Et sentralt rammeverk for å forstå fenomenet sugardating er begrepet om emosjonelt arbeid.

Våren 2019 intervjuet jeg seks sugarbabyer og tre sugardaddyer i Oslo i forbindelse med min masteroppgave i medievitenskap ved UIO som tok for seg fenomenet sugardating. (1)  Sugardating er en datingpraksis som går ut på at en eldre og rikere person dater en yngre og mer attraktiv person mot gaver og økonomisk hjelp. Det er, ifølge ulike slike nettsider og deres talspersoner et «gjensidig fordelaktig forhold». Dette forholdet består som regel av en mannlig sugardaddy og en kvinnelig sugarbaby, men nettsider som Seeking Arrangement, Sugardaters og norske Rich Meet Beautiful legger også til rette for andre konstellasjoner. Kjønnsroller kan potensielt snus på hodet ved at man definerer seg som sugarmama, og det er heller ikke noe i veien for å etablere relasjoner mellom personer av samme kjønn gjennom disse nettsidene. Jeg valgte likevel å fokusere på heteroseksuelle relasjoner mellom cismenn og ciskvinner, siden noen begrensninger ble nødvendig.

Den første nettsiden som tilrettela for denne praksisen, var amerikanske Seeking Arrangement som ble grunnlagt allerede i 2006. Danske Sugardaters er blitt veldig populær i Norge, og jeg brukte denne nettsiden for å rekruttere deltakere til den kvalitative studien min. I den norske offentligheten har det ikke vært mangel på oppmerksomhet rundt fenomenet, og det har vært mye fokus på de mulige negative aspektene ved denne praksisen. Men hvorfor velger noen å bli sugarbaby eller sugardaddy? Hvordan forstår de sin egen deltakelse i denne praksisen, og på hvilke måter beskriver og forstår de sine partnere? For å komme frem til noen mulige svar ble det nødvendig å fokusere på de potensielt positive sidene ved sugardating.

Sukkerseksualitet

På tross av at sugardaddyer har eksistert siden det forrige århundrets «roaring twenties», må man kunne påstå at sugardating som det nå praktiseres er et barn av internett. Ved å lage en brukerprofil på en slik nettside redefinerer man seg selv gjennom sidens grensesnitt og man gjenoppstår digitalt som mamma, pappa eller baby. Jeg ble fascinert av det freudianske språket i denne formen for dating; i en tid når kjernefamilien ikke lenger er ansett som den eneste mulige måten å organisere vår seksualitet på oppstår altså dette fenomenet. Kunne det ha noe å gjøre med at vi lever i usikre tider, og var fenomenet slik sett et uttrykk for vår kollektive underbevissthet? Kunne disse relasjonene muligens dekke noen emosjonelle behov, i tillegg til det åpenbare, altså det seksuelle og det økonomiske? Jeg sikter til behovet for å ta vare på en annen, eller det å ønske å bli tatt vare på, i vår individfokuserte tid. Det er jo nettopp dette som er kjernefamiliens etos. Jeg var også interessert i hvordan man kan forstå et slikt fenomen i den norske konteksten med våre sterke normer for feminisme, og som et av de landene i verden som er kommet lengst med hensyn til likestilling. Var sugardating et uttrykk for en kollektiv lengsel tilbake til en tid da kjønnsrollene – og dermed selve romantikken og det erotiske – var enklere å leve opp til?

Jeg brukte en blanding av kritisk diskursanalyse og psykoanalytiske teorier for å forstå fenomenet. Disse teoretiske perspektivene står i motsetning til hverandre (og dette har jeg dessverre ikke plass til å gå nærmere inn på her. (2) På hvilke måter vi har mulighet til å forestille oss selv, og dermed helt konkret være til i verden, avhenger av hvilket språk og hvilke kategorier som til enhver tid er tilgjengelige for oss; hvilke subjektposisjoner som er oppnåelige. For å si det sånn, finnes ingen sugarbaby (subjektet), uten nettsiden (diskursen). Videre kan man si at internett har blitt til et sted der subjekter blir til. Dette skjer gjennom de forskjellige «knappene» vi trykker på når vi går inn og lager våre profiler på sosiale medier, datingsider og andre nettsider – er vi mann eller kvinne, kaukasisk eller asiatisk, singel eller opptatt? Medieviteren Mel Stanfill spør: Hvem blir vi gjennom de kategoriene nettsidene tilbyr oss – medborgere eller forbrukere? (3)

Også følelser kan forstås som diskurser. (4) Hvilke følelser som til enhver tid er mulig å føle avhenger av hvor vi befinner oss historisk, i tillegg til hvor man befinner seg i det sosiale hierarkiet. Et eksempel som enkelt kan illustrere dette er den store forskjellen i hvordan de av oss som blir definert som menn og de som blir definert som kvinner blir oppdratt og dermed hvordan vi kan tillate oss å føle; «Boys dont cry» som The Cure synger.

