I mai 2016 offentliggjorde Amnesty International rapporten «The human cost of «crushing» the market». Rapporten dokumenterer hvordan sexarbeidere i Norge er utsatt for omfattende brudd på sine menneskerettigheter, inkludert trakassering, diskriminering og vold. Amnesty Internationals rapport viser hvordan menneskerettighetsbrudd mot personer som selger sex i Norge er forsterket av, og i noen tilfeller direkte forårsaket av, kriminalisering av sexkjøp og tilrettelegging av sexarbeid.

Samme dag presenterte Amnesty International også landrapporter om sexarbeidernes levekår og rettslig regulering av sexarbeid i Hong Kong, Papua New Guinea og Argentina. De fire landrapportene er et viktig grunnlag for Amnestys Internationals policy om sexarbeid og resolusjon som ble fattet i august 2015: Amnesty Internationals nye vedtak fastslår at avkriminalisering av sexarbeid er et nødvendig tiltak for å sikre sexarbeideres menneskerettigheter.

Rapporten The human cost of «crushing» the market, Criminalization of sex work in Norway, bygger på intervju blant annet med sexarbeidere, ansatte i prostitusjonstiltak og PION, politiet, byråkrater og politikere. Det er intet flatterende bilde av norsk prostitusjonspolitikk som kommer fram, for på tross av at det er kunder og tredjepart som er kriminalisert, viser rapporten at sexarbeidere er rettsløse, jaget og føler seg kriminalisert.

Amnestys vedtak om avkriminalisering har vakt oppsikt, mens den forventede debatten rundt rapporten om levekår for sexarbeidere i Norge har uteblitt. Det stiller Patricia Kaatee, politisk rådgiver i Amnesty International Norge, seg undrende til dette.

- Vi forventet oss mer debatt rundt Amnestys rapport om levekår for sexarbeidere i Norge da den kom i mai, særlig etter den oppmerksomheten som Amnestys policy om sexarbeidernes rettigheter fikk i august i fjor. Sexarbeidere er en marginalisert og utsatt gruppe verden over, og det manglende fokuset på deres menneskerettigheter er bekymringsfullt.

Amnesty Internationals vedtak om avkriminalisering har fått bred støtte blant sexarbeiderorganisasjoner både nasjonalt og internasjonalt. PION har i mange år pekt på at den politiske tilnærmingen gjør at sexarbeidere både er uten rettigheter og rettsbeskyttelse.

- Amnesty International fokuserer på menneskerettighetene til samtykkende voksne mennesker som selger sex, fordi vi ser overalt i verden at dette er en gruppe mennesker som opplever mange ulike brudd på sine rettigheter. Fordi det dreier seg om en marginalisert gruppe er det de færreste som bryr seg om dette. Amnestys rapport dokumenterer at også sexarbeidere i Norge er utsatt for alvorlige brudd på sine menneskerettigheter som overgrep og vold, tvangsutkastelser, trakassering og diskriminering, sier Patricia Kaatee.

Vedtaket

Amnestys internasjonale rådsmøte (International Council Meeting -- ICM), som er organisasjonens høyeste besluttende organ der representanter for Amnestys 70 nasjonale avdelinger møtes, vedtok i august 2015 prinsippene til en policy for sexarbeidernes rettigheter. Informasjonen i forkant av vedtaket ble hentet inn både internt og eksternt; det var viktig for Amnesty at standpunktet var så kunnskapsbasert som mulig.

Amnestys policy konkretiserer staters plikt til å respektere, beskytte og virkeliggjøre sexarbeideres menneskerettigheter, og er et resultat av en lang og grundig prosess der Amnesty har kartlagt levekår til sexarbeidere i utvalgte land og hatt konsultasjoner med FN, internasjonale organisasjoner som jobber med sexarbeidere og tidligere sexarbeidere, sexarbeidernes egne organisasjoner, organisasjoner relatert til menneskerettigheter og forskningsinstitusjoner. I tillegg til dette har Amnesty gjennomført en intern konsultasjonsprosess der organisasjonens støttespillere og medlemmer hatt mulighet til å uttrykke sine synspunkter gjennom to år med høringsprosess. I Norge ble det gjennomført møter for medlemmene i alle regioner der en policy for sexarbeidernes rettigheter ble diskutert. Tilbakemeldingene fra møtene ble tatt videre til styret. Det ble også avholdt et eget møte i Oslo der relevante samarbeidspartnere ble invitert til å komme med sine synspunkter.

