Drapene i Atlanta reiste en debatt om sexarbeid, rasisme og sexisme. Det er en debatt vi også må ta i Norge.
Tirsdag 16. mars 2021 skjøt og drepte en ung mann åtte personer (CNN 17. mars 2021). Seks av de drepte som var kvinner med asiatisk bakgrunn, jobbet eller oppholdt seg på et av de tre massasjeinstituttene drapsmannen raidet. Ifølge politiets uttalelser til media har 21-åringen forklart at han hadde en dårlig dag, og at han gikk i behandling for sexavhengighet.
Ifølge politiet var det ikke grunnlag for å hevde at sexavhengigheten var motivet for drapene. De uttale at siden de ikke visste om kvinnene som ble drept jobbet som sexarbeidere eller ikke, ville de unngå alle former for «blaming og shaming» av ofrene (npr.org 16. mars 2021).
Noen har tolket drapene i Atlanta som uttrykk for rasismen mot asia-amerikanere. Flere amerikanske medier har formidlet om økt vold mot asia-amerikanere etter at den forrige presidenten, Donald Trump, omtalte Covid-19 som «kina-viruset».
Et annet tema har vært sexismen. Politiets uttalelse om at de ikke ville anklage ofrene, har sparket i gang en debatt om hvordan rasisme, sexisme og stereotyping av asia-amerikanske kvinner speiler stigmatiserende holdninger mot sexarbeidere.
Saken handler ikke om hvorvidt de jobbet eller identifiserte seg som sexarbeidere, skriver den amerikanske organisasjonen Red Canary Song på nettstedet sitt. Som arbeidere på massasjeinstitutt ble de utsatt for den typen seksualisert vold som stammer fra hatet mot sexarbeidere, asiatiske kvinner, migranter og arbeiderklassen, og som gjør at gruppene oppleves som fritt vilt, også for politiet.
I kjølvannet av saken ble det en debatt i Norge om rasisme mot mennesker med bakgrunn fra Sørøst-Asia i Norge. Flere unge mennesker har gått ut i media og berettet om hvordan de har opplevd rasisme både i form av morsomheter og hatmeldinger. Det meldes også om at det har økt under pandemien.
Men det er en gruppe som har vært stille i debatten, og det er kvinner fra land i Sørøst-Asia som har migrert via ekteskap. I Norge gjelder det blant annet migranter fra Filippinene og Thailand. De inngår i det Statistisk sentralbyrå betegner som eksogame ekteskap, som vil si at de gifter seg med partner med annen landbakgrunn enn dem selv. De har inngått ekteskap med norske menn. Det er kvinnedominerte innvandrergrupper, som faller utenfor radaren i myndighetenes mangfoldsarbeid, og i alle fall når det gjelder thailandske innvandrere til Norge, er de i stor grad overlatt til seg selv.
Gruppene har samtidig hatt en sentral plass i offentlige debatter om kjønnsmakt og likestilling. Av kvinnebevegelsen har de vært beskrevet som passive «postordrefruer» eller «sexslaver» for norske menn. Mange norske menn har på sin side hevdet at de søker partner i land der feminismen ikke har kommet så langt som i Norge, og skapt et bilde av kvinner fra Filippinene og Thailand som enten tjenestevillige sexselgere eller koner som vet å behage sin mann.
Det stemmer selvsagt ikke, migrasjon krever både mot og ressurser. Men forestillingene er med på å skape holdninger i samfunnet til både den filippinske og thailandske migrantpopulasjonen i Norge.
Det er selvsagt flere grupper som rammes av at rasisme krysses med sexisme. Anti-innvandrergrupper selger sitt rasistiske budskap ved å hevde at de vil beskytte norske kvinner mot voldtekt. Ergo sies det at innvandrermenn med muslimsk bakgrunn er mer tilbøyelige til å voldta enn menn tilhørende den hvite norske majoriteten. Samfunnets holdninger til kvinnelige migranter fra Nigeria som jobbet i gateprostitusjonen, førte ikke bare til politisk flertall for sexkjøpsloven, men også til at alle unge svarte kvinner som vandret nedover Karl Johan ble antatt å være sexarbeidere. Da undertegnede jobbet med et prosjekt som inkluderte den grensekryssende prostitusjonen fra Russland til Finnmark, ble jeg fortalt at småjenter ble kledd ut som «russiske horer» til det årlige karnevalet i barnehagen. Om det medfører riktighet vet jeg ikke, men historien forteller uansett noe om bildene som ble skapt om de kvinnelige migrantene fra nabolandet i øst.
Men en ting er hva herr og fru Ola og Kari av alle kjønn sier og mener. Den strukturelle og institusjonelle sexismen og rasismen underbygger, forsterker og reproduserer holdninger og stigma. Og her kommer klasseperspektivet inn.