I sugardating er det klare grenser for hvilke affekter som kan og bør uttrykkes, det er regler for kurtise og hvordan man kan spille ut (kjønns)rollen sin. Sugardaddyen skal her være den høviske forsørgeren, og sugarbabyen skal bidra til forholdet med sin skjønnhet, emosjonelle tilgjengelighet, og en «no drama»-innstilling. Det er åpenbart at dette spiller på noen svært tradisjonelle ideer om femininitet og maskulinitet. Samtidig er ikke sugarbabyen fullstendig passiv, siden hun gjennom disse nettsidene blir oppfordret til å bruke suggardaddyen(e) sin(e) som springbrett sosialt og karrieremessig. Sugarbabyen er helt klart ikke en nikkedukke uten ambisjoner, men kan minne om vår tids neoliberale «lean in»-feminist. Dette er en form for feminisme der man har lagt samfunnsperspektivet på hylla og definerer feminisme som den individuelle kvinnes rett til å «klatre i makthierarkiet». (5) Sugardaddyen er på den andre siden fremstilt som en «mentor», eller eventuelt en «investor» for sugarbabyen sin, og dersom vi sammenligner sugardaddyen med gårsdagens «gentlemen» eller «playboys» ser vi at, i motsetning til for sugarbabyen, har lite blitt lagt til den gamle mannsrollen.

En siste viktig ting å få med seg når det kommer til grensesnittet på sugardating-nettsidene er at det – i motsetning til hvordan det ble fremstilt i pressen – overhodet ikke er tillatt å tilby seksuelle tjenester gjennom noen av disse nettsidene. Det er heller ikke lov å anvende nakenbilder av seg selv, og sidene er nok mer visuelt i slekt med Tinder enn Real Escorts. Samtidig blir man oppfordret til å oppgi hva man forventer, og også hva man har mulighet å gi, i økonomiske termer. På nettsiden Seeking Arrangement fremstår det sågar som ønskelig at man, som sugardaddy, sender inn bekreftelse på inntekten sin, slik at det kan verifiseres at man har noe materielt å tilby sine potensielle sugarbabyer. Alt dette fremstår selvsagt som noe av en selvmotsigelse.

Sukkerpanikker

Da jeg begynte å jobbe med denne studien hadde det foregått en debatt om sugardating-fenomenet i norske medier. Dagbladet, Aftenposten, VG og NRK har alle på ulike tidspunkt hatt nyhetsoppslag om fenomenet, med innslag av meningsytringer fra bekymrede feminister, kristenkonservative, psykologer og andre engasjerte; de «sosialt krediterte ekspertene» som Stanley Cohen, mannen bak begrepet mediepanikk, ville kalt dem.(6) Det hele begynte i 2017, da den norske nettsiden Rich Meet Beautiful lanserte en reklamekampanje rettet mot studenter; «0 i studielån? Date en sugardaddy», sto det å lese på en tilhenger som ble kjørt rundt i Oslos gater. (7) Kampanjen ble meldt til Forbrukerrådet, og den ble snart forbudt med begrunnelsen at den brøt med likestilling mellom kjønnene.(8) Mediedramatikken fortsatte i tiden som fulgte, og det store spørsmålet var hvorvidt sugardating egentlig var prostitusjon, eller ikke. Premisset for dette spørsmålet var at dersom det var tilfelle så var det altså per definisjon en (psykisk) skadelig praksis – for sugarbabyen.(9) Slike diskurser, som den norske kriminologen May-Len Skilbrei har vist, var godt etablert i vår offentlighet fra før, og det var noen av de samme diskursene som førte frem mot at vi fikk den omstridte og problematiske sexkjøpsloven.(10)

Moralske panikker rundt seksualitet – spesielt kvinner og de unges seksualitet – stiger til overflaten i vår kultur fra tid til annen. Medieoppslagene rundt sugardating-fenomenet er et godt eksempel på dette. Sugardaddyen ble forestilt som en slags overgriper og sugarbabyen som et overgrepsoffer. Men sugarbabyen var ikke kun sett på som et offer for den avvikende sugardaddyen; hun var også forestilt som et offer for markedskrefter og fraværende foreldre. Hun ble forestilt uten agens, altså uten egen vilje. Sugarbabyen måtte, i likhet med «den prostituerte» reddes fra sine egne destruktive impulser.

