Stoffbrukere er opprørt over at i den bebudede rusreformen er stemmene til dem som lever med og lider under dagens kontrollregime, utelatt. Intet om oss uten oss var kravet da denne misnøyen uttrykte seg i en markering i Vaterlandsparken
Vaterlandsparken lå badet i solskinn, glade mennesker og musikk, da gruppen Brukerstemmene på rusfeltet arrangerte markeringen Intet om oss uten oss, med et mangfold av appellanter, DJ-er og rapartister.
«Intet om oss uten oss» er som kjent slagordet stoffbruker- og sexarbeideraktivister så vel som andre samfunnsmessige marginaliserte grupper, bruker for å understreke at politikkutformingen skal skje i medvirkning med dem som skal leve med og tråkke i den politikken som etableres.
I likhet med noen sexarbeidere tråkker noen stoffbrukere mer enn andre, rundt i «trasiga skor», som konferansier og kriminolog, Nicolay B. Johansen, formulerte det da han åpnet markeringen.
Det vil si de som må forholde seg til et kontrollregime der bøter, jaging og fengsling er en daglig trussel. Som ikke passer inn i hjelpesystemet, men får beskjed om at de har seg selv å takke fordi de er behandlingsresistente eller ikke i stand til å nyttiggjøre seg av behandlingen, som pårørendeaktivisten Ane Ramm fortalte var beskjeden datteren hennes hadde fått.
De som opplever at politiet ofte slår to fluer i ett smekk, og at samtidig med håndhevelse av sexkjøpsloven håndheves narkotikaforbudet. Som når bøtelegging av sexkjøperen medfører bøtelegging av sexselger for bruk og besittelse av dop. Noe som kreves flere sexsalg for å finansiere nytt dopkjøp.
Man trenger ikke være geni for å skjønne at det er kontraproduktivt politiarbeid når det politiske uttalte målet med kriminaliseringen er å redusere sexarbeid.
Bakgrunnen for stoffbrukeropprøret er krav om ruspolitisk reform der den strafferettslige linjen erstattes med helsehjelp til dem som trenger det. Og anerkjennelse om at euforiserende substanser brukes, og bør reguleres på en mest mulig skadereduserende måte.
Det kreves også at rusreformen må omfatte både justis- og helsesektoren, for som en av appellantene, Sverre Eika, lege ved 24SJU sa; det er en grunnleggende holdning i systemet at ruspasienter ikke skal ha det godt. Derfor skal det ligge litt straff i behandlingen. Ingen andre pasientgrupper blir møtt med denne formen for pietistiske holdninger av helsesektoren.
Men det skjer noe. Stadig flere tar til orde for reformer og regjeringen har etablert et rusreformutvalg.
Men at Storting og Regjering endelig har åpnet skapdøren på gløtt, imponerer altså ikke massene. Mandatet som er gitt det offisielle rusreformutvalget er, blir det pekt på, overraskende snevert og lite ambisiøst; det er knapt mer enn flikking på fin-jussen. Derfor rasles det nå med sablene mens trommene buldrer til kamp med krav om å bli hørt.
Stoffbrukerne har uten tvil mange med seg. Det er bare de mest hardkore nulltoleranse idealistene og de sterkeste profesjonsinteressene som i dag vil bevare forbudslinjen. Blant appellanter var som nevnt legen Sverre Eika og pårørendeaktivisten Ane Ramm, i tillegg til politioverbetjent og leder for LEAP Scandinavia, Bård Dyrdal, og erlikOslo’ Even Skyrud.
The one and only brukeraktivist og leder i Forening for Human narkotikapolitikk (FHN), Arild Knutsen, tok også scenen og det samme gjorde Eva Pay. som tidligere jobbet i Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon (RIO), og Normals Ester Nafstad mens DJ-er og rapartister stilte med støtte til brukeropprøret i form av gratis opptreden fra scenen
PION støtter selvsagt stoffbrukerne og allierte i kravet om at en grunnleggende ruspolitisk reform må til. Og det gjør vi av følgende grunner:
For det første går sexarbeid og stoffbruk ofte hånd i hånd fordi sex er en økonomisk kapital kvinner, menn og transpersoner med stoffproblemer har tilgjengelig. For mange er det ofte den eneste tilgjengelig kapitalen, alternativet er tigging og vinningsforbrytelser. På samme måte som sexarbeid handler om skeivpolitikk og feminisme, handler det derfor også om ruspolitikk.
PION og Forening for human narkotikapolitikk (FHN) startet debatten Faglig Vorspiel til Verdens Aidsdag, som for sjuende året på rad har gått av stabelen kvelden før 1. desember.
For det andre er det strafferettslige kontrollregimet paternalistisk og umyndiggjørende der stoffbrukere og sexarbeidere fratas retten til selvbestemmelse og valgfrihet. Adferdsregulerende kontrollregimer rammer heller ikke blindt. Blikket er alltid rettet mot spesielle grupper i samfunnet, være seg svarte, fattige eller at de har andre markører som gjør dem synlig for repressiv statligkontroll.
For det tredje er rådende forbudslinje ødeleggende for både individ og samfunn.
Sist men ikke minst hører ikke regulering av folks bruk av euforiserende substanser hjemme i straffeloven. På samme måte som det hører ingen steds hjemme å sette inn statens jernneve mot voksne samtykkende mennesker som tar seg betalt for noe som man ellers kan gi i gave og forvalte som man vil; sex.
Vi trenger derfor en grunnleggende debatt om den stadig omfattende politiske viljen til å bruke straffeloven som instrument for å regulere folks adferd og holdninger.
Kriminalisering skjer heller ikke i et vakuum, det trigges og formes av ulike og mangfoldige fag- og profesjonsinteresser. Og som politioverbetjent Bård Dyrdal sa; politiet er glad i fiendebilder, og mister man et så finner man straks et nytt.
Det er derfor ikke bare sløsing av ressurser, men også svært bekymringsfullt å observere at politiet med like stor iver som man har jaget stoffbrukere rundt nå jager sexarbeidere med alt fra undercover politiarbeid, raid og razzia til politilovens ordensforstyrrelses paragraf.
PION krever avkriminalisering og en politisk tilnærming der målet er å sikre at stoffbrukere og sexarbeideres helse og menneskerettigheter ivaretas. Nå!