På det internasjonale rådsmøtet i Dublin i august 2015 var det stor enighet om at Amnesty skulle vedta en politikk som satte menneskerettigheter til sexarbeidere på agendaen. Det var imidlertid uenighet om hvorvidt Amnesty skulle fatte vedtak om avkriminalisering på prinsipielt grunnlag, eller åpne for å kunne vurdere avkriminalisering som nødvendig tiltak dersom Amnestys egen etterforskning tydelig dokumenterte at kriminalisering førte til brudd på sexarbeidernes rettigheter. Avstemningen på rådsmøtet viste et klart flertall for en generell avkriminalisering på prinsipielt grunnlag.

Amnesty International Norge har ikke hatt noen problemer med å stille seg bak denne demokratiske beslutningen, som med all tydelighet viste at sikringen av sårbare gruppers menneskerettigheter er Amnestys aller største prioritet, forteller Patricia.

Rådsmøtets prinsippvedtak, som blant annet var basert på Amnestys egen undersøkelse av levekår for sexarbeidere i utvalgte land deriblant Norge, vakte stor oppsikt og diskusjon. Rapporten The human cost of «crushing» the market, Criminalization of sex work in Norway, er basert på samtaler med 30 kvinner som selger sex, de fleste av dem cis  (som betyr at man identifiserer seg med det biologiske kjønnet man er født og oppvokst med), tre av de intervjuede identifiserte seg som transpersoner. Menn som selger sex er også en stadig større gruppe sexarbeidere i Norge, men ifølge Patricia fikk ikke Amnesty kontakt med mannlige sexarbeidere da intervjuene ble utført.

Nordisk modell

Den såkalte nordiske modellen, som er kjennetegnet av at salg av seksuelle tjenester er tillatt, mens kjøp av seksuelle tjenester og tilrettelegging av sexarbeid er kriminalisert, er både sterkt kritisert og bejublet verden over. Tilhengere av denne modellen hevder at det en feministisk tilnærming, og en lovbestemmelse som beskytter selgersiden. Rapporten underbygger ikke dette synet: «Politiet bruker alle ressurser på å ta kvinnene da det er den enkleste måten å bli kvitt problemet.», formidler for eksempel en advokat i rapporten.

Rapporten avdekker at sexarbeidere er både mål og middel i politiets arbeid og at lovhåndhevelsen krenker rettigheter og fratar selgerne rettsvern. Advokaten som er sitert i rapporten formidler at:

«Politiet sender brev til utleiere. Jeg har sett flere slike saker. I realiteten mener de at hvis utleier ikke reagerer, og politiet avslører en handling av prostitusjon etter utleier har mottatt brevet, så vil utleier bli anmeldt. Utleier har dermed ikke noe annet valg enn hastig utkastelse.»

Det gjelder ikke bare bestemmelsene som regulerer prostitusjon, men andre lovverk som utlendingsloven. Sexarbeiderne føler seg jaget og uten rettsvern, og i rapporten uttaler en sexarbeider at:

«Hvis en kunde er voldelig må du takle situasjonen selv. Du ringer kun politiet hvis du tror du kommer til å dø. Ringer du politiet mister du alt.»

Ønsker debatt  

Amnesty undrer seg over at det ikke er blitt større debatt rundt en rapport som avdekker alvorlige svakheter ved en såpass anerkjent modell, spesielt blant land som har vurdert å innføre eller som nylig har innført kriminalisering av kjøp av seksuelle tjenester. Rapporten har tvert imot blitt møtt med øredøvende taushet om man ser bort ifra at en håndfull personer som var blant de intervjuede, gikk hardt ut og hevdet at de var misbrukt av Amnesty. Det kommer vi tilbake til.