Mange migrantgrupper utgjør den nye underklassen, og de er enten er henvist til den delen av arbeidsmarkedet der man finner de tyngste og dårligste betalte jobbene, eller de skaper sitt eget arbeidsmarked. Det kan for eksempel være salg av sex, eller etablering av massasjeinstitutt som mange migranter fra Thailand har gjort. Mange thailendere har kompetanse på klassisk thai-massasje fordi de vokste opp med det; i knapphet på tilgang til ordinær skolegang har mange gått i lære i lokale templer.
Når thai-massasjeinstitutter heter Wat Pho, er det ikke fordi det høres eksotisk thai ut, men fordi det er den tradisjonelle og viktigste skoleretningen innenfor klassisk massasje i Thailand. Likevel hersker det en oppfatning om at disse massasjeinstituttene er skalkeskjul for sexsalg. Selv om massasjeinstitutt var hipt blant sexarbeidere tilhørende den etniske majoriteten da det var en nyhet i bransjen på 1990-tallet, er det ikke slik at alle massører anses for å være sexselgere. For mange massører med bakgrunn fra Thailand er det slik. Konsekvensen er at det som kunne ha vært et lukrativt marked i en tid der massasje-, spa- og velværekultur er etterspurt, så vidt henger sammen økonomisk. Det er mange som kvier seg for å gå inn på slike steder, enten fordi man er redd for å bli antatt å være sexkjøpskunde, eller fordi man selv antar at det hovedsakelig er et sted for sexkjøpskunder.
Stigma, sexisme og rasisme rammer ikke bare økonomisk. Det er også en gruppe som oppleves som fritt vilt av alle, inkludert politiet, kriminelle og media.
Under raid på bordeller på 1990-tallet jagde politiet de som jobbet der – hovedsakelig kvinnelig thai-migranter, ut hovedinngangen til en ventende presse som var invitert med av politiet. Samtidig som politiet smuglet kundene ut bakdøra. Når politiet i dag har raidet et thai-massasjeinstitutt hvor de har funnet brudd på norsk lov, formidles det til pressen at nå skal alle thai-massasjeinstitutter sjekkes. Det er ingen andre næringsvirksomheter som opplever at fordi én virksomhet har vist seg å operere utenfor loven, så stemples alle i samme bransje som kriminelle. Politiet i Norge unngår ikke «blaming og shaming», og de drar stigmakortet ved enhver anledning.
Det er ikke bare når media blir invitert med på politiraid at førstesider med krigstypefonter omhandler sexsalg på thai-massasjeinstitutter.
Nyhetssaker som omhandler hvordan rasisme og sexisme rammer, strukturelle og/eller sosioøkonomiske forhold påvirker disse kvinnelige migrantgruppenes liv og hverdag, har det så langt vært taust om. Men, vi har altså ikke tall på hvor mange ganger i årenes løp PION har fått henvendelser fra journalister som skal ha bekreftende sitater eller fyllmasse til sin kommende Breaking-News-artikkel om at de har avdekket at det selges sex på et thai-massasjeinstitutt.
Mennesker av alle kjønn som selger sex er utsatt for massivt stigma og fordømmelse. Vi vet at stigma fører til økt utsatthet for vold, overgrep og annen kriminalitet. Vi vet også at stigma fungerer som barriere både for å anmelde saker til politiet og å oppsøke helsetjenester når man har vært utsatt for vold. Det gjør også at de færreste står offentlig fram som sexselger nettopp for å beskytte seg selv og familie mot stigmatisering.
Det privilegiet har ikke sexselgere som tilhører migrantpopulasjoner i Norges, som for eksempel kvinnelige migranter fra Thailand. I det norske samfunnets thai-stereotypien er eller har alle kvinner, unge som gamle, vært sexselgere.
Vi har heldigvis ikke opplevd drap på thai-massasjeinstitutter i Norge, men flere massører har rapportert om grov vold, inkludert voldtekt og ran. Vi må derfor snakke om rasismen, og vi må som Red Canary Song peker på, se hvordan rasismen krysses både med sexisme og klasseforakt, og hvordan det slår ut for enkelte grupper. Vi må også snakke om hvordan feministisk ideologi og kvinnepolitisk retorikk bidrar til stigma og underbygger sexistiske og rasistiske stereotypier rettet mot kvinnelige migranter.
Fakta:
Om Red Canary Song
Ble etablert i 2017 etter at massasjearbeideren Yang Song ble drept i et politiraid på massasjeinstituttet november samme år. Organisasjonen startet først som et hjelpeprosjekt for å bistå familien til Song med midler til juridisk bistand i forbindelse med drapet, og innsamling av penger til Songs mor. I dag er Red Canary Song en grasrotorganisasjon for massasjeklinikkarbeidere. Nettstedet skriver at det finnes over 9000 arbeidsplasser der arbeidstaker er uten politisk representasjon og mangler tilgang til arbeidsrettigheter og bransjerettet fagforbund. Red Canary Song jobber også transnasjonalt og organiserer asiatiske sexarbeidere/massasjeklinikkarbeidere i Toronto, Paris og Hong Kong.
Først publisert i Albertine