Disse diskursene gjenspeiler hvordan vi forestiller oss mannlig og kvinnelig seksualitet i vår kultur; mannlig seksualitet som en truende kraft; en kraft som må temmes og begrenses, men som på grunn av dette også kan unnskyldes når det «flyter over» (noe som igjen er blitt brukt som unnskyldning og forklaringsmodell for at menn begår overgrep mot kvinner), samtidig som den kvinnelige er svak, uten egen agens, og må beskytte. Og dersom den kvinnelige seksualiteten gjør for mye ut av seg antar vi at det er noe i veien med den. Paradoksalt nok var det talsmannen for den norske nettsiden Rich Meet Beautiful, Sigurd Vedal, som var mest i stand til å se for seg disse kvinnene som voksne mennesker som kunne ta sine egne valg. Som han uttalte til VG: «Dette er ressurssterke kvinner, som tør å si ifra, og som vet hva de vil.» (11)

Stigma

Et stigmatisert individ kan forstås som noen som har et kjennetegn som kan få medmennesker til å vende seg vekk og på den måten stenge vedkommende ut fra det sosiale. Personen med et stigma, antar vi, er ikke helt menneskelig, ifølge sosiologen Erving Goffman. (12) «Den prostituerte» er prototypen på en stigmatisert kvinne, samtidig som horestigma er en kompleks struktur som kontrollerer alle kvinner.(13) Vi er nok mange som har kjent dette på kroppen, sexarbeider eller ei. Goffman mener at et stigma ikke kun ødelegger for vårt forhold til medmennesker, men også for hvordan vi ser oss selv. Den stigmatiserte må finne en måte å overkomme stigmaet slik at hen kan leve med seg selv.

Ifølge Skilbrei og Holmstrøm har sexkjøpsloven – i motsetning til hva som var dens intensjon – bidratt til en ytterligere stigmatisering av sexarbeidere enn før, samtidig som den også bidrar til å stigmatisere sexarbeidernes kunder (noe som var et formål med loven). (14) Da jeg begynte å jobbe med dette prosjektet hadde jeg en hypotese om at fenomenet kunne være en velkommen løsning på problemet stigma. Ved å sette nye ord på en eldgammel praksis kan det tenkes at man unnslipper stigma i noen grad, i det minste i forholdet til seg selv. Jeg fikk rett, men mest når det gjaldt mennene. De insisterte alle på at en sugarbaby ikke var det samme som en prostituert. De var altså selv ikke sex-kjøpere, men så seg selv mer som en slags beskytter, eller «reservepappa» for disse kvinnene. Alle ønsket på forskjellige måter å være en trygghet for sine sugarbabyer, siden de mente at sugarbabyene hadde manglet dette i sine liv. Dette er oppfatninger som reflekterer de offentlige diskursene rundt fenomenet. En av de intervjuede mente sågar at han hadde greid å overtale en rekke unge kvinner til å ikke selge kroppen sin, som han formulerte det, og han så seg dermed som en slags redningsmann for de sugarbabyene han hadde chattet med. En annen sa at han hadde sendt flere av kvinnene til psykolog, og selv betalt for terapien. En kunne fortelle at han aldri tok kontakt med sugarbabyer som var mørke i huden – siden dette var et tegn på at hun var en «ekte» prostituert. Dette reflekterer de innvandringsfiendtlige og rasistiske diskursene som, sammen med feministiske diskurser, ifølge Skilbrei, førte fram mot at vi fikk sexkjøpsloven.(15)  De så også på seg selv som eksepsjonelle, og i motsetning til andre imaginære sugardaddyer mente hver enkelt av dem at de behandlet sugarbabyene sine svært godt.