- Vi hadde gjerne sett mer debatt rundt rapportens innhold, men denne har uteblitt. Det har imidlertid kommet flere politiske utspill i kjølvannet av rapporten, sier Patricia.

- Blant annet har Unge Høyre, Unge Venstre og FrpU foreslått å oppheve den såkalte hallikparagrafen som forbyr utleie av lokaler til sexarbeid, samt sexkjøpsloven. Dette har vakt debatt. De politiske ungdomsorganisasjonene har henvist til Amnestys rapport som faktagrunnlag for sine forslag, og de har helt klart argumentert med hensyn til menneskerettighetene til sexarbeidere. Vi håper rapporten kan føre til flere slike politiske initiativ som åpner for en faktabasert diskusjon om måten den nåværende kriminaliseringen av sexarbeid i Norge påvirker sexarbeidernes levekår. Etter vår mening forsterker kriminaliseringen brudd på menneskerettigheter som sexarbeidere utsettes for, mens den i enkelte tilfeller også er med på å forårsake brudd på menneskerettigheter. Det er svært alvorlig, og i strid med den forpliktelsen som Norge har til å ivareta menneskerettighetene.

Meningsløs kritikk

Mye av kritikken mot Amnesty har nevnt legalisering og referert til forholdene i Tyskland og Nederland. Å tolke Amnestys vedtak om å sikre menneskerettigheter til mennesker som selger sex som full legalisering av sexarbeid, er feil. Amnesty har aldri fattet vedtak om å legalisere sexarbeid, kun å avkriminalisere. Amnesty jobber fortsatt med å bekjempe menneskehandel og utnyttelse til prostitusjon.

En del av den offentlige debatten rundt Amnestys vedtak og rapport har vært kritisk. Flere aktører har stilt opp i media for å uttale seg om sine egne standpunkter og om urettferdig fremstilling i rapporten. Kvinnefronten har uttalt at forfatterne av rapporten ikke har klart å ha et objektivt og nøytralt perspektiv og at kildematerialet er ensidig og tynt, forteller Patricia.

- Kvinnefronten har prøvd å dreie debatten i en annen retning. Fremfor å ville diskutere rapportens funn og anbefalinger har de prøvd å diskreditere etterforskningsmetodene Amnesty bruker. Vi svarer mer enn gjerne på Kvinnefrontens kritikk, men når vi har gitt et ordentlig svar må det være mulig å gå videre i debatten, og la den dreie seg om hvordan sexarbeidernes rettigheter skal ivaretas. Det ser vi liten vilje til, sier Patricia Kaatee.

Det har også blitt påstått at Amnesty har begått faktafeil, og at Amnesty har fattet en konklusjon før de undersøkte hvordan forholdene var i Norge. Denne kritikken kommer fra både politiet og advokat Silje Stenvaag, som begge ble intervjuet til rapporten. Stenvaag mener at informasjon hun har gitt i intervjuet for å balansere bildet av prostitusjon (eller sexarbeid) har blitt filtrert bort for å passe til Amnestys ønskede konklusjon. Amnesty påpeker at Stenvaag har fått sitatsjekk og har fått muligheten til å foreslå endringer.

Politiet mener blant annet at de ble anklaget for å fortsatt tvangsutkaste sexarbeidere i 2014, under intervjuene til rapporten, fra leilighetene sine under påskudd av «Operasjon Husløs». Denne ble avsluttet i 2011, og politiet reagerer derfor på at den blir brukt som en grunnpilar i rapporten. Amnesty på sin side har derimot kilder som bekrefter at dette fortsatt skjedde da rapporten ble skrevet, noe som også blir bekreftet i et intervju tidligere i år med Maritastiftelsen, der de beskriver tvangsutkastelser av nigerianske sexarbeidere (se Albertine juni 2016).  

