden 2001 har USA publisert en årlig rangering av medlemslandenes oppfylling av sine forpliktelser. Rangeringen går fra I til III, og de landene som havner på siste plass trues med sanksjoner i form av at USA stopper ikke-humanitære bistandsmidler.
Det er flere enn bare onde tunger som vil ha det til at USAs vurderinger ligger tett opp til landets utenrikspolitiske relasjoner, og Gerasimov forteller at mange ble overrasket da en rekke vesteuropeiske land i 2019 plutselig ble degradert fra I til II. Deriblant Island, Danmark, Italia og Tyskland.
– Jeg kan skjønne at Danmark og Italia kommer dårlig ut på grunn av migrasjonspolitikken de fører, men det er vanskelig å skjønne at Tyskland er plassert på nivå II, mens Filippinene er på nivå I.
Ifølge Gerasimov fikk Tyskland kritikk for at de ikke hadde straffeforfulgt tilstrekkelig mange, og det overskygget alle andre tiltak tyske myndigheter har iverksatt både for å forebygge utnyttelse og bistå arbeidsmigranter som har vært utsatt for menneskehandel.
Motiver for å migrere
Det bekymrer Gerasimov at migrasjonspolitikken er redusert til spørsmål om kriminalitetsbekjempelse og grense- og migrasjonskontroll.
– Push- og pull-faktorer knyttet til demografiske forhold og samfunnsmessige og økonomiske endringer i både opprinnelses- og destinasjonsland, er ikke et tema i dagens migrasjonspolitikk.
Thailand har i flere i tiår hatt stor innenlands migrasjon fra fattige rurale strøk til byer og områder i landet der turistnæringen har skapt nye former for økonomisk vekst.
– Det estimeres med at i 2050 vil nærmere 70 prosent av verdens befolkningen bo i byer, påpeker Gerasimov.
Migrasjonen, enten den er intern eller ekstern, er ofte familierelatert.
– Det ikke lenger mulig å overleve med små jordlapper hvor man dyrker ris og grønnsaker og holder noen få husdyr. Det kunne man for noen tiår siden. I dag er familien hjemme helt avhengig av pengene migranter sender hjem.
– Men kvinner har også individuelle motiver for å migrere. Det kan være at man flykter fra familieforhold og ønsker seg bort fra patriarkalske samfunnsstrukturer som begrenser kvinners frihet, eller at man ønsker å se verden og tenker at man har større mulighet for å lykkes økonomisk ute enn hjemme.
– Mange kvinner vet at de kommer til å jobbe under utnyttende forhold, også at jobben innebærer prostitusjon. Men når utnyttelsen inkluderer vold, tvang og frihetsberøvelse, handler det ikke lenger om samtykke, fastslår Gerasimov.
Kvinnelige migranter er spesielt utsatt for utnyttelse fordi de i større grad enn menn er henvist til den uformelle arbeidssektoren, enten det er i private hushold, i samfunnets gråsone som prostitusjon eller illegal industri som Sweatshops.
– I gulfstatene er for eksempel kvinnelige migranter regulert av det som kalles kafala-systemet der arbeidsgiver er sponsor, ordner visum, betaler for reise og har det juridiske ansvaret for arbeidstaker. I praksis betyr det at migrantene er helt og holdent i arbeidsgivers vold, forteller Gerasimov.
Gerasimov forteller at migrantene står uten rettsbeskyttelse fordi kafala-systemet ikke er innlemmet i landets arbeidsmiljølover. Og siden migranter som jobber i privat hushold ikke er omfattet av arbeidsrettighetslover, er denne gruppen heller ikke anerkjent som arbeidsmigranter.
Nasjonalstater må ta ansvar
I løpet av de snart tre tiårene GAATW har jobbet for en rettighetsbasert migrasjonspolitikk har forholdene for arbeidsmigranter gått fra vondt til verre.
– I mange regioner av verden har grensekryssende arbeidsmigrasjon utgjort en naturlig del av folks hverdagsliv. Burmesere forteller at før i tiden pendlet de mellom Thailand og Burma for å jobbe. Det var ikke et problem. I dag har restriktiv grensepolitikk ført til at folk må smugles inn i landet samtidig som landet er avhengig av arbeidskraften. Grensepolitikken er et resultat av Thailands anti-trafficking-tiltak.
– Det er et problem at statene ikke tar ansvar for at det er etterspørsel etter ufaglært arbeidskraft. Restriktiv migrasjonspolitikk har jaget migranter i hendene på kriminelle aktører, og de fleste land har liten eller ingen systematisk kontroll av industrien, sier Gerasimov.
Ifølge Gerasimov er Thailands fiskeindustri et eksempel på det. Utnyttelsen av arbeidsmigranter fra fattige nærområder har vakt internasjonal oppmerksomhet.
– Samtidig ser vi en økende populisme der arbeidsmigranter framstilles som en trussel både mot nasjonal velferd og interne lønns- og arbeidsforhold. Migranter får skylden for at lønnsnivået senkes selv om fagforeninger i mange land har blitt svekket de siste to tiårene som en følge av strukturelle faktorer som innføring av styringsmodeller som New Public Management, globalisering og teknologisk utvikling.
Menneskerettighets- og likestillingsperspektiv
– Internasjonale tiltak mot menneskehandel må suppleres med et rettighets- og likestillingsperspektiv, sier Gerasimov.
– Vi er alle enige om at menneskehandel er en grov utnyttelse av arbeidsmigranter og alvorlig kriminalitet som må bekjempes. Men målet kan ikke være å hindre migrasjon gjennom strengere grensekontroll og strammere visumregimer, eller å slå ned på migrasjon med raid og deportasjoner av migranter og strafferettslig forfølging av småkriminelle.