Nå kan det være mulig at de tre mennene som sa seg villige til å gjennomføre intervjuer med meg ikke var representativ for sugardaddies som gruppe. Men mine egne erfaringer fra den tiden jeg hadde profil på Sugardaters gjenspeiler den samme tendensen. En sugardaddy som jeg ikke fikk intervju med (han antok naturlig nok at jeg var sugarbaby siden profilen min var uten informasjon) skrev: Det viktigste for meg er at det er kjemi mellom oss. Du er verdt så uendelig mye mer enn at jeg, eller noen andre, bare kan kjøpe deg. Ironisk nok påkalte altså denne sugardaddyen veletablerte feministiske diskurser for å forføre sin potensielle sugarbaby, og for å forklare egen tilstedeværelse på nettsiden. Som jeg kommer til etter den neste overskriften var det likevel vanlig å få betalt. Men det var svært viktig at dette ikke var eksplisitt uttalt.

Hvordan jobbet så sugarbabyene med seg selv for å unnslippe stigma? Det er vanskelig å se seg selv som ikke-handlende, uten agens. For å kunne godta den offentlige diskursens fremstillingen av sugarbabyer som viljeløse ofre, forestilte flere av kvinnene seg at den sugarbabyen som ble fremstilt i offentligheten nok eksisterte, men at hun var noen andre; yngre, skjørere og mer påvirkbar enn dem selv. De fleste mente at sugardating ikke var noe som alle kvinner burde holde på med, men bare de som var psykisk sterk nok for det, og kanskje hadde en seksualitet som var mer mannlig, slik en av kvinnene formulerte det. Det hun mente var en ikke-romantisk orientert seksualitet. Dette gjenspeiler eksisterende stereotypier om at kvinnelig seksualitet ikke i sin essens er promiskuøs eller utforskende, men romantisk og skjør.

Emosjonelt arbeid: Kurtisaner og sosialarbeidere

For halvparten av de intervjuede sugarbabyene var sugardating hovedinntekten, og de forsto dermed seg selv som en slags sexarbeidere. Men dette arbeidet måtte gjennomføres med en høy grad av språklig finesse slik at sugardaddyene kunne fortsette å tro på at de selv ikke var sex-kjøpere, og på den måten fikk beholde sitt gode selvbilde.

Et sentralt teoretisk rammeverk for å forstå fenomenet sugardating er begrepet om emosjonelt arbeid. Emosjonelt arbeid vil si å kontrollere og manipulere egne følelser og følelsesuttrykk for å imøtekomme en arbeidsgiver eller kundes forventninger til hvilke følelser som bør uttrykkes eller undertrykkes i arbeidsrollen. Emosjonelt arbeid er lønnet og har dermed bytteverdi.(16)  Dette kjennetegner mye av arbeidet i serviceøkonomien, der arbeidet er klart kjønnet. Det er gjort studier på hvordan flyvertinner, servitører, sykepleiere og frisører alle spiller på den konvensjonelle heteroseksuelle femininiteten i jobbene sine. Men emosjonelt arbeid betyr ikke at følelser ikke kan være autentiske. Man kan si at de rette følelsene må «hentes frem» for anledningen. I skuespillerfaget kaller man denne prosessen for deep acting. Dette har altså vist seg å være en utmerket måte å forstå sexarbeid på. Ifølge Elisabeth Bernstein, som har forsket på «the girlfriend experience», kan mye sexarbeid i det 21 århundre forstås som autentiske relasjoner, men med klare grenser; «bounded authenticity» er begrepet hun bruker. Bernstein fant ut at autensitet ikke kun var viktig for kunden, men også sexarbeideren selv. Samtidig var det essensielt med grenser. I Bernsteins arbeid intervjuet hun kunder som hadde tilbudt sine favorittkunder rabatter. Dette viste seg å ikke være så smart da disse kundene sjeldent kom tilbake. Kundene ønsket seg altså de emosjonelle grensene som en satt tidsramme, sted og pris kan gi. (17)

