Kvinnebevegelsen kan ikke hoppe bukk over at sexarbeiderbevegelsen sprang ut av det samme radikale samfunnsopprøret som 1960-tallets feministbevegelse.
Cathrine Linn Kristiansen, talsperson for Feministisk Initiativ og Ane Stø, leder i Kvinnegruppa Ottar, hevder i et innlegg i Dagbladet, at sexarbeidere har stjålet kvinnebevegelsens retorikk når de krever selvbestemmelse og retten til å råde over egen kropp. Det blir, ifølge forfatterne av innlegget, brukt til å hvitvaske sexindustrien og forvrenge kravet om frihet til at det å selge sin egen kropp.
Nå vil de av oss som selger seksuelle tjenester ikke definere handlingen som salg av kropp, men heller salg av enkeltstående tjenester. Om det er en blowjob som er avtalt, så er det kunden får, og ikke tilgangen til full forlystelse av selgerens kropp. Det er pussig at de mest ihuga motstanderne av sexarbeid velger å bruke en språkdrakt som legitimerer og trigger voldsforbryteres handlinger; at kroppen til en som selger seksuelle tjenester er å anse som tilgjengelig for overgrep og misbruk.
Det er også en pussig forståelse av sexarbeid forfatterne utviser, når de skriver at om det var så mange kvinner som likte å selge sex, ville det ikke ha vært nødvendig med betaling. Sexarbeideres kamp for at salg av seksuelle tjenester skal defineres som arbeid handler ikke om seksuell lyst, men inntjening og mulighet til å forsørge seg selv og sin familie uten å risikere liv og helse. Mennesker som jobber i sexarbeid har som alle andre yrkesgrupper et skille mellom privatlivet og arbeidslivet, og man kan godt være glad i sex, men det er neppe noe som tenker seg at jobben er så kul at man kunne har utført den gratis.
Vi har ikke tilsvarende data i Norge, men tall fra andre land viser at over halvparten av kvinnelige sexarbeiderne er eneforsørgere. Mennesker PION har kontakt med formidler at valget om å selge sex er knyttet til økonomi, forsørgeransvar og/eller at de må hjelpe familien med penger. Det gjelder både kvinner, menn og transpersoner.
Forfatterne hevder at sexarbeiderbevegelsen har stjålet retorikk fra kvinnebevegelsen. Man kan hopp bukk over mye, men man kan ikke hoppe bukk over at sexarbeiderbevegelsen sprang ut av det samme radikale samfunnsopprøret som 1960-tallets feministbevegelse. Det er heller ikke slik at kvinnebevegelsen eller feminister i alle land, ser sexarbeid som uforenelig med å jobbe for likestilling og mot undertrykkelse og diskriminering. I mange land har feminister stått last og brast med sexarbeidere i kampen for retten til selvbestemmelse og råderett over egen kropp, og visa vers. Kampen for seksuelle og reproduktive rettigheter er fortsatt en viktig kamp for feminister, sexarbeidere og lhbtq-personer. I noen land for å få rettigheter, mens i andre land står kampen om å bekjempe reaksjonære motkrefter for å beholde rettighetene.
Det bør være en like viktig del av den feministiske kampen å støtte kvinners rett til å si ja, som å si nei, selv når kvinner velger å selge sex. Det bør også være en viktig del av den feministiske kampen å bekjempe alle former for utnyttelse og for at kvinners rettigheter ivaretas, også i sexbransjen.
Kampen for at færrest mulig skal jobbe med sexarbeid må skje på andre samfunnspolitiske områder som på feltet for migrasjonspolitikk og velferdspolitikk, ikke ved å bekjempe mennesker som av ulike økonomiske årsaker og behov, selger sex.