– Det er behov for en helhetlig forståelse som både inkluderer og involverer migranter for å styrke deres posisjon vis a vis utnyttende kriminelle og arbeidsgivere. I flere land har migranter organisert seg og bistår andre migranter som trenger hjelp for å komme ut av en utnyttende arbeidssituasjon. Fagforeninger må jobbe aktivt for at arbeidsmigranter skal organisere seg.
– Sist, men ikke minst må arbeidsmigrasjon forstås i lys av samfunnsmessige forhold som fører til migrasjon, og ikke reduseres til en kriminell relasjon mellom kyniske utnyttere og uskyldige ofre, slår Gerasimov fast.
Faktaboks:
Global Alliance Against Traffic in Women – GAATW
GAATW ble etablert i 1994 og er en paraplyorganisasjon og nettverk for mer enn 80 ikke-statlige organisasjoner fra Afrika, Asia, Europa, Latin- og Nord-Amerika. Sekretariatet som er stasjonert i Bangkok, Thailand, har som oppgave å koordinere og representere alliansens aktiviteter på regionalt og internasjonalt nivå. Nettverkets medlemsorganisasjoner er organisasjoner som jobber med migrasjons-, kvinne-, sexarbeider- og menneskerettigheter, bistand- og hjelpeorganisasjoner og selvorganisert grupper av arbeidsmigranter og traffickingofre. GAATW forstår trafficking som et migrasjonsrelatert fenomen og problem, og jobber for å fremme en rettighetsbasert migrasjonspolitikk som ivaretar migranters menneskerettigheter i et stadig mer globalisert arbeidsmarked.
GAATW jobber som pressgruppe for en rettighetsbasert migrasjonspolitikk gjennom aktiv deltakelse i det internasjonale samfunnet. Alliansen deltok aktivt i forarbeidet og forhandlingene til anti-trafficking-protokollen som supplerte FN-konvensjonen mot transnasjonal organisert kriminalitet i 2000.
Siden 2006 har GAATW hatt rådgivende status i FNs økonomiske og sosiale råd, ECOSOC, og nettverket deltar aktivt i det internasjonale arbeidet relatert til migrasjon, kjønnsbasert vold, likestilling og menneskerettigheter.
Å øke bevisstheten om menneskehandel, drive forskning og forsvare ofrenes rettigheter er en sentral del av GAATWs virksomhet. GAATW har jobbet aktivt på grasrotnivå for å bistå kvinnelige migranter enten de jobber i sexarbeid, privat hushold eller illegal industri som Sweatshops, og i organisering og etablering av selvhjelpsgrupper for å motarbeide trafficking og andre former for utnyttelse og vold. En viktig del av dette arbeidet har vært å innhente både forsknings- og erfaringsbasert kunnskap om migrasjon, og etablere kanaler for formidling. I 2012 etablerte GAATW tidsskriftet Anti-Trafficking Review, som er det første fagfellevurderte tidsskriftet med åpen tilgang som tematiserer problemstilling relatert til trafficking. I tillegg formidles kunnskap og debatter i blogger, nyhetsbulletiner og rapporter.
Kilde: www.gaatw.org/
Traffciking
Begrepet menneskehandel eller trafficking oppsto i forbindelse med kvinnelig migrasjon fra Europa på slutten av 1800-og begynnelsen av 1900-tallet. I 1910 ble den første internasjonale avtalen om bekjempelse av hvit slavehandel etablert, en avtale som dannet grunnlag for FN-konvensjonen av 1949, mot handel med kvinner og utnyttelse av andres prostitusjon. På 1980-tallet ble menneskehandel på ny adressert og tematisert på den internasjonale agendaen. Bakgrunnen var økt kvinnelig migrasjon fra land i det globale sør. Kvinneorganisasjoner delte seg i to posisjoner hvor den ene posisjon definerte menneskehandel som synonymt med prostitusjon og jobbet aktivt for å modernisere og styrke FN konvensjonen av 1949. Den andre posisjonen ville utvide begrepet til å omfatte alle former for tvangsarbeid og var i tillegg kritisk til den moralske slagsiden som preget eksisterende konvensjon. FN-konvensjonen av 1949 postulerer at prostitusjon krenker individets, familiens og samfunnets verdi og ære.
Det la grunnlaget for «Protokoll for å forebygge, bekjempe og straffe handel med mennesker, særlig kvinner og barn, som supplerer De forente nasjoners konvensjon mot grenseoverskridende organisert kriminalitet» – også kalt Palermoprotokollen der trafficking eller handel med mennesker defineres som «rekruttering, transport, overføring, husing eller mottak av personer, ved hjelp av trusler om bruk av vold eller bruk av vold eller andre former for tvang, av bortføring, av bedrageri, av forledelse, av misbruk av myndighet eller av sårbar stilling eller av å gi eller å motta betaling eller fordeler for å oppnå samtykke fra en person som har kontroll over en annen person, med sikte på utnytting. Utnytting skal som et minimum omfatte utnytting av andres prostitusjon eller andre former for seksuell utnytting, tvangsarbeid eller tvangstjenester, slaveri eller slaveriliknende praksis, trelldom eller fjerning av organer».
Protokollens utforming er et kompromiss mellom abolisjonistiske organisasjoner som kjempet for at all prostitusjon skulle defineres som menneskehandel, og de som hevdet at det er et skille mellom frivillig og tvungen prostitusjon, og at tvunget prostitusjon er synonymt med tvangsarbeid.
Kilde: openDemogracy: How we get here: the story of Palermo protocol on trafficking
Publisert i Albertine 2020/2021