I sugardating intensiveres «bounded authenticity”, ettersom autensitet blir enda viktigere her. Samtidig bygges grensene kraftig ned i noe som ligner på et konvensjonelt romantisk forhold. Dette stemmer overens med funn fra amerikansk forskning på fenomenet.(18) En av sugarbabyene la vekt på nettopp dette. Hun hadde tidligere brukt eskortesider og der var rammene klarere: Du kan putte opp pris, tidsramme, og hva du gjør og ikke gjør. Hun foretrakk likevel å bruke sugardating siden hun oppfattet dette som tryggere, men hun beskrev samtidig hvordan sugardating, nettopp på grunn av denne uklarheten, betydde mer (emosjonelt) arbeid. En annen snakket om at hun ofte følte seg som en sosialarbeider, eller en terapeut: Noen ganger virker det ikke som de er interessert i noe intimt, men at de bare er ute etter noen å prate med, sa hun. Dette kunne være en emosjonell påkjenning og hun syntes det var vanskelig å forholde seg til det. En annen sa: Jeg prøver å opprettholde en miks av business og litt mer personlig. Jeg er ikke den som kommer med en prisliste og bare; nå tikker klokka. Hun forklarte også at man bare måtte stole på at man fikk betalt, og hun fortalte at ofte tikket pengene inn gjennom vips mange timer etter at selve møtet fant sted. En annen forklarte at man godt kunne foreslå en pris på forhånd, men at det måtte «pakkes inn» språklig. Det var veldig viktig å få disse mennene til å tro at hun ikke var sammen med dem bare for pengene. Dersom sugardaddyene mistenkte noe slikt ville de forsvinne, konstaterte hun. Det var også viktig for kvinnene at det var noe autentisk til stede i relasjonen, men enkelte la vekt på at dette var noe man kunne «fake» dersom det var nødvendig. Likevel var det tydelig at (seksuell, emosjonell) autensitet var å foretrekke – begge veier.

For middelklassen har sexarbeid blitt mer et spørsmål om emosjonell utveksling enn ren seksuell stimuli. Dette kan, ifølge Bernstein, tyde på at praksisen returnerer til sine historiske røtter, og at den europeiske kurtisanen nå er tilbake. Og kurtisaner har alltid vært like mye verdsatt for sin konversasjon og sin kultur som for sine erotiske egenskaper. Dette var også slik en av sugardaddyene jeg intervjuet beskrev sine sugarbabyer: Sugarbabyen var for han ikke en «prostituert» men en slags pop-kulturell kurtisane.

Romantikk og patriarkat: Guilty pleasures

Ifølge forfatteren Moira Weigel lider vår moderne datingpraksis av et «prostitusjonskompleks». Hun skriver at det er vanskelig å peke på hva det er som gjør det å ligge med noen fordi de betalte for middag, forskjellig fra å ligge med noen fordi de ga deg det samme som middagen kostet. Hun påpeker at den samme tvetydigheten som gjør at en date er noe annet enn en sex-mot-penger-byttehandel, er det som gjør moderne datere nervøse. Hvem har ikke spurt seg selv i de usikre tidlige stadiene av et forhold: Liker han meg? Bruker hun meg bare? Hva er den andre egentlig ute etter? (19)  I sugardating tilbys man muligheten til å dempe noen av dissebekymringene, siden begge (kjønns)rollene er så klart definert av sugardating-diskursen, altså nettsiden. Det er tydelig her hva som er forventet, både emosjonelt og materielt og det er noe beroligende med dette.

Sugardating kan være et etterlengtet avbrekk for den desillusjonerte Tinder-brukeren. Flere av kvinnene sammenlignet sugardating med nettopp Tinder, og flere ga uttrykk for at sugardating var å foretrekke, siden her «gjorde mennene en innsats». En av kvinnene var tydelig på at denne innsatsen ikke nødvendigvis måtte være av den materielle sorten, men at det også handlet om å bli «behandlet med respekt»: Tinder! Ja, de fyrenee vil bare ligge. Men de vil ikke gi noe tilbake. Det er sånn; du ser en halv film sammen og det er ikke veldig spennende altså. Jeg var så skuffet over det og jeg tenkte at om det er sånn det skal være, da kan jeg likegodt få noe tilbake! Det var påfallende hvor mange av kvinnene som sammenlignet sugardating med tinderdating og at de foretrakk sugardating på grunn av den obligatoriske høviskheten.

Chivalry – eller altså høviskhet som det heter på godt norsk – har alltid vært en essensiell del av patriarkatet, og feminister har påpekt hvordan det kan forstås som en unnskyldning for overnevnte. (20) I en tid da mange er overbevist om at vi har demontert dette systemet, samtidig som det faktisk eksisterer en god del kjønnsforskjeller fortsatt – både materielt og kulturelt – er det kanskje ikke så rart at et fenomen som sugardating oppstår: Som en slags kompensasjon, en unnskyldning, eller en parallell virkelighet man kan tre inn og ut av. Det er muligens en velkommen pause fra idealet om å være sterk kvinne og perfekt på alle arenaer. Og for sugardaddyen: En anledning til å returnere til tidligere tiders enklere forståelse av hva det betyr å være mann.

