Det gikk ikke helt smertefritt under 8. marsmarkeringen i Oslo, men på tross av gammelfeministers angrep på unge aktivister, var det takket være allierte og sexarbeideraktivister et heidundrende flott tog.  Vi bøyer oss i støvet!

Årets 8.marsmarkering i Oslo samlet på tross av dårlig vær og begynnende coronavirus-trusler, over 6000 mennesker og mange viktige paroler. Deriblant PIONs parole utformet i samarbeid med støttespillere og samarbeidspartnere.

Det startet en vinterdag i oktober i fjor med et møte på Kulturhuset. Et knippe sexarbeidere og allierte diskuterte hvilke temaer som var viktige å løfte frem på 8. mars. Vi konkluderte med at det var viktig å debattere sexarbeid som arbeid og arbeidsrettigheter – og ikke minst, hvordan hallikparagrafen er voldsfremmende. Bestemmelsen kriminaliserer sexarbeidere både indirekte som en følge av at politiet kan drive en terskelløs håndhevelse som rammer parten som segler sex, og direkte ved at forbudet mot annonsering, tredje ledd, inkluderer sexarbeideres egenannonsering. 

Vi ble enig om at forslaget til hovedparole skulle være «Stopp vold mot kvinner* - fjern hallikparagrafen!».  Det er var ikke en håndstrekning til halliker – altså personer som utnytter andres sexsalg. Tvert imot så var det også for å tydeliggjøre at hallikparagrafen ikke beskytter sexarbeidere mot utnyttelse. Utnyttelsesleddet, som var første ledd av lovbestemmelsen, ble overført til straffelovens § 257, i 2003. I praksis vil det si at man ga sexarbeidere generelt dårligere rettsbeskyttelse samtidig som det i praksis betydde at § 315 nå kunne brukes som et skyts mot sexarbeidere som jobber på innendørsmarkedet. For å si det med andre ord; det er legalt å selge sex, men med straffeloven i hånden forbyr staten sexarbeidere å organisere egen virksomhet på alle andre måter enn å stå alene på gaten.

Paroleforslaget sendes som kjent inn noen uker i forkant av den internasjonale kvinnedagen. Det er en demokratisk prosess og ikke et lukket møte; alle får tilsendt informasjon om frist for innsendelse og sted for votering. Vi sendte inn vårt forsalg, og symbolet * etter kvinner illustrerer at vi inkluderer kvinner av alle kjønn.

Det var ikke helt ukontroversielt da enkelte mente at stjerna symboliserte en annengjøring av transkvinner; vi snakker om kvinner - og transkvinner. Vi drøftet om det hadde vært bedre om det sto «kvinner» eventuelt «cis- og transkvinner».  Vi var alle bekymret for den pågående hetsen og hatretorikken mot transpersoner i den offentlige debatten, og ble enig om at det var viktig å eksplisitt tydeliggjøre at vi inkluderte transkvinner. Men, siden budskapet og paroleteksten må være kort og konsist valgte vi å formulere det med «kvinner*».

Vi fikk med oss Skeiv Ungdom, HivNorge og Foreningen Tryggere ruspolitikk (FTR), og forfattet felles innlegg og kronikker om hvorfor vi mener hallikparagrafen må reformeres, og om hvorfor å fjerne hallikparagrafen er kvinnekamp.  HivNorge skrev i tillegg i Klassekampen, at kriminalisering er et hinder for å drive godt og målrettet smitteforebygging av hiv.

Det å jobbe med andre, i større eller mindre arbeidsfellesskap, øker sikkerheten og gir økt trygghet for alle oss som selger sex. Det er ikke mulig med den måten straffelovens bestemmelse §315 – hallikparagrafen, er utformet på i dag. Det gir nemlig politiet vide fullmakter til å raide leiligheter, hoteller og andre lokaler med trussel om anmeldelse om hallikvirksomhet til hotelledelse, utleier og medleier, som det berømmelige riset bak speilet. Det vil her si at om utleier etc. ikke kvitter seg med problemet vil en strafferettslig prosess trå i kraft. Det foreligger ingen etterforskning, de eneste ferske sporene som følges er antall kondomer i leiligheten eller på hotellrommet. Om utleier er kynisk hallik eller menneskehandler etterspørres ikke; disse får uansett en advarsel fra politiet som gir en pekepinn på at det er på tide å finne ny adresse.

Sexarbeidere som jobber i et fellesskap på to eller flere personer, og spesielt den som står som leietaker, risikerer også å bli anmeldt og dømt for hallikvirksomhet. Uavhengig om man jobber selv som sexselger, og pengene som kommer på konto er en spleis på de reelle utgiftene, så kan konsekvensene bli fengselsstraff og inndragning av tenkt inntekt.  Vår erfaring i slik saker at da brukes høygaffelprinsippet som utgangspunkt for estimering. Det regnes bare inntekt og ikke utgifter, som for eksempel at pengene som ble overført til den ene kontoen ble brukt til å betale husleie.

Nok om det.

Et aktivt parolemøte

På parolemøtet lørdag 1. februar på Chateau Neuf var det høy temperatur. De senere år har en rekke andre ungdomspolitikere engasjert seg i kvinneaktivisme og feminisme, og har deltatt aktivt på forberedelsene til 8. mars. Deriblant Unge Venstre.

Vi fikk til et godt samarbeid med andre grupper allierte og støttespillere, som representantene fra Unge Venstre og andre skeive organisasjoner som var der. Dette gjorde oss i stand til å ta kjappe avgjørelser der situasjonen krevde dette, for eksempel når hovedparoleforslag alle sto bak, ble satt opp mot hverandre.