Mildrid Mikkelsen i Rosa-prosjektet hevder at siden ikke alle de 30 sexarbeiderne som er intervjuet, er sitert, har Amnesty valgt å utelate stemmene til de som har hatt en positiv opplevelse med politiet og som har uttrykt et ønske om å komme ut av prostitusjonen, forteller Patricia.

Lovgivers ansvar

I august presenterte Amnesty rapporten med sine tydelige anbefalinger for Justis- og beredskapsdepartementet, Politiet i Oslo og Likestillings- og diskrimineringsombudet. Anbefalingene omhandler ikke bare en endring av straffelovens bestemmelser rundt sexarbeid, men også nødvendig endring av annen lovgivning, slik som utlendingloven, som blir brukt på en diskriminerende måte mot mennesker som selger sex.

Amnesty er ifølge Patricia tydelige på at det er flere aktører i bildet når det gjelder diskriminering og trakassering av sexarbeidere. Det er lett å fokusere på politiet, som er lovhåndhever med ansvar for gjennomføring av dagens lovverk, og som vurderes etter hvor gode eller dårlige de er til å følge opp de ulike lovene. Men også lovgiver har et stort og selvstendig ansvar. Ved å kriminalisere alle former for tilrettelegging av sexarbeid, inkludert kriminalisering av utleie av lokaler og andre tjenester som kan gi sexarbeidere en trygg og forutsigbar hverdag, har Stortinget sanksjonert lover som setter mange sexarbeidere i en ekstremt vanskelig situasjon. Denne lovgivningen gjør det også mulig for politiet å igangsette en prosess som ender med tvangsutkastelse uten forvarsel eller mulighet til å finne en alternativ bolig, noen ganger selv uten muligheten til å hente eiendelene sine.

Denne loven er vedtatt av Stortinget og politiske partier, og med politiets håndhevelse bidrar de alle til alvorlige brudd på menneskerettigheter. Ifølge Patricia er Amnesty bekymret over at kriminalisering fører til svært liten tillit mellom politiet og sexarbeidere.

- Den strafferettslige forfølgelsen av sexarbeidere hindrer tillitt, og gjør at mennesker som selger sex helst ikke henvender seg til politiet, selv ikke når de trenger hjelp eller er blitt utsatt for vold, trakassering eller diskriminering. Politiet er mer fokusert på håndheving av straffeloven enn av å sikre nødvendig støtte, hjelp eller beskyttelse til sexarbeidere. Det er nettopp derfor avkriminalisering er et viktig tiltak i vedtaket til Amnesty: kriminalisering vil i seg selv gjøre sexarbeidere mer sårbare fordi meningsfull dialog og tillitsfulle forhold til politiet blir vanskeliggjort.

- Etter Amnestys mening er avkriminalisering en forutsetning for etableringen av tillitsfull dialog mellom politi og sexarbeidere. Da vil det også være lettere for sexarbeidere å rapportere om utnyttelse, misbruk av mindreårige og menneskehandel; det som virkelig er de store, alvorlige bruddene på menneskerettigheter. Sex mellom samtykkende, voksne mennesker er ikke brudd på menneskerettigheter og burde heller ikke, etter Amnestys mening, kriminaliseres. Kriminalisering av sexarbeid fører bare til at samtykkende voksne mennesker som selger sex blir mer utsatt for vold, diskriminering og andre rettighetsbrudd, mens utnyttelse, tvang, og misbruk av mindreårige i prostitusjon blir vanskeligere å oppdage fordi det ikke er mulig å etablere en tillitsfull relasjon mellom sexarbeidere og politi.

«Et trygt politinærvær i gatene ville vært bra for meg. Ikke politi som følger etter deg eller kjører forbi, men politi som er der for din trygghet og for å tilby informasjon», forteller en ung kvinne til rapportens forfatter, Catherine Murphy.  Kvinnen hadde på intervjutidspunktet sluttet å selge sex og fortalte hvilken situasjon som ville ha økt sjansen for at hun anmeldte tvangen og utnyttelsen hun var utsatt for.