Som nevnt var det kun halvparten av kvinnene som definerte sugardating som arbeid. De resterende tre sa at sugardating nok kunne forstås som prostitusjon – og at de selv tjente penger på det – men at de gjorde det ikke hovedsakelig for pengene. Det de likte var nettopp dette: Følelsen av å bli ivaretatt. Fra sugardaddyene fikk de hjelpsomme karierreråd, de ble åpnet dører for, de fikk økonomisk støtte, emosjonell støtte, og ofte bedre sex enn de mente var mulig gjennom Tinder (dette fordi sex gjerne var noe man eksplisitt diskuterte på forhånd gjennom sugardating i motsetning til på Tinder). Det var også flere av dem som nylig hadde avsluttet langvarige forhold og som ikke var interessert i å starte nye forhold. Sugardating ble en måte å «slå to fluer i en smekk på»; De kunne ha uforpliktende sex og samtidig tjene penger. Som en sugarbaby uttrykte det: Det er en praktisk måte å ha et sexliv på når du vil være singel.

To av sugardaddyene jeg intervjuet var gift, og det var helt klart at det ikke var et konvensjonelt romantisk forhold de var på søken etter (på tross av at de altså insisterte på at en sugarbaby ikke var en prostituert, og at det ikke var dette de søkte). Men den tredje var på jakt etter kjæreste fordi, som han sa; i motsetning til på andre datingsider fikk man faktisk svar av de man skrev til her. Da jeg påpekte at dette kanskje kunne ha noe å gjøre med det økonomiske aspektet ved sugardating, innrømmet han at han var klar over dette, men at han likevel mente at det var mulig å finne en kjæreste gjennom dette og at han ikke hadde noe imot å støtte den fremtidige kjæresten økonomisk. Noen av sugarbabyene snakket om at det var en del menn på disse nettsidene som «ikke ville betale for det». Og grunnen til dette var at disse mennene søkte noe romantisk. En av kvinnene følte at dette var absurd: Noen leter etter noe veldig langvarig virker det som. Og de vil på en måte være en forsørger for deg. Du vet, gifte seg og få barn og sånt. Men så sitter jeg her og er tidlig i tyveårene og barn er langt inn i fremtiden. Og jeg ville ikke gjort det på den måten! Hun var student og hun ønsket seg, som nok de fleste norske kvinner, sin egen karriere etter endte studier. Flere av sugarbabyene ga uttrykk for lignende oppfatninger. Det var helt greit å sugardate «for gøy», eller som en jobb (eller begge deler samtidig), men det var helt uaktuelt å finne seg en kjæreste gjennom disse nettsidene. Sugardating var rett og slett en slags «guilty pleasure» for noen av disse kvinnene, og de var ikke interessert i å leve ut disse kjønnsrollene på samme måten i sine fremtidige seriøse relasjoner.

En nyliberal løsning på nyliberale problemer

Sugardating kan defineres som en diskurskoalisjon mellom de (motsetningsfylte, skulle vi tro) sosiale og affektive konstruksjonene romantikk og sexarbeid. Det er en form for romanse hvor angsten og usikkerheten innebygd i moderne dating blir forkastet, og det er samtidig en form for sexarbeid som (ideelt) er emosjonelt engasjerende for alle de involverte. Det kan se ut som det representerer et svar og en løsning på vår stigmatisering av både sexarbeidere og deres kunder, men dette innebærer en intensivering av det emosjonelle arbeidet som allerede definerer sexarbeid. Det representerer også et ønske om å returnere til en virkelighet der kjønnsrollene var enklere, men kanskje mest når det kom til mennene. For kvinnene i denne studien representerte sugardating stort sett bare en midlertidig flukt. Men her trengs det selvsagt mer forskning siden denne studien er svært liten.

Vi eksisterer i dag i et samfunn der alt og alle er pålagt å underlegge seg markedsmekanismer. Det systemet og ideologien som underbygger det har fått navnet nyliberalisme, og sugardating er helt åpenbart et ektefødt barn av denne instrumentelle måten å forstå menneskelige relasjoner på. I nyliberalistisk ånd kan det forstå som «en uberisering» av verdens eldste jobb. (21) Det er påfallende at verdens første og største nettsted som tilrettelegger for sugardating heter Seeking Arrangement  – arrangement som i følelsesmessig (arbeids)kontrakt.