Det ble et aktivt møte med gjennomslag på mange viktige spørsmål knyttet til paroler. Deriblant til at en av hovedparolene om internasjonal støtte til lesbiske måtte ha med «skeive kvinner» i tillegg. Samt gode debatter om grupper av kvinner som år etter år er utelatt, gjemt eller glemt i debatten om internasjonal kvinnesolidaritet, som både kvinner i fengsler og kvinner tilhørende gruppen mennesker som funksjonsnedsettelse.

Det ble også levert sterke og gode innlegg om hvordan hallikparagrafen rammer sexarbeidere og konsekvensene av det.

Arbeidsutvalget mot kritisk meningsytring

Vi var en fin gjeng med sexarbeidere og allierte som skålte for godt arbeid etter parolemøtet, og vi var godt fornøyde med at vår parole ikke strider mot den vedtatte hovedparolen til Ottar: «Prostitusjon er vold mot kvinner – styrk sexkjøpsloven og hjelpetiltakene».

Arbeidsutvalget i 8. marskomiteen var imidlertid ikke enig med oss.  Like før 8. mars fikk vi beskjed om at vi enten måtte gå bak noen av de utvalgte parolene, eller gå bak selve toget. Sagt med andre ord; arbeidsutvalget ville ha seg frabedt enhver form for kritisk meningsytring under markeringen.  

Vi var hverken enig i arbeidsutvalgets definisjon eller forsøk på å peke ut hvor PION og våre støttespillere, kunne få gå. Det er tross alt en dag da kvinner over hele verden samles i kamp for rettigheter og solidaritet på tvers av klasse, rase, etnisitet, seksualitet og hvordan man velger å leve livet. 

Vi holdt fast på vårt; vi har rett til å gå i toget med valgte parole fordi vi ikke strider imot en av hovedparolene. Man kan som kjent både være imot sexarbeid og for sexkjøpsloven, og samtidig synes at hallikparagrafen må reformeres. Arbeiderpartiets stortingsrepresentanter deriblant Hadia Tajik., har flere ganger påpekt behovet for å endre hallikparagrafen.  

Argumenter kan ikke tvinges gjennom ved vold

På Kvinnedagen møtte det opp godt under 200 i seksjonen til PION. Her gikk sexarbeidere og allierte av alle kjønn i tillegg til folk fra Blitz og RadiOrakel, som begge hadde valgte å slutte opp om vår seksjon i toget.

Vi skrålte og jublet oss gjennom gatene, buet ut SIAN, og hyllet andre som hadde tatt veien til sentrum for å markere 8. mars.  Det var derfor en nedtur da vi opplevde at deltakere i vår seksjon ble angrepet. Først verbalt og så fysisk. Desto mer sjokkerende var det da vi alle forsto at det var godt voksne kvinner som angrep de yngste deltakerne i vår seksjon.

Det var, fortalt en av de som ble angrepet i etterkant, oppskakende å oppleve og bli skreket til og så fysisk angrepet av voksne damer.

Da PIONs Andrés Lekanger møtte 8. marskomiteens presseansvarlig og aktivist i Kvinnegruppa Ottar, Hanne Størset, i debatt på Dagsnytt 18, valgte hun å anklage PION for å være i toget «selv om vi visste at vi var uønsket». Størset mener sexarbeideres tilstedeværelse er en provokasjon, og formidler at 8. mars komiteen derfor ikke garanterer for våre deltakeres sikkerhet.

Blant de som ble utsatt for fysisk angrep var et av medlemmene fra Unge Venstre. Kvinnegruppa Ottar beklager ikke hendelsen. I Klassekampen (10.3.20) velger Ane Stø med flere, å angripe Unge Venstre for at opponerte mot deres egen hovedparole, og krever i innlegget «Unge Venstre og demokratiet», at moderpartiet Venstre tar grep og strammer opp medlemmene av ungdomspartiet. 

Vi opplever det som veldig spesielt at 8. marskomiteens Kvinnefronten og Kvinnegruppa Ottar, mener at unge folk får som fortjent, og at de finner aggressiv adferd man ellers kobler til patriarkatets nettroll, helt akseptabelt og innafor. Ene og alene fordi de er uenig i at sexarbeidere skal ha rettigheter, og ikke liker at noen støtter dette kravet.

Slik kan det ikke være; et argument kan ikke tvinges igjennom med vold for å få alle kvinner til å samstemme om det. Det strider imot kvinnedagens kamp prinsipper, som er solidaritet med alle som kjemper for sine rettigheter eller er uten sådanne. 

Kampen fortsetter!

Vi takker derfor spesielt de som gikk i PIONs seksjon og opplevde angrepet. Kudos til måten dere har håndtert det i ettertid innenfor egne nettverk og i sosiale medier. Takk også til alle andre sexarbeidere og allierte som gikk med oss. I tillegg vil vi takke Skeiv Ungdom, Foreningen Tryggere Ruspolitikk og HivNorge for flott samarbeid. Takk til Blitz for at dere passet på oss mens toget gikk, og til Skeiv Ungdom som inviterte oss inn i deres seksjon i toget. Takk til Unge Venstre for at dere var vertskap for plakatverkstedet i forkant av 8. mars. Og takk til alle enkeltpersoner, sexarbeidere og allierte, som har stilt opp i diskusjoner i sosiale medier, kommentert og delt våre innlegg, samt rekruttert venner til å gå i toget sammen med oss.

Dette er solidaritet i praksis, og det bidro til at 8. mars, til tross for at vi ble angrepet, ble en stor suksess for PION og ikke minst, stadig flere deltar i debatten om konsekvenser av dagens politiske tilnærming til sexarbeid. Det var markering både i Tromsø og i Trondheim

Kampen fortsetter; ingen er fri før alle er fri!