I stedet for å adressere fenomenet sugardating som et «problem» forårsaket av digital teknologi – slik moralpanikkene rundt fenomenet gjerne gjør – foreslår jeg at vi ser det som en integrert del av vårt (digitaliserte, nyliberale) samfunn. Sugardating presenterer seg faktisk som en løsning på problemer skapt av dette samfunnet; ikke bare økonomiske problemer, men også problemer som har å gjøre med menneskelige bånd – eller mangelen på disse – i en tid der ensomhet er blitt en pandemi. Det representerer et ønske om å få lov til å ta vare på noen og det å få lov til å bli tatt vare på, i et samfunn besatt av individuell prestasjon og materiell vinning. Som en av sugardaddyene la det frem når han mente å beskrive hvorfor han trodde unge kvinner velger å sugardate: Vi har blitt så rike i dette landet, relativt fort. Og det materielle har tatt over for gleden ved å dele opplevelser, kontakt, nærhet, kjærlighet, mellom folk. Sånn at vi må vise oss frem hele tiden. Og hjemmene våre har blitt til utstillingsarenaer. Jeg fikk følelsen av at han snakket om sine egne lengsler – etter kontakt, nærhet, og kjærlighet.

Referanser:

1 Kristiansen, I. (2019), A practical way to have a sex life» Between the rationality of sex work and the authenticity of romance. A critical discourse analysis of the affective practice of sugar dating in Norway. Masteroppgave i medievitenskap, Universitetet i Oslo.

2 Hollway, W., Jefferson, T. (2000), Doing Qualitative Research differently. Free association, narrative and the interview method. London/Thousand Oaks/ New Delhi: Sage Publications Ltd.

3 Stanfill, M. (2015), «The interface as discourse: the production of norms through web design». New media and society, 17(7): 1059–1074.

4 Wetherell, M, (2012), Affect and emotion. A new social science understanding. LA/London/New Delhi/Singapore/Washington DC: Sage Publications Ltd.

5 Rottenberg, C. (2013), «The rise if neoliberal feminism», Cultural Studies, 23(3): 418–437.

6 Cohen, S., «Whose side were we on? The undeclared politics of moral panic theory». Crime Media Culture, 7(3): 237–243.

7 «Sterke reaksjoner på sugardating-reklame i Oslo», NTB, Aftenposten.no, 05.09.2017.

8 Sivertsen, E. (2017), «Forbrukerombudet: – Sugardaddy reklame ulovlig», Nrk.no, 07.09.2017.

8 Ersfjord, E. og Vollan, M., «’Pernille’ (23) har valgt sugardating som livsstil: – Du mister sjela di litt» NRK.no, 05.01.2019.

10 Skilbrei, M-L. (2012), «The development of Norwegian Prostitution Policies: A marriage of Convenience between Pragmatism and Principles». Springer, 9: 244–257.

11  Misje, H. K. (2017), «Oppfordrer kvinnelige studenter til å date rike menn», VG.no, 05.09.2017.

12 Goffman, E (1990), Stigma. London: Penguin Books.

13 Pheterson, G. (1996), The Prostitution Prism. Amsterdam: Amsterdam University Press.

14 Holmström, C. & Skilbrei, M-L. (2013), «The «Nordic model» of prostitution law is a myth» The Conversation.com https://theconversation.com/the-nordic-model-of-prostitution-law-is-a- myth-21351

15 Skilbrei, M-L. (2012), «The development of Norwegian Prostitution Policies: A marriage of Convenience between Pragmatism and Principles». Springer, 9: 244–257

16 Hochschild, A. (2012), The Managed Heart. Commercialization of Human Feeling. LA/London: University of California Press.

17  Bernstein, E. (2007), Temporarily Yours. Chicago/London: The University of Chicago Press.

18  Nayar, I. (2016), «Sweetening the deal: dating for compensation in the digital age». Journal of gender Studies.

19 Weigel, M. (2016), Labor of love: The invention of dating, New York: Farrar, Straus and Giroux.

20 Higgins, C. (2018), «The age of patriarchy: how an unfashionable idea became a rallying cry for feminism today», Theguardian.com, 22.06.2018.

21 Fleming, P. (2019) «Sugar daddy capitalism: even the world»s oldest profession is being uberised» The Conversation.com. https://theconversation.com/sugar-daddy- capitalism-even-the-worlds-oldest-profession-is-being-uberised-109426  

(Oppdatert 22.12.2020)